«Hvorfor er det slik at USAs «synk eller svøm»-innstilling til kunsten fortsetter å skape verdenskjente stjerner, mens den generøse offentlige støtten i Europa ser ut til å oppnå det motsatte.»
Sist søndag skrev András Szántó et innlegg om norsk kunstpolitikk på kunstbloggen Artworld Salon. Innlegget, How to get a bang for a Euro? som sto på trykk i VG 24 februar i år, spør: «Hvorfor er det slik at USAs «synk eller svøm»-innstilling til kunsten fortsetter å skape verdenskjente kunststjerner, mens den generøse offentlige støtten i Europa ser ut til å oppnå det motsatte.» I følge Szántós klarer ikke offentlige programmer å frambringe den type kunstnerisk anseelse som fungerer internasjonalt.
Szántós medisin er like enkel som den er amerikansk: «Private philanthropy, private funding». Szántós mener private fond både har bedre utbytte av å støtte kunst i utlandet og at de er flinkere, dristigere og smidigere enn offentlige institusjoner.
Artikkelen tar utgangspunkt i åpningen av Tom Sandbergs pågående utstilling på P.S.1. i New York.
András Szántó er sosiolog og journalist og tidligere leder ved kulturjournalistutdanningen ved Colombia University i New York,. I 2003 var han i Norge og presenterte en stor undersøkelse om kunstkritikere i USA i regi av Norsk kritikerlag.
Artworld Salon er en kunstblogg drevet av András Szántó sammen med kunstskribenten Marc Spiegler og investoren Ian Charles Stewart. Artworld Salon satte i gang høsten 2006 og presenterer seg som et diskusjonsforum omkring de raske endringene i den globale kunstverdenen.
Til Ketil Nergaard,
ja, det var en nyttig opplysning, som gjør at vi kan teste min hypotese om at norske kunstneres støttespillere i Norge har betydning for deres internasjonale karriere. Hvilke viktige støttespillere (representanter, nettverk, samarbeidspartnere, formidlere eller hva man nå vil kalle dem) har disse fem norske kunstnerne i Norge, og som har bidratt til deres internasjonale posisjon? Er det også disse vi regner som de viktigste kunstinstitusjoner i Norge? spør
Dag Solhjell
Weekendavisen i dag. Artikkel av Jed Perl
*“Laissez-faire”:http://en.wikipedia.org/wiki/Laissez-faire
æstetik. Hvad penge gør ved kunsten, eller da kunstverdenen gik fra forstanden.*
Alle systemer har sine omkostninger. Eksemplene og konklusjonene hans virker gammelmodige og fremmede, men prinsippene og refleksjonene, hvis jeg har forstått dem, er friske nok. Hvis jeg ikke har forstått dem, kan jeg sikkert anklages for å bringe reaksjonære tekster inn i debatten. Jeg tar sjansen på det.
Det er langt fra en norsk kunstcene, dette. Men hvor lenge?
Utdrag: (om Art Basel Miami Beach)
”Trendslavernes indtog blev nøje overvåget af lokalbefolkningen, som i mange tilfælde tydeligvis levede under fattigdomsgrænsen. Men selv mennesker, der aldrig har hørt om Marcel Duchamp, kan forstå, at når folk med underlige briller begynder at stirre på vægge behængt med underlige genstande, er det kun et spørgsmål om tid, før ejendomsspekulanterne dukker op og begynder at bygge luksuslejligheder.”
Klart vi ikke kan akseptere ideen om at norske kunstnere er dårlige, spesielt ikke når dette brukes som argument for å fjerne støtteordningene.
Artworld salon har postet kommentaren min med litt pussig unntak av valutaberegningene, amerikanerne er følsomme overfor sin svake dollar …
http://www.artworldsalon.com/blog/2007/03/04/how-to-get-a-bang-for-a-euro/#comment-170
Oss nerder i mellom: Dag Solhjell skriver at vi sjelden finner nordmenn blant verdens 1000 fremste samtidskunstnere, mens det er mye oftere å finne svensker, dansker, finner og islendinger. Jeg telte nordmenn på artfacts rankingliste og fant faktisk fem blant de første 1000: Ingar Dragseth (halvparten av Elmgreen og Dragseth) (194), Vibeke Tandberg (633), Bjarne Melgaard (855), AK Dolven (906) og Knut Åsdam (988). Lars Vilks har fulgt denne listen over tid og rapporterer om utviklingen på sin post Svensktoppen i mars. For tiden er det faktisk bare tre svensker blant de 1000! 1. Ann-Sofie Sidén (504), Annika Larsson (710) og Henrik Håkansson (762).
I bunn for de to diskusjonene som nå har flest kommentarer i dette fora, Manifest2007 og András Szántós´innlegg, ligger muligheten til å fintenke litt over hvor kunsten plasseres i samfunnet. Manifest2007 tar utgangspunkt i at “Kunstnerisk produksjon er et samfunnsanliggende og et offentlig ansvar.”, og er tilsynelatende en sosialpolitisk yttring med i hovedsak sosiale mål, som kommer som en konsekvens av følelsen at kunst, og dermed kunstnere, i Norge er tapere i for mange sammenhenger.
András Szántós´ tekst spør hvorfor pengestrømmem til kunstnerne ikke viser seg i internasjonale rangeringer. Forenklet, men interessant.
Det er for meg opplagt å se mulige svar på begge disse problemstillingene i lys av Dag Solhjells etterlysning av et bedre organisert kunstfaglig nettverk (støtteapparat er ikke et bra ord!). Kunstneraksjonen i 73 og nå i 2007, styrket og har til hensikt å styrke kunstneres mulighet til å leve som andre arbeidere i Norge, og har gitt politikerne tro på at kunstnerne alene kan ta ansvaret for norsk kunstliv. Det kan vi selvfølgelig ikke.
Det produseres (og i mandre grad vises) nå masse bra og veldig bra kunst i Norge.
Det er bare det at det er nesten ingen som ser det og kan trekke den frem og opp og inn i fora hvor dens samfunnsmessige betydning blir tydelig.
Det er dramatisk(selv om det har vært værre!) mangel på kuratorer, kritikere og kunsthistorikere som får eller tar ansvar for å se, analysere og plassere den kunsten som produseres inn i folks bevissthet.
Norge har flotte stipendordninger som bør videreføres og forsterkes, men det er også på tide at vi selv (kunstnerne) og våre politikere forstår at alene er ikke sterk. Vi bør ha et lag å spille på. Kunstnerne har altfor lenge vært alene på banen, jeg ønsker meg flere kunsthistorikere, flere kuratorer og flere kritikere og ikke minst flere redaktører som slipper disse til i avisene og i tv-rutene.
Dvs flere utdanningsmuligheter, stipendordninger og plass for disse gruppene.
Man kan se på András Szántós poeng som et eksempel for den type holdning mange internasjonale aktører i kunstverden har til norske kunstnere. Og på denne måten kan det være vanskelig for mange norske kunstnere å tilpasse seg situasjonen utenlands. Dette er rett og slett noe hver kunstner må finne ut for seg selv. Interessant poeng at engelsk kunstliv også har et ganske sterkt system for støtteordninger i tillegg til den kommersielle scenen. Det kan kan oppleves urettferdig med statistisk sammenligning av suksessfulle kunstnere når nordmenn i utgangspunktet er en liten befolkning. Kunst noe som ikke gis en demokratisk dekning ettersom det handler like mye om gode ideer, kunsthistorisk forståelse og kritisk tenking. Og det er rett og slett ikke alltid dette man utdannes til, men noe som oppstår i mindre miljøer på forskjellige steder til forskjellige tider. Om myndighetene skulle vært ansvarlig for at norske kuratorer og skribenter fikk reisemuligheter og jobbmuligheter i utlandet, hadde det skapt like mye mistanke om politisk innblanding i faget, som at norske kunstnere får stipender hjemme i Norge. Folk må ta den jobben selv og forsøke å presentere sine prosjekter utenlands selv, selvfølgelig gjerne med støtte fra OCA (som jo har opparbeidet seg status med ledere som Uta Meta Bauer og Marta Kuzma – begge fra utlandet,) men selve nettverksbyggingen og profileringen må man gjøre selv.
Til Dag Solhjell. Jeg er enig med deg i at Manifest 2007 ikke strekker seg lengre enn til den norske velferdsstaten (noe som i seg selv er interessant), og at det ikke er noe svar på et spørsmål reist fra USA. Men du overser mitt poeng, som var å påpeke at kunstpolitiske diskusjoner foregår flere steder, fra flere hold, ikke bare fra USA. Det var et svar på din fremstilling av saken om at det først er når en kar fra USA kommer og sier noe, så blir det diskusjon. Det er jeg ikke enig i, rett og slett.
Jeg mener at denne saken vi diskuterer nå, kun må anses som et av mange innspill i en pågående samtale som har vart litt lengre enn András Szántóns inntreden i norsk kunstdebatt. Her vil vel for eksempel Dag Solhjell være enig i at Dag Solhjell har vært lengre på banen.
Også Heier og hennes studenter spiller en rolle på feltet. Dette selv om (eller kanskje nettopp fordi) de snakker innenfor rammene for en velferdsstat som mange hevder er i forvandling eller forvitring, alt ettersom man mener det er et gode eller et onde. Vi har jo for eksempel hatt en generell debatt om pensjonsreform nokså lenge (herav konflikten mellom regjeringen og LO), der mange vil hevde at det er Dag Solhjells generasjon som tar med seg de flotte ordningene, mens Heiers generasjon ikke vil ha de samme vilkår. Her snakker jeg altså uavhengig av om man er kunstsosiolog eller kunstner, jeg snakker om at pensjons- og trygderettigheter generelt gjennomgår reformer.
Ellers er jeg også glad for ditt svar til Ståle Sørensen.
Når det gjelder de praktiske sidene ved din tekst, skal jeg se hva som kan gjøres med dette. Layouten på Kunstkritikk.no sine sider er automatisert, dette for å spare ressurser, men alle teknikaliteter er ikke optimalisert, og her møter vi stadig nye problemstillinger ettersom folk skriver inn sin tekst på sine måter. Dersom du neste gang bruker linjeskift for hvert punkt, vil det stå for seg selv på en tydeligere måte.
Til Grethe Melby: Takk for ros. Hvis du ser på Manifesta 2007 og dens krav, strekker de seg ikke lenger enn til å forbedre kunstnernes posisjon i velferdsstaten. Det kan være viktig nok, men det er ikke noe svar på det spørsmål som er reist fra USA og som drøftes i denne debattstrengen – hvorfor norske kunstnere ikke befinner seg på internasjonalt toppnivå når det gjelder kunstnerisk anerkjennelse, men gjør det når det gjelder statlige støtte- og vederlagsordninger.
Til Ståle Sørensen: Mitt innlegg fikk en uheldig grafisk utforming, det var skrevet inn med ganske tydelige markeringer av hvert enkelt punkt. Jeg skjønner godt problemet ditt, og skulle ønske redaksjonen kunne gjøre innlegget lettere å lese. Jeg er enig med deg at et ensidig fokus på det offentlige snevrer inn spekteret for kunstpolitisk debatt, også om den saken som her diskuteres. Mesenat har sin brede plass i norsk kunstpolitikk, og har hatt det siden 1814. De lave bevilgningene til innkjøp i norske kunstmuseer har ganske kaldt bygget på den erfaring at store private kunstsamlinger før eller senere havner i offentlige kunstmuseer. Det er nok å se på Nasjonalgalleriets samlinger – det vil ikke forundre meg om mer enn 3/4 av samlingene har vært gaver. Noe tilsvarende kan være tilfelle i Bergens Kunstmuseum.
Norske mesener vil aldri, tror jeg, kunne oppnå den anerkjennelse som troverdige samarbeidspartnere i et internasjonalt kunstliv som er nødvendig for å hjelpe frem norske kunstnere utenfor Norge. Det har vært gode tilløp ut fra Henie-Onstad Kunstsenter, men perioden med administrativ toppledelse satte en sperre for det. Det er uklart for meg hva Astrup-Fearnley Museet bidrar med i denne sammenheng. Ellers kan det se ut som kombinasjonen private støttespillere og kunstinvestorer bak private gallerier drevet av dyktige og kunnskapsrike ledere med internasjonale ambisjoner kan gi gode resultater et stykke på vei. Flere private gallerer i Oslo driver slik, og et par i Stavanger viser lovende takter – Galleri Opdahl og Transit Art Space, der særlig det siste synes å representere noe kvalitativt nytt i norsk kunstliv.
Det mener Dag Solhjell.
Herremin, er man nødt til å skrive en halv bibel…phu…jeg faller av lasset av all denne teksten…
:-)
Dag Solhjell: Takk for bridrag med historieskriving av norsk kulturpolitikk.
Tror du har misforstått argumentet mitt litt. Jeg sier ikke det ikke finnes noen kunstpolitisk debatt i Norge, jeg sier bare det finnes en stilltiende aksept innad i kulturlivet for at det offentlige skal støtte kunsten og kunstnerne. Andreas med det vanskelige navnet argumenterer som en Frper -det synes jeg er friskt. Vi har tross ikke mange av disse i vårt hjemlige kunstliv. Dermed er det ikke sagt at jeg er enig med han. Men jeg setter pris på hans ærlige meninger på tross av jeg mener de er bygget på feil tallgrunnlag.
I Norge blir man lynsjet dersom man ikke aksepterer teologien om at staten har et ansvar for å støtte opp om kunstlivet. Slik er det ikke alltid i andre land. Bra med litt takhøyde.
Gode Dag Solhjell, det er nok ikke slik at redaksjonen til kunstkritikk.no ikke vet at du har skrevet kunstpolitiske historiebøker, og forklaringen på at de ikke har fått en skikkelig behandling er nok nokså triviell, dette handler mye om ressurser og energi.
Jeg er ikke helt enig meg deg i utsagnet “det er typisk at en norsk kunstpolitisk debatt må settes i gang fra USA”, her har vi nettopp hatt Marianne Heier som setter i gang en norsk kunstpolitisk debatt og hennes land er jo ikke USA, men vår nasjonale histories rike, med prosjektet Å være kunstner er et yrke. Jeg mener å huske at filantropiargumentet også var tilstede under Norsk Kulturråds årskonferanse 2005, og av kunstnere som har behandlet temaet kunstnerisk vil jeg trekke frem Vestlandske Kunstmisjon, som jeg skrev om her på kunstkritikk.no. Du finner den ved å trykke her
Ellers tusen takk for et opplysende bidrag i vårt nettforum.
La meg legge til: å rope på privat filantropi er en fullstendig avsporing, mener Dag Solhjell
Den som prøver å finne norske kunstnernavn på internasjonale oversikter over for eksempel verdens 1000 fremste samtidskunstnere, vil sjelden finne et norsk navn. Oftere finnes svenske, danske, finske og islandske. Når man ser i de samme bøkene hvem som har hatt ansvar for utvalget, har iallfall jeg aldri funnet noe norsk navn blant redaktørene (kritikere, kuratorer, kunsthistorikere o.l). Derimot har jeg funnet både svenske, danske, finske og islandske navn.
Sammenhengen er åpenbar – norske kunstneres svake internasjonale posisjon speiler den svake internasjonale posisjonen norske kritikere, kuratorer, kunsthistorikere o.l har. Jeg mener at det problem som AS reiser, ikke skyldes de gode støtteordninger norske kunstnere har. Det er mer sannsynlig at det skyldes at det norske støtteapparatet som kunstnere trenger er galt organisert. Jeg vil peke på noen faktorer som bidrar til dette: – de norske karriereveier for kunsthistorikere og kuratorer er for få, de er korte og de er for lite internasjonalt orienter. Det er fortsatt for mange utstillingssteder som med utstillinger som kurateres av kunstnerjuryer, utstilingskomiteer, kunstnerdireksjoner eller foreningsstyrer, i beste fall av frilanskuratorer uten den tyngde som institusjonstilknytning gir. Eksempler: Kunstnernes Hus, fem gallerier derevet av de landsomfattende fagtekniske organisasjoner, 13-14 kunstnersentra, landsdelsutstillinger, de fleste kunstforeninger – direktørstillingen ved Museet for samtidskunst er opphørt, uten å bli erstattet av en tilsvarende stilling med selvstendighet i internasjonale relasjoner. – ved Nasjonalmuseet har man for annen gang måttet gå utenfor Norge for å finne en kvalifisert leder – Sverige og Danmark. – et prosjekt som Skulpturlandskap Nordland har ikke bygget opp noen norsk kuratorkompetanse med internasjonalt nettverk – den viktiste delen forsvant til Finland – Norge har ingen kultursentra rundt om i verden (som for eksempel Finland har)der norske kunstledere kan bygge opp internasjonale kontakter som de bringe med seg hjem etter noen år i London, Berlin etc. – Norges eneste ressurssterke museum for samtidskunst ledes av en islending, og eies av en privatperson som er den eneste som nevnes blant verdens fremste kunstamlere – det eneste staten kan tilby den norske kritikerstand er ett eneste reisestipend på 15 000 kroner (som tilsvarer ca 1/6000 del av hva norske billedkunstnere mottar i ulike former for støtte, overføringer eller vederlag – Munch-museet, med den fremste internasjonale ressurs Norge har, er styrt som en kommunal bedrift, ikke som en nasjonal kunstinstitusjon – i Nasjonalmuseet er den tunge norske kunsthistoriske kompetanse først å finne på et nivå 3-4 trinn under styret, altså på et nivå der den internasjonale handlefrihet er ytterst begrenset – Norsk kulturråd, som har betydd svært mye for veksten i det norske kunstfeltet, har intet internasjonalt mandat – den sterke tendensen til å anvende kunstnere som kuratorer (og kritikere) svekker tilgangen på oppgaver for personer som vil gjøre kuratorarbeid til sin eneste karriere. Man skaper seg ikke en internasjonal karriere på deltidsarbeid. – når norske kunsthistorikere kommer ut fra Universitetet, har de færreste noen gang fått erfaring med utstilingsarbeid – de regionale kunstmuseene, som burde har vært læringsarenaer for ledere som ønsket seg større oppgaver nasjonalt og internasjonalt, er underfinansiert på alle måter.
Jeg kan nevne mer, men stopper her. Det er flere grunner til at situasjonen er som den er. En viktig grunn er fraværet av en sterk kunstpolitisk autoritet i kunstfeltet. Bildende Kunstneres Styre var en slik autoritet frem til 1970-tallet, og hadde vært det i 90 år. Idag er NBK kunstpolitisk impotent, noe som kanskje er et resultat av at den har prioritert å fremme en situasjon for kunstnerne som er den som AS har beskrevet, og som med mine ord er: Mange kunstnere får litt, nesten uavhengig av deres kvalitet, og ingen får mye, uansestt hvor gode de er. Norske kunstnere lever økonomisk innenfor et inkluderende og snilt kretsløp, der sterke krefter bestreber seg for å fremstille alle kunstnere som nesten like gode.
Noen annet kunstpolitisk kraftsentrum finnes heller ikke. I Kunstøgskolen i Oslo er professorene helt utenfor alle maktposisjoner, og deres kollegium er uten kunstpolitisk innflytelse. Nasjonalmuseet kunne blitt det, men dets ledelse har ikke det på sin agenda, og har heller ikke kompetanse til å bli det.
Ståle Sørensen peker på en øredøvende stilltienhet når det gjelder kunstpolitisk debatt. Ikke alle har vært like stille, og jeg viser ham da til mine fire bøker om kunstpolitikkens historie fra 1814 til 2006, utgitt i perioden 2004-2006. Litt kan han lære der. Dette nettstedets redaksjon har visstnok vært like stilltiende om deres eksistens. Det er dessverre typisk at en norsk kunstpolitisk debatt må settes i gang fra USA.
Det beklager Dag Solhjell.
Szántó’s optimism about the role private philanthropy can play particularly for Norwegian arts makes good read. However, there are a couple of fundamental assumptions running through Szántó’s argument that I as a practicing Norwegian artist partly based in England, feel that I cannot leave uncommented.
Importantly, there is no contradiction between private and public funded arts: London is for one an exciting example of how the public and commercial arts thrive side by side. Private funding does not exclude the public funding on the contrary, a fair amount of art production and distribution is funded by a combination of the two.
I recommend a closer inspection of the European art scene and particularly publicly funded schemes. To this end see the current issue of the San Francisco based Leonardo Journal Vol.39, no 5, 2006 in which Bronac Ferran Director of Interdisciplinary Arts, Arts Council of England gives a clear account for a particularly interesting and substantial publicly funded scheme in the UK.
This is just one of many examples of highly competitive and successful public investment in arts: there are many more across Europe almost as diverse as Europe is herself. Their purpose is exactly to help avoid the narrow idea of the international art scene as presented in Szántó’s article. To think that no artist would have nowhere else to go and nothing but Szántó’s dire tool kit to go by is uncanny in its simplicity.
Talking of simplicity, could Szántó’s description of European state funding being lavish simply stem from a factual misunderstanding given way in the headline æHow to get a bang for a Euro?”? To be sure I must point out that Norway counts its public funding in Norwegian Krone of which you need about eight to make one Euro. For the record, UK public funding is given in pound sterling for which you currently need about two dollars per one.
Finally, I would like to encourage private philanthropy in Norway and elsewhere: as Szántó points out private foundations can operate differently from other funding bodies which is why artists generally welcome private philanthropy. There is however, absolutely no reason why this should exclude public funding.
Best regards,
Sol Sneltvedt
http://kunst.no/sol
Får ikke dette til å stemme og stiller i likhet med audunmb spørsmålstegn ved utrykket “verdenskjente kunststjerner”. En lang rekke av verdenskjente kunststjerner også utfra beskrivelsen av disse som kommersielle er Europeiske. Storbritania har vært i førersetet de siste årene og selv om de er nærmere det amerikanske enn det norske systemet, nyter de massiv støtte blant annet gjennom National Lottery Fund og British Art Council.
Men takk til Andreas med det vanskelige navnet for å bryte den øredøvende stilltienheten man finner i norsk kunstliv i forhold til norsk kunstpolitikk og stønadsordninger. Bra noen tør å stille noen betimelige spørsmål.
Jeg mener at kunsten i større grad bør koble seg på det private næringslivet, men ser ikke dette som et alternativ til alle offentlige stønadsordninger.
Et par kjappe tanker:
– “verdenskjente kunststjerner” referer i all hovedsak til kunstnere som selger bra, altså får mye penger for verkene sine. Er det formålet med norsk/europeisk kunstpolitikk å dyrke fram slike?
– at det ikke kommer så mange verdenskjente kunstnere fra Norge er vel ikke noen overraskelse, vi er 4,5 millioner, mindre enn mange av verdens storbyer. Staten Alabama har omtrent like mange innbyggere som Norge. Hvor mange verdenskjente kunststjerner kommer derfra?
Vi beklager det upresise uttrykket “visstnok sto på trykk i VG” som sto i den opprinnelige utgaven av denne notisen. Det er nå faktasjekket og rettet. Artikkelen sto på trykk i VG 24 februar i år under overskriften *Nye grep om kunsten *.