Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
Replik 09.05.18

På grensen til hybris

Fra utstillingen Troløse bilder på Nasjonalgalleriet. Utstillingen stenger 13. mai. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

En «feilslutning» kaller Karin Hindsbo min vurdering av Nasjonalmuseets nye organisasjonsmodell. Hun mener utstillingsarbeidet på museet står sentralt, selv om det ikke er organisert i en egen avdeling. Men spørsmålet her er jo ikke om utstillingsarbeidet er «sentralt» eller ikke. Utstillingsarbeidet er selvfølgelig viktig, også for Nasjonalmuseet. Spørsmålet er hvordan det organiseres. Og, mer spesifikt, om Nasjonalmuseet trenger en avdeling for utstillinger, eller om det er tilfredsstillende å knytte utstillingene direkte til ledergruppen der Karin Hindsbo til syvende og sist selv blir utstillingsdirektør.

Dette viktige spørsmålet knyttet jeg til museets nye profil, der popularisering og kommersialisering av kunsten står sentralt, etter direktiv fra Regjeringen. I dette scenarioet er det etter mitt skjønn viktig å ha en stemme som taler for en nyskapende og kritisk utstillingspraksis, både for å inspirere museets viktigste fagpersoner, for å representere dette perspektivet i ledergruppen og for å bidra i den kulturelle offentligheten.

En selvmotsigelse

Slik det vil bli på det nye Nasjonalmuseet er det Karin Hindsbo som skal representere dette perspektivet både innad og utad, samtidig som hun har avviklet de fire fagdirektørstillingene. Det grenser etter min mening til hybris. Hun understreker dette ytterligere ved å fastslå at ansvaret for den faglige utviklingen på Nasjonalmuseet skal «plasseres […] bredere ut i organisasjonen». Det å plassere et ansvar «bredt ut» er jo en ren selvmotsigelse. Det høres mer ut som en oppløsning enn en plassering av ansvar. Resultatet vil bli at ansvaret faller tilbake på Hindsbo selv.

Fra utstillingen Troløse bilder på Nasjonalgalleriet. Utstillingen stenger 13. mai. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Denne blandingen av ansvarsoppløsning og maktkonsentrasjon er ikke sunn, og den blir ytterligere forverret av den desavueringen av kuratorrollen som Nasjonalmuseet står for, blant annet ved at fomidlerne også kalles kuratorer. Det er, så vidt jeg vet, ingen andre museer som gjør dette. Formidlerne er jo ikke kuratorer, dvs. det er ikke de som står ansvarlig for det kunstfaglige perspektivet i utstillingene. Ved å oppløse fagavdelingene, organisere utstillingsarbeidet i prosjekter, plassere ansvaret rundt omkring i organisasjonen og gjøre alle til kuratorer oppnår Karin Hindsbo kun å gjøre de egentlige kuratorene usikre, både på sin posisjon og sitt ansvar. De skal jo skape utstillingsprosjekter som både er faglig interessante, populære og salgbare. Dette gjøres ikke i et diffust gruppearbeid, men ved å gå dypt inn i den kunsthistoriske situasjonen man jobber med, og forstå de grunnleggende menneskelige drivkreftene i det kunstneriske uttrykket. Det er der populariseringen og kommersialiseringen begynner. Det er der Nasjonalmuseet burde ha satt inn kreftene.

Ulike organisasjonsmodeller

Burde Nasjonalmuseet ha beholdt fagavdelingene og heller satset på å utvikle avdelingsdirektør-rollen, eventuelt å bytte ut en eller flere av avdelingsdirektørene? Det er gode argumenter for dette. Men det finnes naturligvis gode argumenter også for å oppløse fagavdelingene. De to sterkeste er antakeligvis å skape samhandling og å få til en fornyelse av museet. La oss derfor si at dette er rasjonelt, med det utgangspunktet Karin Hindsbo hadde for omorganiseringen av museet.

Når fagavdelingene er borte ville det naturlige ha vært å samle arbeidet med samlingen og utstillingene i én stor fagavdeling.

Det er denne modellen f.eks. Munchmuseet har valgt, med stort hell. Der har direktør Stein Henrichsen delegert ansvar til avdelingsdirektør Jon-Ove Steihaug, som igjen delegerer ansvar til museets kuratorer. Resultatet er gode utstillinger, tydelige kuratorer og et sterkt formidlingsarbeid. Det er denne typen delegering, ansvar og tillit som Nasjonalmuseet etter mitt skjønn har manglet.

Nasjonalmuseet trenger en person som kan lede arbeidet med en kritisk utstillingspraksis, utenfor den populistiske rammen som presser seg på i en stor og konsuminnrettet organisasjon. En slik kritisk kuratorpraksis burde ha vært manifestert på ledernivå. Samtidig ville Karin Hindsbo ha fått en sentral fagperson ved sin side. Det trengs i en så stor organisasjon med så stort politisk press. En avdelingsdirektør for samlinger og utstillinger ville, kort sagt, vært den riktige måten å gi museet en tverrfaglig profil, nå som fagavdelingene er oppløst.

Fra utstillingen Troløse bilder på Nasjonalgalleriet. Utstillingen stenger 13. mai. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Denne artikkelen ble sist rettet 9.5.2018 kl 13.43.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!