Kommentar 27.06.17

Minnestedet som ble et traume

Jonas Dahlberg, Memory Wound. Illustrasjon Jonas Dahlberg Studio.

Onsdag 21. juni ble Jonas Dahlbergs forslag til et nasjonalt minnested over de drepte på Utøya 22. juli skrinlagt for godt. Minnestedet ved Tyrifjorden skal nå plasseres på Utøykaia i stedet for på Sørbråten. Kontrakten med Dahlberg er sagt opp i sin helhet og Kunst i offentlige rom (KORO) er ute av det videre arbeidet med minnestedene.

Dahlbergs Memory Wound ble utpekt som vinner av konkurransen om et permanent minnested på Sørbråten og et midlertidig minnested i Regjeringskvartalet i 2014. Memory Wound består av et førti meter langt og tre meter dypt kutt i en odde på Sørbråten, et «sår» som var ment å dramatisere tapet, med navnene på de drepte inngravert i steinveggen. Den fjernede steinmassen var tenkt å brukes til et midlertidig minnesmerke i regjeringskvartalet. Men etter at en gruppe naboer saksøkte staten i fjor sommer har sannsynligheten for en realisering av Memory Wound blitt stadig mindre. I fjor høst åpnet Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for å velge et alternativ til Memory Wound på Sørbråten for å komme naboene i møte, et forslag som ble blankt avvist. Rettsaken skulle vært ført i april 2017, men ble utsatt i påvente av en endelig avgjørelse om minnestedet.

Vrakingen av Memory Wound er på alle måter en trist avslutning på en langvarig og vond prosess, men etter at Støttegruppen etter 22. juli og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon (AUF) i februar i år gikk inn for å flytte minnestedet til Utøykaia, er det vanskelig å se hvordan regjeringen kunne ha presset igjennom en fortsatt bruk av Sørbråten. Den eneste muligheten for Memory Wound ville ha vært å legge det hele på is i enda fem år, kanskje ville det være tid nok for lokalmiljøet til å forsone seg med det planlagte verket. Men for en regjering som har vinglet i denne saken i årevis, ville nok en utsettelse være politisk umulig. Det ser imidlertid ikke ut til at såret vil gro selv etter at Memory Wound er forkastet. Nabogruppens advokat Harald Stabell har allerede varslet et nytt søksmål mot staten, og lokalmiljøet er dypt splittet over saken.

Memory Wound før planlagte skjermingstiltak. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio/IN’BY/Statsbygg. Illustrasjonen er basert på fotografi tatt på Sørbråten i mars 2016.

Hva slags minnested vi vil ende opp med på Utøykaia er fortsatt uvisst. Sanner sa på onsdagens pressekonferanse at det ikke blir utlyst noen kunstkonkurranse om minnesmerket, og at regjeringen legger vekt på utformingen av selve stedet. Han la til at det er ønskelig at det endelige minnestedet skal fremstå som «verdig og lavmælt». Regjeringen tar sikte på å få et midlertidig minnested på plass i regjeringskvartalet innen neste sommer. En klar tidsramme for Utøykaia er nok vanskeligere på nåværende tidspunkt. Statsbygg skal starte arbeidet med utformingen av det nasjonale minnestedet på Utøykaia når de får oppdragsteksten fra regjeringen, men Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør ved Statsbygg, sier til Dagbladet at skissene så langt viser et «rom» man kan gå inn i, der det kanskje vil være et monument.

Det virker dermed sannsynlig at minnestedet vil være av arkitektonisk snarere enn kunstnerisk, symbolsk karakter, selv om man ikke kan utelukke at Statsbygg kan samarbeide med en kunstner. Det er for tidlig å trekke noen konklusjoner om dette vil bli et fattig kompromiss. Det oppsiktsvekkende er at statens eget fagorgan for kunst i offentlige rom er tilsidesatt i det videre arbeidet. Det kan skyldes at regjeringen overhodet ikke ønsker et kunstverk ved Utøya, og at KORO dermed er overflødig, eller at KOROs prosedyrer er for langtekkelige for en minister som ønsker å få avsluttet saken så fort som mulig. Vrakingen av KORO kan også være en irettesettelse fra Sanner, som har gjort det tydelig at han er kritisk til at naboene ved Sørbråten ble oversett tidlig i prosessen. Alle tre muligheter er nedslående.

Det er mulig at dette resultatet kunne ha vært unngått dersom naboene hadde blitt bedre informert. I en rapport skrevet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2015, kom det frem at lokalbefolkningen ikke var negativt innstilt til et minnested som sådant – reaksjonene på Dahlgrens utkast skyldtes heller at det var et større inngrep i landskapet enn de var forespeilet. Det fremgikk av intervjuer at flertallet hadde forventet at minnesmerket skulle bli «en bauta eller en liten stein med noen benker rundt». Det tyder på at en dialog med lokalbefolkningen på et tidlig stadium kunne ha utvidet forestillingene om hva et minnesmerke er. Det er følelsen av å først bli ekskludert og deretter overkjørt som har ledet til dagens fastlåste situasjon.

Vanessa Baird, Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, 2012.

KORO burde ha tatt høyde for at dette kunne oppstå. Høsten 2013, da Dahlberg og de syv andre finalistene i den lukkede konkurransen arbeidet med forslagene sine, sto KORO midt i en annen vanskelig sak som var relatert til 22. juli. Vanessa Bairds Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene hadde blitt fjernet fra resepsjonen til Helsedepartementet og Landbruksdepartementet etter at ansatte hadde klaget på at de flyvende papirene i maleriet ga assosiasjoner til terrorangrepet. Denne saken viste at man ikke kan forutse hvilke reaksjoner et kunstverk fremprovoserer, og at det kan være for sent å informere og formidle når konflikten først er blusset opp.

Gjennom flere år med debatter rundt Memory Wound har verket blitt internasjonalt kjent og det har antatt en politisk dimensjon det ikke hadde første gang det ble presentert for publikum. Etter at Sanner hadde luftet muligheten for å benytte et annet verk på Sørbråten i fjor høst, publiserte en rekke prominente norske og utenlandske kunstnere, kuratorer og museumsdirektører et opprop til støtte for Dahlberg. Memory Wound ble der beskrevet som «det viktigste offentlige kunstverket i Norden i vår tid, og en sentral manifestasjon mot terrorisme». Det er kanskje å ta munnen for full, men det er ingen tvil om at Memory Wound er et viktig verk – selv i urealisert form – nettopp fordi «såret» etter hvert har blitt et symbol som ikke bare rommer sorgen, men også 22. juli som et til dels ubehandlet politisk traume i Norge. Nettopp derfor er det ekstra tragisk at det ikke blir noe av. Men det er også av denne grunn saken har blitt så vanskelig: Motstanden mot Memory Wound har ført til at verket har blitt en slags allegori over politisk uenighet, og et mer forsonende verk vil dermed fremstå som et symptom på den nasjonale fortrengningen av Anders Behring Breiviks ideologiske bakgrunn – et «glemselssted», som enkelte har kalt det.

Dette har gjort at regjeringens beslutning ligner et knefall for konservative krefter som ønsker å feie Breiviks politiske motiver under teppet. Slik ser det i hvert fall ut for kulturkommentatorer i Sverige. I Dagens Nyheter onsdag 21. juni kaller Birgitta Rubin det «sanslöst och sorgligt fegt av Norge» å stoppe Memory Wound. I kommentaren peker hun på at nabogruppen som stevnet staten i fjor, ble ledet av Fremskrittspartipolitikeren Jørn Øverby. Dette faktumet ble enda tydeligere understreket i Andreas Hagströms kronikk i avisen Göteborgs Fria i fjor høst, der han knyttet lokalbefolkningens protester til høyrepopulisters motstand mot kunst som «ikke passer inn i det nasjonalistiske verdensbildet». I en kronikk publisert i norske Dagbladet mandag 26. juni skriver tidligere direktør for Trondheim Kunstmuseum Pontus Kyander at når regjeringspartiene Frp og Høyre, «med en kombinasjon av evneveikhet og feighet, gjorde sitt beste for å utvanne og sabotere» prosjektet, må det ses i sammenheng med at Breivik på et tidspunkt var medlem i Frp. Svenska Dagbladets kunstredaktør Clemens Poellinger leverer en mindre brunbeisende, men like fordummende analyse; han skriver at den norske staten valgte boligeiernes side («Det överraskar inte»), med henvisning til lokalbefolkningens angivelige redsel for å få utsikten, og dermed også boligverdien ødelagt.

Jeremy Dellers forslag til minnested på Sørbråten fra 2014.

Disse kommentatorene er så indignerte at de gjør seg blinde for nyansene i saken. Flere av naboene som har protestert mot minnestedet på Sørbråten deltok i redningsarbeidet 22. juli; Jørn Øverby var blant de første som dro ut i båt ut for å plukke opp ungdommer i sjøen mens skytingen pågikk på Utøya. Nabogruppens rolle i redningsarbeidet har bidratt til å gjøre Memory Wound til et uløselig dilemma. At det blir stadig vanskeligere å ha sympati for nabogruppen, som virker ute av stand til å komme noen i møte, er en annen sak. Det er heller ikke regjeringen som har «sabotert» KOROs arbeid med Memory Wound: Statsbyggs utredning om Utøykaia, som ligger til grunn for regjeringens beslutning, kom til etter at AUF og Støttegruppen i vinter leverte et forslag til departementet om å flytte minnestedet til Utøykaia. Det er dermed en raus gest for å imøtekomme nabogruppen og få en slutt på stridighetene, som ligger bak, ikke en høyrepopulistisk sammensvergelse.    
 
Det finnes én løsning som bør kunne gjøre minnestedet på Utøykaia til et mer spiselig kompromiss for alle involverte. Blant de åtte finalistene i KOROs konkurranse om minnestedet i 2014 var den britiske kunstneren Jeremy Deller og Vogt Landscape Ltd., som foreslo en benk og en «neolittisk» bauta med navnene til de døde inngravert. Utkastet ble laget til Sørbråten, men det er ikke umulig å få til en variant av dette verket ved svabergene som ligger ved siden av Utøykaia. Deller skrev: «Tanken er at jo mindre vi griper inn, jo mindre tar vi vekk fra denne opplevelsen. Vårt eneste tillegg til stedet er derfor en lang benk som vender mot øya.» Dette er en tilnærming som er diametralt motsatt Dahlbergs, men som ikke desto mindre er velbegrunnet. Forslaget er et på alle måter et tradisjonelt minnested som tilsvarer naboenes forventning om en bauta og en benk, og Dellers formulering kan minne om Sanners ideal om et «verdig og lavmælt» minnested. Men nettopp fordi det var en del av den opprinnelige konkurransen er det en løsning som er grunnet i kunstfaglige vurderinger, ikke i politiske kompromisser. Slik situasjonen står nå vil det i seg selv være en seier.

Utøya etter terroranslaget mot AUF, juli 2011. Foto: Paal Sørensen.

  1. Kommentar från Simen Helsvig

    Kritikken av svenske – og finske – kommentatorer er ikke uttrykk for såret nasjonal stolthet, slik du antyder. De fire artiklene ble snarere trukket fram som eksempler på hvor fortegnet debatten om Memory Wound er blitt, især i svenske aviser. Det var naturlig å se ditt innlegg i Dagbladet i sammenheng med Rubins og Hagströms tekster.

    Kommentaren er heller ikke et forsøk på å bagatellisere regjeringens og Fremskrittspartiets politikk. Jeg er enig i at man må forstå Frp som et høyrepopulistisk parti nært beslektet med lignende partier i Europa. At partiet havnet i regjeringsposisjon to år etter det verste høyreekstreme angrepet i nyere tid, er et symptom på at Breiviks ideologiske bakgrunn ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor i Norge.

    Men det betyr ikke at man derfor av prinsipp må ta avstand fra alle politiske beslutninger fra H/Frp-regjeringen, selv ikke i en sak som er så tett knyttet til 22. juli-angrepene som i dette tilfellet. Regjeringens håndtering av saken om minnestedet har kanskje vært unnvikende og forhastet, men å lese den inn i et manglende oppgjør med Breiviks tilknytning til Frp, slik du gjør i innlegget i Dagbladet, er forenklende. Memory Wound ville utvilsomt ha vært det beste minnesmerket for Utøya-tragedien, men jeg mener samtidig at man ikke skal overdrive verkets politiske betydning.

    Tydeligere konturer er fint nok. Men grovt tegnede karikaturer er det siste vi trenger i denne debatten. Å forsøke å nyansere forholdene i saken handler ikke om å unnlate å ta stilling til den, men å komme forbi et stadium der det er umulig å innta noe annet enn en enten/eller-posisjon.

  2. Kommentar från Jørgen Lund

    Pontus Kyander har utvilsomt rett i sin kritikk av måten svært mange i Norge har sluttet opp om Fremskrittspartiets inntreden i regjering og plutselig begynte å bagatellisere de mørkeblå og høyrepopulistiske sidene ved dette partiet. Når det er sagt, tror jeg det er fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Avlysningen av Dahlbergs prosjekter er ikke noe som Fremskrittspartiet eller en nasjonalsjåvinistisk kultur står bak; det dreier seg tvert i mot om at en utpreget tverrpolitisk dynamikk som sprang ut av sjokket ved 22. juli har spilt fallitt som kuratorinstans. Det hastverket med å “få på plass” minnesteder som har preget det hele fra regjeringsbeslutning til KORO-komiteens valg av konkurransevinner, har ganske enkelt vist seg som et feilgrep. Problemet oppsto så vidt jeg kan se gjennom en overilt tenkning om hva kunst er for noe, som i stor grad har vært felles for både politikere, byråkrater, kunstnerstand og kunstkritikere i denne saken.

    Allerede sensommeren 2011 begynte det å bli snakk om å “bruke kunst mot sorg”, og en stund etterpå erklærte Aftenpostens Kjetil Røed at det var ingen grunn til å vente med kunst, “det er jo nå vi trenger den”. Denne tanken, om kunsten som et slags finstilt legemiddel som man må få på plass jo før jo heller, har preget hele den offisielle retorikken rundt de statlige minnestedene og dokumentasjonssenteret. “Bestillingen” gikk ut fra KORO i ekspressfart, og hele tiden regjerte den sant å si antikverte ideen om at kunst er en slags bestillingsvare etter spesifikasjoner og at å være kunstner er å effektuere dette, fulgt av en veritabel litani om at kunst i denne sammenhengen skal være noe som “hedrer”, “ærer” og er noe man kan “samles om”. Slike floskler, som fra første stund liksom gjorde det opplest og vedtatt hva kunsten skulle “være til”, klaprer for øvrig videre i Jonas Dahlbergs eget innlegg i Aftenposten 28. juni.

    Når ble det plutselig igjen slik at kunsten er objekt- eller formgivningsleveranse, og at det å spille inn tanker om kunstens hvor, når, “om hva” og om overhodet er noe som kunsten selv ikke har noe med, men skal avgjøres av ikke-kunstneriske bestillere?

    Den angivelige viktigheten og oppvurderingen av kunst som mange liksom i fartsrus mente å se ved inkluderingen av kunst på lista over redskaper og “tiltak” etter 22. juli, var egentlig en gedigen nedvurdering og innsnevring. Det febrile hastverket var hovedfeilen, en feil som mange i sjokkfasen – da man føler at man står helt rådvill – mistet ethvert syn for.

    Selvfølgelig var det for tidlig å reise offisiøse kunstprosjekter i stort format i en fase da sårene fremdeles var helt åpne. Selvfølgelig har de fleste kunstnere, kulturarbeidere generelt og intellektuelle en velutviklet fornemmelse og dømmekraft for slikt. Men lite selvfølgelig har det vist seg at majoritetens og myndighetenes dømmekraft på dette punkt ikke var solid nok til å holde stand i en sjokkfase da det kom “bestillinger” i kunstlivets retning fra høyeste hold.

    Dahlbergs forslag virker gode, men det rokker ikke ved den omstendighet at ingen realisering av et stort og offisielt 22. juli-verk nå kan bli god. Langt mer interessant og så vidt jeg kan skjønne kulturelt dyptloddende for dagens Norge enn Kyanders i og for seg viktige politiske kritikk, vil det være å utforske hvordan så mange kunne miste sensitiviteten etter 22. juli for det man igjen må fristes til å kalle kunstens autonomi. Det er trist at det måtte en lokal velforening til å bremse det som skikkelige offentlige og faglige diskusjoner i forkant – ikke minst med kunstnere som sentrale deltagere – kunne ha åpnet blikket for. Tiden for kunst i det offentlige rom om 22. juli vil komme, men det er flere år til ennå.

  3. Kommentar från Pontus Kyander

    En kommentar till den svepande kritiken mot texter skrivna från “Sverige”. Jag är finsk, bosatt i Finland och verksam i Finland. dessutom är jag efter att ha arbetat länge i Norge mycket väl insatt i förhållandena där, inklusive norsk politik. Dessutom är jag sakkunnig just i området offentlig konst, då jag arbetat i och skrivit mycket inom detta fält (som ansvarig för off konst i Auckland, NZ). Det är märkligt med denna ryggmärgsreflex, att texter skrivna av personer utanför Norge automatiskt utgör en kritik av “Norge”. Tvärtom har Norge idag ett spännande och ganska öppet debattklimat, faktiskt ett helt annat än det var när jag lämnade landet 2014. Dessutom har “Norge” ett sprakande intressant konstliv, även det något som särskilt starkt utvecklats under det senaste årtiondet.
    Men jag menar, vilket knappast kan ha undgått offentligheten under min verksamma tid i Norge, att vi måste kunna tala om Frp som ett “lysbrunt” parti, och att regeringen (och ssk Høyre) gång efter annan agerat för att försöka måla partiet ytterligare någon nyans ljusare. Det ska vi inte acceptera.
    ABB formades i miljön kring Frp. Det är ett faktum. Han var med i den skränande hop från Oslos unga Frp som gång efter annan provocerade den majoritet av norrmän som är toleranta och vidsynta i förhållande till invandring, flyktingpolitik, mångkultur mm. Vi bör kunna tala om Frp som ett till av dessa populistpartier till höger, som i varierande grad har sina släktingar i SD, DF, Ukip, Sannfinnländare, Front National etc. De är inte identiska, men de är alla med om att måla Europa en nyans brunare.
    Istället för att se en “landskamp” i röster utifrån som uttalar sig om Utøya och Oslominnesmärkena vore det en klok strategi att se dessa som stöd. Vi är i allmänhet eniga om att regeringen trampat i klaveret inte en utan flera gånger. Och i en debatt är det nödvändigt att ta ställning, och att dra linjerna lite hårdare för att göra konturerna tydligare. Jag lever för närvarande i ett land där debattkulturen är den motsatta, där aviserna sällan visar tydliga ställningstaganden i viktiga och kontroversiella frågor. Det är plågsamt. Där är Norge numera ett föredöme.
    Jag vill samtidigt uttala ett stöd för Koros arbete. Utan att ha insyn i just denna process, har jag mycket svårt för att tro att man varit så arroganta att man inte haft brukarperspektiv med sig i arbetet med Utøyaprojektet. Det är en av huvudpunkterna i arbetet med offentlig konst överallt där sådana processer är på plats, och Koro bör rimligen ha en sådan policy och processmanual.
    Inte desto mindre menar många inom ofta mycket spontana “opinioner” att de blivit överkörda, inte blivit lyssnade till. Varje offentligt konstverk av betydelse omges av en sådan diskussion, nästan utan undantag, och ju mer karaktär av “minnesmärke” ett sådant offentligt verk har, desto högre blir känslosvallet. Det är viktigt att ta in dessa reaktioner, men de är inte skäl att gripas av panik. Även de reaktionerna är en del av en mödosam process att få ett offentligt konstverk på plats. Ibland krävs omarbetningar, debatter, samtal ända ner till enskild nivå. Men det krävs också vilja och engagemang att förverkliga projekten. Det har regeringen tydligt visat att de inte har.
    Pontus Kyander

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!