I was told I chop wood like a ballet dancer

Freja Bäckman

Hordaland kunstsenter, Bergen
21. september - 30. september 2018
Mini 25.09.18

Bak skyggenettet

Freja Bäckman, I was told I chop wood like a ballet dancer, 2018. Foto: Hordaland Kunstsenter.

Denne regntunge dagen i september gikk jeg tilfeldigvis en rettlinjet rute i kunstbyen Bergen. Jeg begynte med Ed Ruscha på Kode, fortsatte til Andrea Büttner på Bergen Kunsthall og endte på utstillingen til Freja Bäckman på Hordaland Kunstsenter. Det bekrefter at mye er ved det vante i Bergen, på tross av alle investeringene i utvikling og internasjonalisering. Museet tar seg av kunsthistoriske sannheter, kunsthallen presenterer kunstnere fra det internasjonale segmentet for emerging artists, mens kunstsenteret er stedet for praksisnær utprøving av prosjekter av mer prekær karaktér.

Freja Bäckmans utstilling består av to soner, iscenesatt ved hjelp av det som på gartnerspråket heter skyggenett, nett av plastmateraliet polyeten. Her henger det som tekstiler fra taket og bidrar, sammen med puter kledd i det samme materialet, svarte pvc-madrasser og sparsom, kulørt belysning, til å skape en vag atmosfære av fremmedgjøring. Dette er ikke et sted for produksjon, ikke et sted for konsum, ikke et sted for komfort, ikke et sted for læring, men kanskje et sted for en slags erotikk eller kritikk.

Det er nok mest det siste, men hva slags kritikk er det? Den ene av de to sonene i utstillingen er et avslappingsområde der man kan lytte til en lydkulisse. Det er lite fristende å slå seg ned, så man blir stående å lytte til et sonisk landskap av mørke basstoner og langstrakte gitarsløyfer, brutt opp av referanser til lyder som kunne vært skapt under vann.

Det er ganske dramatisk, nesten melodramatisk sammen med videoverket i den andre sonen. Det består av en dvelende og litt mystifiserende dokumentasjon av en event på prosjektstedet District i Berlin. Filmen viser relasjoner mellom figurer som også er kledd i skyggenett: noen spiller bass, noen hogger ved, andre henger rundt. Kanskje er dette kjønnede figurer (tenk: mørke basstoner og manuelt grovarbeid), men det er gjort lite for å sette dette temaet i spill. Det siste elementet i utstillingen er en monolog på noen få minutter som kan høres i rommet etter at videoverket er avsluttet. Den er, igjen, vagt narrativ. Vi får vite at det er en gruppe som venter på noe, som kanskje skal komme ut av skogen, vi blir fortalt hva et symbol er, hva en klem symboliserer, noe som er for sent, det fortsetter. Kanskje representerer dette lydsporet en romantisk impuls. Men utover disse generelle, antydede og atmosfæreskapende elementene, vender denne installasjonen ryggen mot betrakteren og konsentrerer seg om sitt eget fellesskapsprosjekt. For noen vil den avvisningen gi følelsen av å kunne bidra eller delta, for andre gir det følelsen av at det finnes andre soner enn de streite, produktive og kanoniserende. Det er selvfølgelig en verdi i seg selv.

Freja Bäckman, I was told I chop wood like a ballet dancer, 2018. Foto: Hordaland Kunstsenter.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!