Berlinbiennalen, Berlin
Kommentar Artikel på Engelska|28.05.18

Revolusjonen er ikke for alle

Kuratorgruppen til den 10. Berlinbiennalen, fra venstre: Thiago de Paula Souza, Gabi Ngcobo, Nomaduma Rosa Masilela, Yvette Mutumba og Serubiri Moses. Foto: F. Anthea Schaap.

Det var i november 2016, kort tid etter at Gabi Ngcobo var utnevnt til kurator for den 10. Berlinbiennalen, at jeg begynte å mase på henne, via biennalens presseansvarlige, om å gi et intervju til Kunstkritikk. Jeg maste formelt. Jeg maste uformelt. Jeg forsøkte å være sjarmerende. Jeg overfalt henne i forsøk på å få til en kaffe i Johannesburg. Jeg forsøkte å nå henne med guarden nede i hennes private innboks. Til slutt, i januar 2017, klarte jeg å få henne til å svare på fem spørsmål over epost, med hjelp fra presseansvarlig (tilbake til start) – en utveksling som kom for seint til å ha noen nyhetsverdi og var for kjedelig til å være av allmenn interesse. Vi skrotet den.

25. april 2018, etter at Biennalen offentliggjorde kunstnerlisten i forkant av åpningen 9. juni, kontaktet jeg Ngcobo igjen: stillhet. I stedet tilbød en hjelpevillig presseansatt meg et (epost-) intervju med kuratorteamet Ngcobo hadde trommet sammen, en kvartett bestående av Ytvette Mutumba, Nomaduma Rose Masilela, Serubiri Moses og Thiago de Paula Souza. Det var en akseptabel løsning etter journalistiske kriterier. Skribenter har ikke krav på å få intervjuer, og hvem er jeg til å stille krav? Så jeg sendte spørsmålene mine og ventet i det som kjentes ut som en evighet, mens nyhetsverdien til en Q&A relatert til kunstnerlisten langsomt fordampet.

15. mai ble kuratorenes svar oversendt meg:

Anthea Buys er fast skribent for Kunstkritikk.

Kunstkritikk: Hvordan kom dere som kollektiv frem til utvalget av kunstnere til biennalen? Er konsensus viktig i den kuratoriske prosessen deres, eller har dere tydelige individuelle stemmer i programmeringen av biennalen, slik tilfellet var med kuratorteamet til Documenta, for eksempel?

Kuratorkoret: – Både konsensus og uoverensstemmelse var viktig under utvelgelsen av kunstnere. Vi diskuterte hvert enkelt kunstnervalg, uansett om vi alle umiddelbart ble enige eller ikke.

Vil dere si at deres kuratoriske orientering er dekolonial, eller at den relaterer til begrepet om det dekoloniale (heller enn det postkoloniale)?

– Irrelevant.

Kunstnerlisten deres inkluderer noen viktige historiske figurer som har vært oversett eller på andre måter svertet. Gabisile Nkosi og Ana Mendieta ble begge for eksempel myrdet av partnerne sine. Andre, som Belkis Ayon og Lubaina Himid, ble anerkjent av kunstverdenen langt seinere enn hva som ville ha vært tilfelle om det dreide seg om mannlige kunstnere. Kan du si noe om disse inkluderingene med utgangspunkt i et begrep om historisk restitusjon?

– Vi vet ikke om det egentlig er så produktivt å snakke om disse kunstnerne med utgangspunkt i et begrep om historisk restitusjon – det skjemmer deres fantastiske arbeid. Snarere er inkluderingen av dem en vedkjennelse av omstendighetene vi alle lever under, enten vi overlever dem eller ikke.

Hvor tett forbundet er det offentlige programmet I’m not who you think I’m not med biennalens hovedprogram?

– Irrelevant. Ikke en produktiv distinksjon. De samtaler tett.

Er det noen nye produksjoner dere er spesielt begeistret for?

– Vi er begeistret for alle nyproduksjonene til den kommende Berlinbiennalen.

I et forsøk på å forstå hvorfor spørsmålene mine var så lite produktive, om jeg hadde bommet stygt, gikk jeg tilbake til den offisielle kuratoriske kunngjøringen på biennalens hjemmeside. Kanskje var motstanden jeg hadde støtt på kun et eksempel på «ulike konfigurasjoner av kunnskap og makt som muliggjorde motsigelser og komplikasjoner»? Eller kanskje var det resultatet av kuratorenes ambisjon om å «konfrontere de ustoppelige engstelsene vedlikeholdt gjennom en overlagt ignorering av komplekse subjektiviteter»?

Fra spøk til alvor: Hvordan kan en oppriktig forespørsel fra en profesjonell publikasjon være «uproduktiv» eller «irrelevant»? Jeg spurte ikke om de hadde tenkt å live-strømme det kongelige bryllupet. Jeg var glad for å lese at de hadde diskuterte kunstnervalgene sine før de offentliggjorde dem, men det jeg hadde ønsket å få svar på var hvordan de så på konsensus og debatt i relasjon til et kollektivt forfattet produkt, og i en global kontekst der populistisk konsensus ofte forveksles med demokrati. Og de visse at det var det jeg spurte om.

Uviljen kuratorene legger for dagen i intervjuet, er i tråd med den den konfrontative og avvisende tonen som gjennomsyrer kunngjøringen deres. Mer enn bare å være avvergende defensiv, er denne tonen metodologisk nihilistisk. Teoretikere som Walter Mignolo gjør en tilsvarende form for metodologisk nihilisme tilgjengelig under dekolonialismens banner. I boken The Darker Side of Western Modernity: Global Futures, Decolonial Options, fra 2011, beskriver Mignolo det dekoloniale som en slags intellektuell kraft, eller en kombinasjon av «tanke og handling» som «utfører epistemisk ulydighet», «kobler seg fra den koloniale matrisen». En slik kraft, eller form, finner man nettopp i det avvisningens sentiment og språk som synes å influere posisjonen til Berlinbiennalens kuratorteam.

Det dreier seg om en generell avvisning av deltagelse på dominerende betingelser, å nekte å mediere kunstnerisk praksis på kritikerens eller galleriets premisser, eller å anerkjenne systemene verden synes å styre etter. Om jeg er generøs kan jeg se motviljen deres som en dekolonial respons på en utveksling som kanskje fremsto som kolonialistisk. Men det var jo nettopp denne typen temaer jeg ønsket å diskutere i lys av biennaleprogrammet deres. Poenget er: du ikke kan få i pose og sekk. Du kan ikke takke ja til jobben som biennalekurator og delta i denne ekstremt konvensjonelle maktøkonomien, og samtidig selektivt avvise ekstern interesse i hvordan du kanskje bruker denne plattformen på nye måter. Du kan ikke reklamere for et offentlig program og så si at det ikke er interessant å diskutere offentlighet eller programerbarhet, i den nyliberale opplevelsesøkonomiens tidsalder.

I Den emansiperte tilskuer benytter Jacques Rancière begrepet «fordummelse» om prosessen der pedagogen gjør ignoranten oppmerksom på alt han ikke kan. Det er en nedlatende gest, som også er – hvordan skal jeg si det? – uproduktiv. Den understreker det falske intelligenshierarkiet som er grunnlaget for både gamle og nye typer kolonialiserende kunnskap – og egentlig for intoleranse i alle dens former.

Utover å gjøre meg oppmerksom på min åpenbare uvitenhet, signaliserer Berlinbiennale-teamet i denne utvekslingen en påfallende mangel på interesse og omsorg: for kuratorprofesjonen, ja, men òg – og dette er enda viktigere – for kunstnerne og arbeidet deres, som befinner seg i sentrum av det økosystemet vi alle er en del av.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!