Bilder fra et transittmottak

Utstillingen Ivaretakelse havner mellom to stoler. Det forblir uklart om dens hovedanliggende er en refleksjon rundt stedets identitet eller omkring flyktingens status som innkvartert på et transittmottak.

Utstillingen Ivaretakelse havner mellom to stoler. Det forblir uklart om dens hovedanliggende er en refleksjon rundt stedets identitet eller omkring flyktingens status som innkvartert på et transittmottak.


«Det bebodde rommet overskrider det geometriske rom»
Gaston Bachelard, Poetics of Space

«I’m not here, this isn’t happening»
Radiohead, How to disappear completely

Hva er et sted?
I Wim Wenders film Alice in der Städten (1973) drives fotojournalisten Phillip Winter av dette spørsmålet. Han skal i utgangspunktet skrive en fotoreportasje, men på sin reise gjennom Europa havner han i en mer grunnleggende menneskelig krise, hvor selve reisen blir en metafor på både ham selv og hans tilstedeværelse i verden. Han klarer ikke å skrive og føler seg hjemløs både på et ytre og et indre plan. Som fanget i en skrive- og -identitetsperre makter han bare å se stedene han befinner seg i gjennom kameraets punktuelle gjengivelse. Dette blikket lar seg ikke veksle inn i noe eksistensielt omsettbart svar på hva som er stedets identitet, men låses tvertimot i en bildeserie som insisterende gjentar samme spørsmål. Stedet som noe beboelig sammenfaller ikke med bildet av det.

Winter lever av den grunn i et kontinuerlig oppbrudd. Uten noensinne å føle seg hjemme på reisen, beveger han seg rastløst videre i den europeiske geografien. Da han møter en ung jente som er forlatt av sin familie (hvis identitet kun finner feste i et vagt minne om bestemorens hus) får imidlertid hans ferd en på alle måter forsonende vending, da de velger å fortsette reisen sammen. På den videre ferden gjennom Europa samles de i en felles anstrengelse for å finne stedet jenta husker, bestemorens hus. Selv om han fortsatt ser verden gjennom fotoapparaturen, er vissheten om at jentas erindring for enden av den stadig voksende bildeserien vil sammenfalle med det faktiske stedet, tilstrekkelig til å gi hans blikk den retning han trenger.

Litt mer generelt kan vi si at hvis man vet hvor man er på vei er man hjemme selv om man reiser eller befinner seg på forskjellige steder. Stedet får identitet ut fra retningen den som befinner seg der har. Hva et sted er vil derfor også bero på hvorvidt vi har fiksjoner, fortellinger eller prosjekter tilgjengelige, som kan gi både oss og våre omgivelser en identitet – uansett hvor foranderlig den måtte være.


Stedet som overgang
Samtlige av Lene Asks tretten middelstore fargefotografier er knipset på et for oss ukjent norsk transittmottak. Vi blir vitne til hvordan en rekke flyktninger, både barn og voksne, lever sin hverdag i mottaket. Og mer enn dette: hvordan de forsøker å skape seg et rom som er deres, ikke statens. Et hjem. Mottaket preges imidlertid i så stor grad av institusjonell nøytralitet, av å være et overgangsrom, at dette blir problematisk eller umulig. Rommene fremstår snarere som en interiørmessig og arkitektonisk forkalkning av den gjennomstrømning av individer som har bebodd dem; en slags avstøpning av det uavstøpbare, av mottakets stadig vekslende beboerskare og uungåelige oppbruddskarakter.

Dette markeres av gjenstander som opptrer gjentatte ganger i bildeserien. De blir markører for rommets grunnleggende åpenhet og midlertidighet, et slags transitorisk armatur. Særlig køyesengen vitner om institusjonell anonymitet, men også dørskiltene (som indekserer tidligere eller nåværende beboere) angir på tilsvarende måte hvordan de innkvarterte havner i ufrivillig eksil på dette stedet. Asks fotografier viser alt fra tomme rom til lekende barn, kaffedrikkende menn og geskjeftige kvinner. De er alle spent ut i det paradoksale området mellom hjem og ikke-hjem, mellom det som kan kontrolleres og det som oppløser kontrollen.

På tross av dette ligger det en humanitet nedfelt i flytktningenes territorialisierende gester, rekvisitter eller tegn som forsøker å prege de anonyme rommene med en hjemlig signatur – motsatt rommenes lammende nøytralitet – som peker mot det utopiske, endelige, hjemmet. Territorialiserende markører som flagg fra hjemlandet, bokstaver fra et eget språk, te i fellesskap eller gulv opptråkket av endeløs vandring, stiller således rommets paradoksale status og stedets uforsonte motsetninger i relieff.

Setter vi disse to tendensene opp mot hverandre – beboernes forsøk på å skape et hjem og institusjonens nøytralisering av dette – kan vi betrakte Asks bilder som forsøk på å diagnostisere en territorial kamp som flyktningene er nødt til å tape. Transittmottakets tegnvelde produserer derfor på mange måter ikke-steder som det heter i pressemeldingen, radikalt åpne steder, hvor beboelsesstrategier vanskelig finner feste. Som beboer av transittmottaket er man allerede på vei ut.


Ikke helt tilstede
Asks fotografier er nøkterne, registrerende og på mange måter presise skisser av flyktingenes situasjon. I pressemeldingen står det å lese at det var en forutsetning at menneskene som ble avbildet fikk beholde sin anonymitet, og som oftest er de innhyllet i mørke eller vanskelige å identifisere. Denne bevegelsen mot anonymitet er et avgjørende grep, som i utgangspunktet gir Asks problematisering av flyktningenes status et løft, men samtidig også peker på noe problematisk ved utstillingen.

Abstraheringen av flyktningenes paradoksale situasjon redder bildene fra det tabloide føleriet vi daglig er vitne til i media (og som også sniker seg inn i kunsten). Den danner et visuelt arkiv over den uforsonte motsetningen mellom hjem og ikke-hjem, sted og ikke-sted. I lys av dette kan vi godt kalle Asks bilder en metaforisering eller allegorisering av flyktningene og deres situasjon. Denne abstraheringen har imidlertid en slagside: den tenderer mot å skyve det kritiske i situasjonen unna til fordel for en mer generell refleksjon.

Det er nemlig – til tross for det territoriale dramaet – en estetisk ro og sedat avventning i bildene, som jobber mot det jeg oppfatter som Asks faktiske hensikter (å belyse flyktningenes situasjon). Ihvertfall ville en refleksjon rundt ikke-stedet vært adskillig mer interessant hvis den kritisk klarte å beholde et visst abstraksjonsnivå samtidig som den anskueliggjorde flyktingenes problematiske sitausjon. Hva er egentlig det kritiske her? Jo mer jeg ser på bildene, jo mer uklart blir dette for meg. Det er den abstrakte refleksjonen omkring stedet som avtegner seg som Asks viktigste anliggende.

Flanøren og flyktingen
Lene Asks fotografier samsvarer på flere måter med fotografiene Winter knipser før han møter jenta i Alice in der Städten. Som Winters bilder fanger de inn rom som ikke lar seg bebo, som flyter ut, peker videre, som arbeider mot dannelsen av en identitet og en virkelig mulighet for dannelsen av et hjem. Det er likevel en avgjørende forskjell på journalisthipsterens sporing av et utopisk hjem, og menneskene i Asks bilder. Mens han flanerende kan drive rundt med kamera og gjøre hele verden til et anvendelig ikke-sted, noe forbigående og identitetsløst, men likevel en fleksibel og produktiv modell for refleksjon og jeg-dannelse – er flyktningene som Ask avbilder, av politiske årsaker plassert inn i transittmottakets institusjonaliserte ikke-sted. Det er ingen romantikk i dette, som vi så hos landeveisfareren hos Wenders. Mens de ikke har noe valg, lar han seg villig innfange av landeveiens småkokette og innbydende erkjennelsesprosedyrer. For meg blir det derfor problematisk når Ask ikke helt klarer å sette en tydeligere politisk-institusjonell agenda, men snarere blir hengende igjen i det flanerende blikket og dets innkretsing av stedets mangel på identitet.


Det museale rom
Denne sammenligningen kan trekkes et stykke videre, ikke bare for å belyse hvordan Ask presenterer sine motiver, men også for å få et klarere grep om hva utstillingen som sådan munner ut i. For hva blir resultatet av at kunstneren ikke trekker den politisk-insitusjonelle linjen helt ut? Stiller vi oss i flanøren Winters sted, og betrakter Asks bilder slik han betraktet verden før han møtte Alice – som punktuelle gjengivelser av steder som ikke sammenfaller med seg selv, og som venter på en sammenheng, en fortelling, som (i likhet med jentas erindringsbilde av bestemorens hus) kan sette fotografiene i en større sammenheng – kommer et interessant aspekt ved utstillingen til syne. Betrakteren kan innta en flanerende og kokett innstilling til motivene fra flyktningemottaket tilsvarende den man finner hos Winter?

For er det ikke slik at de ender som rekvisitter i en refleksjon rundt stedets identitet? Trekker vi analogien enda et stykke videre (parallelt med en refleksjon over vår betrakterposisjon i forhold til bildene) er det utvilsomt en strukturell likhet mellom flyktningene, Winters og vår situasjon. Som dem befinner også vi oss i en transittsituasjon. Galleriet er unektelig også et slags ikke-sted, et sted hvor man vanskelig kan føle seg hjemme, og hvorfra man uvegerlig må bevege seg videre. Hvis vi utvider fortellingen i Alice in der Städten som tankefigur til å romme betrakterens jakt på sin egen tilskueridentitet – ja endog tilskuerens jakt på det museale rommets identitet – byr Asks fotografier seg frem med en sjelden gjestfrihet. Denne retningen er muligens ikke tilsiktet, men blir en naturlig videreførelse av utstillingens funksjon og presentasjonen av bildene.

Bildene fremstår i politisk forstand som tannløse figurer for refleksjon, for anvendelse i en litt sedat tilskuers selvrefleksjon. De mangler en fortelling, en sammenheng, kort sagt en virksom krisesone, som kunne gitt det politiske innholdet en større fremdrift og punchline. Fotoene fremstår først og fremst som avbildninger av punktuelle begivenheter; metaforiske eller allegoriske figurer for en tenkning rundt stedet. Det er altså som allegorier på stedets identiet i en utvidet, museal sammenheng de fungerer best. Som betrakter blir man samtidig vitne til at Asks opprinnelige hensikter om å problematisere flyktningens status i transittmottaket forsvinner inn i denne refleksjon omkring stedet. Dette er i for seg greit nok, men utstillingen blir stående som ufokusert og ufremkalt for igjen å bruke en fotografisk metafor. Flyktningen og materialet Ask har funnet frem til omkring denne skikkelsen, anonymiseres og får en overveiende instrumentell verdi for en mer abstrakt refleksjon. Resultatet er derfor også at materialet godt kunne og kanskje burde vært et helt annet, såfremt det er stedet/ikke-stedet som er tema og ikke flyktningen.

Diskussion