Oslo Open 2017

22. april - 23. april 2017
Rapport 26.04.17

374 kunstnere på én helg

Inngangspartiet til atelierfellesskapet og visningsstedet Destiny’s atelier i Riddervolds gate 9. Alle foto: Mariann Enge.

Festivalen Oslo Open, som i helgen ble arrangert for tiende gang, har alltid vært en generøs og overveldende affære. I år var det 374 kunstnere som åpnet atelierene sine for publikum, og i tillegg ble det i løpet av helgen arrangert utstillinger, performancer, konsert, filmprogram, guidede turer og barneworkshops. Nytt av året er riktignok en reduksjon i tilbudet – etter ønske fra kunstnerne delte man atelierprogrammet i to, slik at kunstnerne med atelier på vestkanten av byen holdt åpent lørdag, og kunstnerne som holder til på østkanten holdt åpent på søndag.

Prosjektleder Marianne Zamecznik er svært fornøyd med helgen, og kan fortelle at tilbakemeldingene på den nye ordningen har vært gode.

– De fleste har vært positive til todelingen, spesielt kunstnerne som har fått muligheten til å besøke hverandre, men også publikum virker fornøyd med å ha et mindre antall atelierer og et mindre geografisk område å fokusere på hver dag, sier hun.

Planting av frø i regi av Oslo Apiary & Aviary på Kunstnernes Hus var blant tilbudene til barn på årets festival.

– Kunstnere rapporterer at de har hatt rekordhøyt besøk på atelierene sine, både på Trafo og Frysja og andre steder. For eksempel sa Eline Mugaas på Instagram at hun hadde hatt 300 besøkere over dørstokken på søndag, og Brynhild Slatto rapporterer på Facebook om en jevn strøm av folk hele dagen på Frysja. Det har i det hele tatt vært gøy å følge den yrende aktiviteten på Oslo Open via sosiale medier i år. BOO! Barnas Oslo Open og de guidede turene har som tidligere år vært svært populære, og det synes vi er gledelig. Målet er å ha dobbelt så mange barneworkshops og guidede turer neste år, sier Zamecznik.

I forbindelse med årets Oslo Open ble også Atelier, en app for salg av kunst direkte fra kunstnernes atelier lansert, og lørdag ble det avholdt en panelsamtale om salg direkte fra atelier via digitale plattformer, med utgangspunkt i dette samarbeidet med den nye appen. Zamecznik forteller at 200 av de påmeldte Oslo Open-kunstnerne benyttet seg av muligheten til å bli med i appen, og 600 brukere lastet den ned i løpet av helgen.

For de deltakende kunstnerne er også besøksprogrammet med norske og utenlandske kuratorer et viktig aspekt ved festivalen. I år brakte dette besøksprogrammet inn 30 kuratorer fra 16 land, i tillegg til 7 besøkende kuratorer fra institusjoner rundt om i landet.

Apichaya Wanthiang (til høyre) i samtale med en gjest i sitt atelier i Oslo Rådhus.

Kunstkritikks utsendte tok beina og kollektivtrafikken fatt, og gjorde noen punktnedslag i de åpne atelierene på begge sider av byen.

Noen av byens flotteste atelierer befinner seg i toppen av det vestre tårnet i Oslo Rådhus. For øyeblikket er det Ann Iren Buan, Apichaya Wanthiang og Sven Påhlsson som holder til der, og 16. juni arrangerer de en utstilling sammen oppe i tårnet.

I den store overlyssalen hun disponerer i to måneder til, lar Ann Iren Buan de besøkende se et arbeid i prosess – hennes første KORO-prosjekt. Den store papirskulpturen, som er tegnet og mettet med tørrpastell, har tidligere hengt ute utenfor Sunnaas sykehus, der den ble utsatt ikke bare for vær og vind, men også hærverk, og noe av skulpturen er forsvunnet. De ulike delene av skulpturen skal tilbake til Sunnaas og plasseres innendørs i en eller annen form for montere, noe som også er nytt for Buan, som vanligvis presenterer arbeidene sine fritt i rommet.

Fra Ann Iren Buans atelier i Rådhustårnet.

I et noe mindre rom forbeholdt utenlandske kunstnere, holder thailandske, Bergens-utdannede Apichaya Wanthiang til. Hun arbeider med en ny serie med malerier til en utstilling på Landsforeningen Norske Malere (LNM) i Oslo i 2018. Maleriene er basert på fotografier av hus ved kanalen i Bangkok – boliger som kan se fattigslige ut, men som ikke er billige. Folk der lever under ganske prekære forhold, da stedet stadig er utsatt for flom. Wanthiang forteller at hun er interessert i hvordan estetikken er preget av levekårene.

Nye malerier av Apichaya Wanthiang.

Sven Påhlsson holder til i den største overlyssalen i tårnet, men har dekket til takvinduene for å vise den første utgaven av et videoverk, som er projisert på tre av de enorme veggene. Videoen viser mennesker som går over en plass, filmet ovenfra med drone. Påhlsson forteller at han måtte få de gående til overdrive bevegelsene for at de skulle se naturlig ut, da vi ikke er vant til å se folk i det perspektivet. Konteksten er fjernet, slik at de går i et helt hvitt rom, men det er lagt til et lydspor av komponisten Erik Wøllo. Påhlsson er opptatt av mennesker i forflytning, bevegelse, men også overvåkningsaspektet ved teknologien, som han mener det er nødvendig å ta tak i også i kunsten.

En besøkende betrakter Sven Påhlssons store videoprojeksjoner i Rådhustårnet. .

På baksiden av Kunstnernes Hus holder FKDS atelierprogram til, som gir åtte avgangsstudenter fra Kunstakademiet atelier og visningsmuligheter i et års tid – for øyeblikket er det Eirik Slyngstad, Carl Mannov, Ray Hegelbach, Nora Joung, Anna Daniell, Jessica MacMillan, Istvan Virag og Ask Brean.

Fra Anna Daniells atelier. De to fargerike skulpturene foran på hver side har nettopp vært utplassert i hjemme hos noen i Sandefjord.

Anna Daniell viser en rekke skulpturer i ulike fasonger, farger og størrelser, men er spesielt opptatt av å fortelle om to bemalte betongsskulpturer som nylig har vært utplassert hjemme hos noen eldre mennesker i Sandefjord. Daniell arbeider med å få skulpturene besjelet, så vertene fikk i oppgave å snakke med skulpturene. Noen besøkende denne lørdagen spurte Daniell hvorfor, og hun sier hun tror det handler om mangelen på religion i dagens samfunn, behovet for å finne noe som kan holdes hellig. Det er viktig for henne at samtalene med skulpturene ikke blir dokumentert, det skal være et intimt forhold som tilhører de menneskene det gjelder. Hun understreker at hun ikke tror at skulpturene er levende, men at man likevel kan bruke dem som støtte.

Fra Jessica MacMillans atelier på Kunstnernes Hus.

Amerikanske Jessica MacMillan forbereder en utstilling på Studio 17 i Stavanger 15. juni. Hun forteller at hun generelt arbeider med å sette hverdagslivet inn i en større sammenheng. Til utstillingen i Stavanger lager hun noen skulpturer hvor fundamentene i prinsippet er de samme som brukes til teleskoper, men i stedet for teleskop har hun har festet ulike funnede objekter på dem. Disse tingene snurrer rundt i samme hastighet som jorden, og er montert slik at de alltid peker mot samme punkt på himmelen. For øyeblikket forsøker hun å lage en variant med en laptop, noe som ikke er helt enkelt på grunn av vekten.

Skulptur av Nora Joung, foran den delvis tildekkede veggen i hennes atelier.

Nora Joung er litt hemmelighetsfull når hun slipper allmennheten inn i atelieret – hun viser frem en video og en skulptur, men store deler av veggen er dekket til med forheng. Mellom forhengene har hun skrevet en tekst på veggen, om hvordan hun bruker rommet, som hun lakonisk anslår at hun oppholder seg i 70 prosent av sin våkne tid.

Presentasjon av antenne og satellittbilde i Ask Breans atelier.

Ask Brean foreller at han i sine arbeider er opptatt av sanseliggjøring av digital informasjon. Blant annet viser han et prosjekt som sprang ut av at han fant en oppskrift på internett, for hvordan man kan lage en antenne som tar inn signaler fra værsatellitter. Da han opprinnelig viste dette prosjektet, projiserte han det som bilde på vegg i sanntid, mens han selv hang ut av vinduet med antennen, men han har nå laget noen prints av skurrete satellittbilder som vises i atelieret.

To av fotografiene Istvan Virag stiller ut i sitt atelier på Kunstnernes Hus.

Istvan Virag, opprinnelig fra Ungarn, arbeider for tiden med å lage en fotobok, og viser blant annet noen bilder komponert i par som bokoppslag. Virag har bakgrunn fra dokumentarfotografi, og også i bildene han stiller ut i anledning Oslo Open tar han utgangspunkt i virkeligheten rundt seg, men han forteller at han arbeider med en dekontekstualisering av motivene, slik at man ikke uten videre forstår hva man ser. 

Oslo Apiary & Aviarys birøkterdrakter.

På taket av Kunstnernes Hus driver Oslo Apiary & Aviary med byøkologiske prosjekter som birøkt og treplanting. Marius Presterud har bakgrunn som klinisk psykolog, og sier at han fortsatt oppfatter seg som helsearbeider, men at han nå arbeider med byen og bylivet. Men Oslo Apiary & Aviary er også et kunstprosjekt, og de har gjort flere performancer. Biene er nettopp denne lørdagen på vei hjem fra Galleri F15 i Moss, hvor de har vært utplassert i en periode i forbindelse med utstillingen to bee or not to be. Under Oslo Open får besøkende komme opp i det lille tidligere fyrrommet på taket og plante frø fra lind, alm, ask eller lønn – alle frø funnet på taket.

Fra kjøkkenet i Destiny’s atelier. Såpestykkene i silkepapir er avkapp fra en skulptur Emilie de Rohan Birkeland presenterte i sin BA-utstilling.

Destiny’s atelier er et atelierfelleskap og visningssted i Riddervoldsgate på Briskeby. De seks unge kunstnerne som holder til her får leie rimelig av en kunstinteressert huseier som ønsker at lokalet skal brukes til atelier. Det er bare to av dem, Melanie Kitti og Emilie de Rohan Birkeland, som deltar på Oslo Open, da de fire andre er designere. Destiny’s får støtte fra Kulturrådet til utstillingsvirksomheten. De startet opp i november i fjor, og har til nå arrangert fem utstillinger i et av rommene som de ellers bruker som arbeidsrom.

Melanie Kitti presenterer nye vevarbeider, laget med skolisser.

For å komme til atelierfellesskapet i Ole Devigs vei 30 på Teisen, må jeg bytte buss på Galgeberg og bevege meg ut i den typen Oslo-landskap som ingen oppsøker med mindre man bor eller jobber der. Her er boligområdene og industrifeltene omgitt av motorveier, og som besøkende til fots føler jeg meg stresset og malplassert. Så er det heller ikke så stor publikumspågang den lille timen jeg besøker kunstnerne her, men lokalene er romslige og funksjonelle, og det bys på kaffe og kanelboller.

Synnøve Sizou G. Wetten viser frem dokumentasjon fra utstillingen Trans (Gender) Tween Teens på Buskerud Kunstsenter.

Om ikke publikum løper ned dørstokken, kan Synnøve Sizou G. Wetten fortelle at hun har hatt flere av de tilreisende kuratorene på besøk. Wetten har lenge arbeidet med transseksualitet som tema. Hun er for øyeblikket aktuell med en utstilling på Bærum Kunsthall, så hun har ikke så mye å vise frem i atelieret. I stedet gir hun en liten gjennomgang av dokumentasjon fra en utstilling på Buskerud Kunstsenter i Drammen, hvor hun blant annet viste de samme sarte tegningene av transbarn som nå kan sees i Bærum, sammen med dokumentaristisk materiale; et videointervju med en amerikansk transaktivist og en pamflett av filologen og transpersonen Kristin Fridtun. Sistnevnte problematiserer transbegrepet som hun mener begynner å bli utdatert, ettersom det bekrefter den binære kjønnsforståelsen, forteller Wetten.

Skulptur i prosess, fra Stian Ådlandsviks atelier.

Stian Ådlandsvik, som holder til på samme adresse som Wetten, arbeider for øyeblikket mot en soloutstilling i Vancouver i Canada med åpning 18. mai, og har laget en liten utstilling i atelieret med noen av verkene som er i prosess: en skulptur som ligger på gulvet i atelieret, bestående av en dunpute støpt i betong som siden er skåret over og delt i to slik at fjærene tyter ut, og fire malerier som han omtaler som en slags «kollektive arbeider», hvor han har laget avtrykk på lerretene ved hjelp av maskindeler fra printere og skannere. Alle de som har vært med på å mekke printerne og skannerne har på et vis vært med på å lage maleriene, sier Ådlandsvik.

Delingskultur i Malerhaugveien 15.

Malerhaugveien 15 på Ensjø er et typisk eksempel på den midlertidigheten som preger ateliertilgangen i Oslo. Kunstnerne som holder til her har fått leie lokalet billig i noen år, ettersom huset snart skal rives til fordel for et nytt boligkompleks. Kontrakten løper ut ved nyttår, men de har et lite håp om at det skal bli forsinkelser slik at de kan bli lenger. Det ønsket er ikke vanskelig å forstå, ikke minst når de viser frem det store, velutstyrte fellesverkstedet de har etablert.

Verk under arbeid i Eirik Senjes atelier.

Blant dem som holder til her er Eirik Senje, som for øyeblikket er i gang med et verk til Skulpturbiennalen i Oslo, som åpner 31. mai. Han jobber også mot to parallelle soloutstillinger på Kunstnerforbundet og Galleri K til neste år. Verket som han skal vise på Skulpturbiennalen er fortsatt i prosess og står lent opp mot en vegg i atelieret. Tykke plater støpt i gips er malt med eggtempera og siden lakkert. Det er også montert inn avstøpninger av egg, og flere steder er det skriblet brokker av setninger.

Stian Eide Kluges glasskulpturer, foreløpig ikke fylt med vann.

Også Senjes atelierkollega Stian Eide Kluge arbeider mot Skulpturbiennalen. Kluge fylte en serie med kubeformede glasskulpturer med vann og la dem i fryseren, slik at glasset ble sprengt. De deformerte kubene brukte han så som modell for noen nye, konkave glasskulpturer. Kluge forteller at skulpturene har et kunsthistorisk forelegg i gisant-tradisjonen. Gisanter er sarkofager med døde kropper, hvor lokket på sarkofagen er et skulpturelt portrett av den døde som død. Glasskulpturene skal presenteres fylt med vann, oppå hver sin ødelagte fryseboks som også er blitt sprengt ved hjelp av frysing av vann.

Skulptur i Fredrik Berbergs atelier i Malerhaugveien 15.

Fredrik Berberg viser frem noen skulpturer som inngikk i en utstilling på Noplace tidligere i år. Skulpturene er laget i tre og gips, men de er først tegnet i et 3D-program, med utgangspunkt i et sett med regler som i stor grad dikterer uttrykket. Bevegelsen fra det virtuelle til det materielle er viktig for Berberg. Han insisterer på det manuelle håndverket, men sier at nettopp det fåfengte i det – i disse tider hvor mulighetene for 3D-printing er så omveltende – er sentralt for ham.

Roderick Hietbrink viser frem en av sine arbeidsprøver på atelieret i Malerhaugveien 15.

Nederlandske Roderick Hietbrink, som flyttet hit med kjæresten for et par år siden, forteller at han trives godt i Oslo, og skryter av det han omtaler som et kunstmiljø preget av delingskultur, dugnadsånd, lojalitet og respekt for andres arbeid. I atelieret viser han det han omtaler som primitive modeller fra sitt seneste prosjekt, en utstilling på Kunsthall Oslo som åpnet med en performance i forrige uke. Hietbrink understreker at de endelige meitemark- og skrukketrollskulpturene som er stilt ut på kunsthallen ser mer livaktige ut enn arbeidsprøvene. Utstillingen står et par måneder til, og han planlegger flere performancer underveis.

Fra Anja Carrs atelier i Hekkveien 5.

Det å komme inn i Anja Carrs atelier i Billedhoggerforeningens hus i Hekkveien 5, er som en liten vitamininnsprøytning, godteribombe eller syretripp, alt etter hvordan man ser det. Carr tar ofte utgangspunkt i elementer fra barnepopulærkultur og vrir og vender på det. På gulvet i det fargesprakende rommet står en av hennes store My Little Pony-skulpturer, fra en utstilling hun nylig hadde i Stavanger, sammen med et knallrosa sjøanemonekostyme som er under utarbeidelse. Kostymet skal brukes i en performance på Fotogalleriet 4. mai, i forbindelse med lanseringen av boken Girl on Girl: Art and Photography in the Age of the Female Gaze, der blant annet Carr er presentert.

Anja Carr viser frem boken Girl on Girl, som lanseres 4. mai.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!