Vykort 26.07.17

Postkort fra Lanzarote

Fra arktiekten César Manriques villa på Lanzarote. Fotomontasje: Kunstkritikk. Foto: Inga Sund Hofset.

Lanzarote er et høl. Jeg er her fordi det er en forutsetning. Dette oppholdet er en nødvendig opptakt til en større reise som om tre uker kommer til å ende i noe i nærheten av et skipsforlis, eller som i alle fall vil innebære en uventet sterk fantasering om mytteri, men som ironisk og effektivt nok vil være umuliggjort av mange dagers total mangel på søvn og næring akkompagnert av brøling ut i et svart bølgehav som er så mektig og overveldende at bare det å våge å stirre det i hvitøyet er nok til å segne om i erkjennelsen av sin egen ulykkelige og faktiske tilstedeværelse i dette naturens kosmiske skrik.  

Om ikke et høl, så i alle fall dølt ut av en annen verden. Det som er så irriterende med Lanzarote er at det er en spansk øy. Kanariøyene ligger utenfor kysten av Afrika, rett utenfor Marokko og Vest-Sahara. At øygruppen er spansk plager meg på samme måte som at Gibraltar er britisk og Alaska er amerikansk. Det føles så bortkasta at Alaska er amerikansk. Som om Nord-Norge skulle vært dansk. (Da skulle vi sett på hvem som var fjellaper!) Å være på en av Kanariøyene burde innebåret å være på en afrikansk øy, ikke på en forlengelse av den spanske middelhavskysten – men overraskende nok uten de høye og dominerende hotellene.

Stort sett må vi holde oss i havna, parat for ymse operasjoner – fininnstille stag og vant eller gnukke dekket for skomerker i solsteken til ryggtavlene våre får samme glød som trynet til rederen – men vi fikk også fri en hel dag og suste mellom severdigheter i en grå Nissan Micra med hanskerommet fullt av peanøttskall.

Så snart vi forlater havna er vi omgitt av et goldt landskap. Knusktørt, brunt og porøst. Faktisk har nasjonalparken her så mange likhetstrekk med Mars at ESA, Den europeiske romfartsorganisasjon, i fjor sendte en liten gjeng astronauter hit for å simulere et besøk på den røde planeten. Det distinkte landskapet skyldes at øya er helt stappa full med vulkaner. 1730-årene bød på en voldsom serie med vulkanutbrudd som kvalte mesteparten av all fruktbar jord. En fjerdedel av Lanzarote ble begravet i lava og er det fortsatt. Med andre ord, det er det som nå er Lanzarote. Vi plukket opp en bonde som stod langs veien med punktert trillebår og armene i været. Fra baksetet fortalte hun at utbruddene varte i sju år og var en apokalypse av ild og eksplosjoner. Fjell sprang sprutende opp av jorda, lavaen veltet over landsbyer og husdyr. Fisk og sjødyr drev i land langs kysten. De som våget seg ned til strendene kunne studere skapninger de aldri før hadde sett.

Lufta over veibanen bevrer som en magedanser. Vi har både klimaanlegget på fullt og vinduene på vidt gap (selv om en av oss maser om at det er kontraproduktivt). Det er knapt et tre å se. Det er aldri loggført regnfall i juli. Øya er praktisk talt en kupert, mørk ørken. Og den hvite sanden på strendene er illegalt importert fra Vest-Sahara og stukket inn mellom turistenes fotsåler og knivskarp, vulkansk stein.

Kjære Kunstkritikk, jeg er i ferd med å slippe opp for plass. Egentlig skulle jeg fortelle om øyas store sønn César Manrique (1919-1992). Modernisten, kunstneren og arkitekten Manrique hadde nemlig en langt mer velvillig innstilling til særegenhetene på Lanzarote. Vi besøkte hans hjem, nå museum, bygget da han kom hjem fra New York på 60-tallet. (Som vanlig ble det bare fnyst av UKS-medlemskortet.) Å spasere rundt i denne residensen – delvis anlagt under jordskorpa i bobler skapt av lavaelvene på 1700-tallet – er som å spasere rundt i en James Bond-skurks ungkarsreir. Det må ha vært en helt rå kåk. Cocktailselskapene rundt poolen her under bakkenivå, mens vinden ulte over hodene på gjestene, må ha vært blant det aller beste på øya på 70-tallet.

Manrique ble aldri særlig kjent på kontinentet, men han forholder seg til Lanzarote som Kjell Aukrust til Alvdal. Fram til han kjørte seg i hjel i -92, så han med stor frustrasjon på hvordan turismen veltet over og kvalte øya; hvordan turistnæringen i økende grad ødela kulturen rundt ham. I essayet Lanzarote se está muriendo (Lanzarote er døende) skrevet noen år før han selv gikk bort, erkjenner han at løpet er kjørt. Turistkulturen vil ikke forsvinne. Det er dette som nå er Lanzarote. Men et av hans imperativer har stort sett blitt æret: Ingen bygning på øya skal rage høyere enn en palme.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!