Versus to

Jana Winderen, Joronn Sitje

Kuratert av Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Bjørn Hatterud



Trafo Kunsthall, Asker
21. oktober - 19. november 2017
Kritik 26.10.17

Den vanskelige dialogutstillingen

Jana Winderen. Foto: Mamont Foundation.

Utstillingsserien Versus på Trafo Kunsthall i Asker, kuratert av Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Bjørn Hatterud, bygger på enkle premisser. De to velger et glemt eller oversett kunstnerskap fra marginene av norsk kunsthistorie som vises sammen med en samtidskunstner – ideelt sett med et kategori- og sjangeroverskridende resultat. Fremgangsmåten skapte unike estetiske forbindelser i den første utstillingen i serien, hvor overflatene til Jørleif Uthaugs modernistiske stålskulpturer badet i lyset fra Tor Jørgen van Eijks monokrome videoer. I Versus to oppleves dessverre møtet mellom Joronn Sitjes (1897 – 1982) ekspresjonistmalerier og Jana Winderens ekspansive lydarbeider mer som en kollisjon enn som et lykketreff.

Sittende i en saccosekk omgitt av 6 stativhøyttalere blir du i Jana Winderens lydinstallasjon Spring Bloom in the Marginal Ice Zone, Versus Edition tatt med under havet. Lydlandskapet – tidvis bølgebrus, knitring og dryppende væske – glir over i resonerende toner og etter hvert i den umiskjennelige, pratsomme klapringen til delfiner. Flertallet av enkeltlydene, spesielt de mer høyfrekvente, er vanskelig å plassere med sikkerhet. Opplevelsen er beroligende – de klangtunge partiene minner meg om minimalistisk elektronisk samtidsmusikk. Det er et oppslukende verk, hvor tiden lett forsvinner.

Jana Winderen & Joronn Sitje, Versus to, 2017. Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall.

Winderen, som er mer aktiv internasjonalt enn i Norge, er en av få norske kunstnere som har vist arbeidene sine på institusjoner som MoMA i New York og Stedelijk i Amsterdam. Lytteopplevelsene hun konstruerer er fascinerende, ikke minst fordi de ofte bygger på frekvensområder og omgivelser som mennesker ikke vil kunne erfare uten spesialisert opptaksutstyr. I feltopptakene til Spring Bloom in the Marginal Ice Zone har Winderen benyttet en hydrofon, blant annet til å fange lyden av sjøis i bevegelse i Barentshavet. Kombinasjonen av fremmede og gjenkjennelige lyder er en ettertrykkelig påminnelse om at andre livsformer høster sanseinntrykk som er radikalt ulikt menneskets – et perspektiv som glir rett inn i et tidsriktig ikke-antroposentrisk verdenssyn.

Bildene som henger på veggene rundt installasjonen kunne ikke vært mer annerledes. Versus to er mitt første møte med de ekspresjonistiske og romantiserende «afrikamaleriene» til Joronn Sitje. Flertallet av arbeidene er portretter av svarte afrikanere og landskaper malt mellom 1928 og 1939, da Sitje bodde på en farm i Britisk Øst-Afrika, i dag bedre kjent som Kenya. Jeg titter på maleriene mens jeg hører på lydinstallasjonen, men må innrømme at jeg ikke helt får tak på hva de skal gi hverandre. Etter hvert som jeg beveger meg rundt i rommet oppleves bildene mest som kuriosa fra kolonitiden – verken spesielt fremmede eller egenartede. Kanskje er det den variable kvaliteten på modelleringen i kombinasjon med et upersonlig preg som gjør at bildene oppleves som kalde og distanserte.

Joronn Sitje, Fridtjof Lous Mohr, 1931. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall.

I teksten som introduserer Versus to begrunner Eeg-Tverbakk og Hatterud sammenstillingen av Sitje og Winderen med at «[…] begge kunstnerne utforsker det som ikke er umiddelbart sansbart for de fleste av oss» og «i møtet med begges verk hennes verkene (sic) ligger det derfor også et lag med eksotisme». Det er et merkelig resonnement. Det er en vesensforskjell mellom et eurosentrisk blikk på den «eksotiske andre» og lydarbeidene til Winderen, som forsøker å forestille seg et ikke-antroposentrisk perspektiv. Sitjes bilder er til sammenligning fastlåst i det pastorale og bekymringsfrie – det antydes ikke at det finnes andre perspektiver.

Eeg-Tverbakk og Hatterud graver seg enda lengre ned i klønete sammenligninger når de skriver at «et åpenbart fellestrekk er at de begge er kvinnelige kunstnere og begge utfordrer sine samtidige kvinnerollers rammer og begrensninger». Ettersom verken Sitje eller Winderen tematiserer kvinnerollen fremstår denne lesningen som svært reduktiv. Hvordan skal man definere «[…] kvinnerollers rammer og begrensninger» fra Sitjes tid som kunststudent på 1920-tallet i Paris og fram til i dag? Hvor relevant er egentlig biografi i møtet mellom disse kunstnerskapene? Kuratorene greier rett og slett ikke å presentere en samtidsrelevant ramme for møtet mellom disse kunstnerskapene.

Jana Winderen & Joronn Sitje, Versus to, 2017. Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Jens Hamran / Trafo Kunsthall.

Når det er sagt, innebærer ikke det skranglete kuratorarbeidet at et estetisk samspill er fullstendig fraværende. Et av de større og mer ukonvensjonelle Sitje-maleriene er Mor Åses død (1925) som viser en kvinneskikkelse dekket av et likklede. Resten av billedrommet domineres av en ekspansiv innsjø omgitt av tropisk flora hvor soloppgangen speiles i vannflaten. Kvinnens antydning til glorie og en hvit due foran solen er mine favorittdetaljer i et bilde som har en krypto-spirituell og uskolert omgang med kristen ikonografi. Mor Åses død har fått selskap av en strategisk plassert platespiller, slik at man kan følge tropisk insektsumming, dryppende vann og svalt raslende vind i overgang fra natt til dag på Winderen-albumet Débris. Her sammenfaller stemningen i de to verkene. Lyden vekker innsjøen til livs mens jeg iakttar det merksnodige bildet.

Hovedproblemet med Versus to er avstanden mellom kunstnerskapene til Sitje og Winderen. Den forkludres ytterligere av lite gjennomtenkte forsøk på kontekstualisering. De estetiske overraskelsesmomentene som kjennetegnet Versus en er heller ikke like sterkt til stede. For min del, er det nok også slik at Joronn Sitjes biografi fremstår som mer interessant enn kunsten hennes. Dermed står Sitjes bidrag og det dialogiske utstillingsformatet i veien for lydarbeidene til Winderen – verk som er helt utmerkede i seg selv.

Joronn Sitje.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!