Vi er på en surrealistisk og eksistensiell reise i vestens sjeledyp. Der ser det ikke pent ut.
Mor er tilbake fra jobb, smilefoldene i ansiktet faller tilbake til en matt utrykksløshet der hun sitter med hodet i hendene i rekkehuset på Lørenskog eller Oppegård. I løpet av arbeidsdagen har hun delt ut buketter med smiley’s over e-mail til Hansen og Olsen. Nå er garasjeporten lukket og snøen har lagt seg som et hvitt, stille teppe over borettslaget. Marerittet begynner, demonene kan komme, the return of the repressed.
Mennesket holder ikke ut seg selv. Sin annerledeshet, sin dualisme, skyggesiden. Det holder ikke ut en verden som svikter dem og holder ikke ut å mislykkes i den. I sitt forsøk på å perfeksjonere tilværelsen, gjøre alt positivt, planter de kaos overalt. Bak teknologien ligger det en selvforakt, et forsøk på å gjenskape verden som ren positivitet uten annerledeshet, men i dette perfeksjonsforsøket svikter mennesket seg selv og blir overflødig. Før hadde religionen som oppgave å trøste oss i vår følelse av å feile, men det finnes ikke lenger noen Gud, så vi blir gående å famle, blindet, i et mørkt rom.
Dette er kort og godt den eksistensielle kjernen i Mattias Härenstams nye arbeider. I serien Den ukjente konsumentens dagbok ser vi det snødekte borettslaget, interiørets mareritt og opplever famlingen i mørket som sjøsykelig ustabilt. Det er sjelden jeg har følt meg så fysisk kvalm av kunst som etter opplevelsen av den håndholdte filmen Den ukjente konsumentens dagbok III, men her foregriper jeg begivenhetene. Härenstams serielle sammenslåing av flere verk til en helhet er svært godt og virker sterkere på meg enn hans naivt-fabulerende photoshopfantasier fra tidligere år, som også vises på denne utstillingen.
Det første man møter på UKS er en drøyt tyve minutter lang deadpan film som ruller gjennom et kjempestort, mennesketomt nabolag et sted i Sverige eller Finland. Egentlig ser det ikke så ille ut å bo her. Jeg blir litt rørt når jeg legger merke til små forskjeller i de homogene fasadene, små variasjoner i monotonien. Det blir nesten noe koselig med de små lysestakene satt i vinduene, de minner om jul, de er riktignok identiske, halvveis manipulert av Härenstam kanskje, men likevel, helt utrivelig er det ikke. Sekvensen signaliserer likevel en uro, for hvor er menneskene? De er i kjellerdypet, i kjellerstuens kitschete nedrighet.
Kitsch. Det er det første ordet som slår meg når jeg åpner den ensomme døren i veggen som for anledningen er bygget opp foran gallerirommet. En lang opplyst gang i lakket furu strekker seg innover, klassiske kjellerstuelamper med mønstrete skjermer henger på hver side av den lave, trange korridoren. Kitsch og atter kitsch; det eneste som ikke er kitsch for tiden er muligens det personlige marerittets figurasjon, katastrofen i nabolaget, Hieronimus Bosch visjoner. Og sannelig er det ikke nettopp det vi ser skåret inn i furuplankene: Høner med penishode, oppblåste bendelormer som snor seg rundt plankenes kvister, inn i munnen på et kranie for så å forandre seg til en skorpion som beglos av en kåt og merkelig nok klok svane. Joda, borettslagets fantasier om Swingers Club i Hansens kjeller kommer her tilbake with a vengance.
Og de kommer fra taket. For innerst i gangen har Härenstam skåret ut et firkantet hull, som om dette er passasjen det undertrykte tar, en tarm som produserer et abjekt og uhåndterlig gørr i sin småborgelige og selvgode fordøyelse.
En ny dør leder oss inn i kjellerstuens aller helligste skrekkabinett. Det er et fullstendig mørktlagt rom hvor vi inntar Härenstams kamerablikk mens vi følger famlende hender på vei rundt i mørke krattskoger, kjelleraktige ruiner og industrielt golde ørkenlandskaper. Jeg blir fort kvalm fordi det eneste jeg ser er gjennom det det håndholdte kameraet. Her er det ingen faste holdepunkter som kan fungere som balansepunkter for meg. Det er som om denne skopiske holdningen endelig får reell konsekvens; i utgangspunktet skulle det håndholdte kameraet gi mer «virkelighet» som selve grunnsteinen i realitysjangeren. Her er imidlertid virkeligheten endelig de-realisert. Härenstam vil gi oss den samme følelsen som Roquentin rammes av i Sartres bok Kvalmen, en altoppslukende følelse av å være fremmed i verden, en helt fysisk opplevelse av annerledeshet, at verden er «det andre» og at vi aldri, aldri kan gripe den med vår vilje.
Gjenstandene Härenstam kommer i berøring med blir da også virkelig de-realisert. Mens vi hører en nesten vedvarende telefonringelyd – en velkjent figur i eksistensialistisk kunst – berører han en blomst som øyeblikkelig visner, en appelsin som råtner, et par sko som frembringer hånlig latter, og andre forsvinningsnumre. Vi er på en surrealistisk og eksistensiell reise i vestens sjeledyp. Der ser det ikke pent ut.
