Den frie strekens forutsigbarhet

«Tegningen lyver aldri, alltid lar den det underliggende komme til syne», sier Holger John, men utstillingens kavalkade av infantile morbiditeter røper denne intuitive metodens begrensning.

Holger John, Deutsches Mädchen.

Litt over 100 tegninger av den tyske kunstneren Holger John (f. 1960) er nå stilt ut på Tegneforbundet. John har samarbeidet med flere av Tysklands mest kjente kunstnere, som Gerhard Richter, Georg Baselitz og Jörg Immendorf, men er her altså representert ved et utvalg egne tegninger. Ordet utvalg impliserer at det er fattet noen valg med hensyn til hvilke av Johns tegninger som skal få plass på utstillingen, og selv om det selvfølgelig er gjort et utvalg fra et større hele her – jeg går jo ut fra at kunstneren har produsert mer enn 101 tegninger i løpet av karrieren – er det ikke helt tydelig hva som har vært ledemotivet for denne utvelgelsen, utover det tilsynelatende nokså uttenkte antallet. Det virker som en åpen og tilfeldig presentasjon, hvor tegningene, med unntak av et par distinkte serier, er blitt montert opp uten tanke for noen overordnet tematisering. Dette er forsåvidt i tråd med Johns operasjonsmodus. Han er tydelig ikke opptatt av tegningen som et medium underordnet ideen eller som et objekt for kritikken. Det det handler om er hva som skjer når tusjen hans møter papirarket og begynner å planløst arbeide frem figurer. Uttrykksmessig gaper utstillingen derfor over mye, fra enkle naivistiske strektegninger til mer ekspressive og tettpakkede flater. Men motivisk har de fleste utgangspunkt i den samme karikerte og generiske surrealismen. Valget av format og tegneredskap – blekk og pennesplitt på papir – er også ganske konsistent.

Holger John, Der Schrei im Regen / Skrik i regn, 2012. Blekk på papir.

«Tegningen lyver aldri, alltid lar den det underliggende komme til syne», sier Holger John. Altså er vi ikke så langt unna et forsøk på å gjenopplive den romantiske forestillingen om kunstneren som medium for en eller annen type sannhet. Men hvem sin sannhet? For selv om man går med på at tegnemediet, i og med sitt enkle tekniske premiss, er et medium som tilbyr en viss grad av umiddelbarhet, er jo ikke det nødvendigvis en garanti for at det umiddelbart grepne, med blikket eller i fantasien, er sant. Det observerte er jo alltid bare omtrentlig avbildet. Og om det gjelder en sannhet om subjektet – den som tegner – er det da snakk om et slags ubevisst tankeliv som kommer til syne gjennom det som tegnes, og som representerer sannheten om akkurat dette subjektet?

Denne underliggende sannheten om Holger John gir seg i tilfelle til kjenne som et kaos av mikkemusfigurer, deformerte kjønnsorgan, karikerte mannsansikter, approprierte mediebilder, liksom-kamuflerte swastikaer, skrevende kvinner, Jesus, kors og lemlestede eller spiddede dyre- og menneskekropper. Mer enn produktive semiotiske sammenkoblinger blir vi med andre ord stilt ovenfor en kavalkade av infantil morbiditet og subversive rekontekstualiseringsklisjeer, gestaltet av kunstnerens påstått intuitive penn. Problemet er ikke at disse figurene dukker opp i det hele tatt, men at deres stadige gjenkomst virker å være nettopp et utslag av den ukritiske metoden som kunstneren sverger til. Denne forutsigbare motivkretsen bekrefter slik en hver fordom mot den intuitive tegneren og hans forestilling om at en sensuell mestring av mediet i seg selv garanterer for at det som ankommes er autentisk.

Holger John, Russland 1997, blekk på papir.

Men det er kanskje urettferdig å redusere Johns tegninger til kun å omhandle denne forenklede forestillingen om den frie strekens tilgang på en eller annen diffus sannhet. Muligens kan det arbitrære og klisjéridde i motivkretsen hans fungere som en åpning av tegningen mot en overgripende selvtematisering. For nettopp gjennom å representere et tverrsnitt av passe uhøytidlige motiver skrelt fra toppen av den visuelle kulturen, en slags glassaktig idioti, kommer ikke meningsdannelsene i den vilkårlige bildeflaten i veien for forhandlingen mellom semiotikk og materialitet. Og artikuleringen av dette spenningsfeltet, der tegningens idiotisk-sensuelle underside får lov å jobbe deformerende og fordreiende på motivets lesbarhet, er et interessant objekt for tegningen. De beste av tegningene til John er de som skaper fortettede, haptiske rom – som f.eks. i Russland – der figurene kjemper seg mot tydelighet i konflikt med strekens ekspressive materialitet. Motivet blir da en hvilken-som-helst figur hvor dette bakenforliggende dionysiske dramaet kan utspilles. Det store spennet i uttrykk som det brede og ufokuserte utvalget på utstillingen viser oss, antyder en løsgjøring av tegningen fra instrumentaliserende relasjoner. Tegningene til John blir da symptomer, ikke på en bildeverden bestående av forslitte troper utgitt for å være sannheten om subjektet, men på tegningens karakter av å være både en produksjon av avlesbare tegn, og samtidig ha en materialitet nært forbundet til den frembringende kroppen. Men denne lesningen finner ikke ordentlig feste i utstillingen som helhet, som virker å være utelukkende tenkt  med utgangspunkt i en romantiserende iscenesettelse av kunstneren som en besatt og gudbenådet sensualist.

Holger John, Nordens kors, 100 & 1 tegninger for Oslo. Installasjonsfoto: Tegnerforbundet.

Diskussion