Anish Kapoor

Galleri F 15, Moss
Replik 30.08.18

Kan Anish Kapoor gi rom til vår hjemløse spiritualitet?

Anish Kapoor, Void, 1994. Fiberglass og pigment, diameter 110 cm. Foto: Istvan Virag.

Dette dristige, om enn noe vidløftige, spørsmålet reises av Simen Joachim Helsvig i hans tankevekkende anmeldelse av Galleri F 15 sin aktuelle Kapoor-utstilling. Ideen om at vi har en hjemløs spiritualitet som ønsker å bli imøtekommet, og at Kapoor med sine verker søker å etablere rom hvor den kan finne hjem og utfolde seg, er suggestiv. Her ser Helsvig deler av Kapoors ambisjon godt, samtidig som han stiller skarpt på en sentral utfordring. Kan Kapoors kunst innfri?

Kapoor tilbyr spektakulære visuelle intervensjoner som Sky Mirror (2018) – som omskaper området mellom den herskapelige 1800-tallsbygningen og sjøen – og det fascinerende Hexagon Mirror (2007), et vegghengt konkavt fat bestående av hundrevis av sekskantede speil som på spektakulært og dynamisk vis fragmenterer tilskuerens speilbilde i takt med hvordan vedkommende beveger seg i rommet. Men i det spektakulære bor også en tomhet som skaper resonansrom tilskueren inviteres til å fylle.

Kapoor undersøker tomrommets problematikk eksplisitt i Void (1994), en vegghengt konkav skulptur som i motsetning til speilverkene ikke reflekterer lys. Skulpturen er fullstendig dekket av et lag matt dypblått pigment. Helsvig «står like foran skulpturen og kjenner at blikket suges inn i det tilsynelatende endeløse mørket i den skyggefulle fordypningen. Når det blåsvarte mørket tar over hele synsfeltet er det som om andre sanser intensiveres».

Konfrontert med det endeløse mørket, kan ikke bare andre sanser aktiveres. Den tomme avgrunn gir også plass til imaginasjon, til assosiative fornemmelser så vel som til meditative og potensielt spirituelle refleksjoner over væren og intet, nærvær og fravær, over en skulptur som først og fremst kan sanses i sitt fravær, over det endeløse dyp fraværet genererer og den eksistensielle uro det kan fremmane.

Kapoors kunst er således, til tross for at den tidvis er spektakulær, suggestiv. Den er ofte basert på at less is more, på at det universelle kan fornemmes i det partikulære, og at betrakteren danner forbindelsene. Helsvig beskriver opplevelsen foran Void som «sterk», men synes noe åndsfraværende i møtet med tomheten. Han hører at det «svake suset fra ventilasjonsrørene vokser til en kraftig dur», han hører «fjerne rop fra parken utenfor». «I et øyeblikk glemmer jeg at jeg står der med en omviser som venter på å følge meg videre rundt i utstillingen. Det er en sterk opplevelse, men (…) den er flyktig». Er Kapoors verk like platt som den opplevelse Helsvig beskriver? Suggestive verk hvis åpenhet gir rom til publikums bidrag er sårbare for et publikum som i liten grad spiller med, som ikke hengir seg til rollen som verkets medium.

For de mer spektakulære speilverkenes del er Helsvig skarpere i sin påpekning av et problem. «Kunstverk som hviler på optiske forskyvninger står alltid i fare for å havne i samme bås som fornøyelsesparkens fordreiningsspeil», skriver han, og noterer at flere av verkene på F 15 er «farlig nær denne kategorien, slik som Hexagon Mirror». Helsvigs generaliserende poeng er godt, også for op-art som ikke når hinsides det spektakulære. Men hvor «farlig nær» kommer Kapoor? For nær, konkluderer Helsvig. Mens påpekningen av faren er valid, er Helsvigs konklusjon diskutabel. Har han latt seg utfordre like lite av speil-skulpturene som av Void? Hvor er tomheten problematisk, kunne man spørre, hos Kapoor eller hos Helsvig? Har Helsvigs tanke om at Kapoors kunst søker å «imøtekomme vår siste rest av hjemløs spiritualitet» i utgangspunktet satt forventningene så høyt at intet verk kan innfri?

Til tross for Helsvigs valide poenger og suggestive observasjoner, ender han med et for reduktivt bilde av hva Kapoor på Galleri F 15 kan by på. Hans observasjoner samler seg også om et begrenset antall verk. Trykk og tegninger berøres ikke, og selve utstillingen vurderes heller ikke. Den er preget av en less is more-filosofi som på et plan reflekterer Kapoors kunst. Hvert verk har fått sitt rom, som for å understøtte tilskuernes utfoldelse av deres erfaringsrom. Utvalget er nennsomt tilpasset de intime utstillingsrom Galleri F 15 byr på, slik at Kapoors kunstnerskap belyses gjennom velvalgte punktnedslag. Samlet gir det en fin opplevelse både av Kapoor som kunstner og av Galleri F 15 ikledd Kapoors kunst.

Anish Kapoor, Sky Mirror, 2018. Rustfritt stål, diameter 330 cm. P. E. Foto: Istvan Virag.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!