Ali Al-Fatlawi og Wathiq Al-Ameri, Alicia Framis, Ann Liv Young, Eivind Reierstad og A-project, Gitte Sætre & The Green Hijab Movement, Hungry Hearts, James King, Kate Pendry, Kiyoshi Yamamoto, Lilibeth Cuenca Rasmussen, Marit Tunestveit Dyre, Mary Coble, Pavana Reid



Stemmer

Kode – Kunstmuseene i Bergen, Bergen
8. september - 10. september 2017
Kritik 13.09.17

Det tamme kor

Gitte Sætre & The Green Hijab Movement. Foto: Dag Fosse.

Før jeg spenner buen for høyt: Performancehelgen Stemmer bør nok helst forstås som et pragmatisk formidlingstiltak fra Kode – Kunstmuseene i Bergen. For det første kan det knyttes til det populære tiltaket «Kulturnatt», som fant sted samtidig. For det andre, og litt mer ambisiøst, så forsøker Kode å knytte kunsten til den politiske samtalen i Norge og slik demonstrere og argumentere for samtidskunstens sosiale relevans. Som en anstrengelse for å nå et stort publikum må Stemmer sies å være forholdsvis vellykket, med over 2100 besøkende på tre dager og i tillegg et høyt antall videovisninger på Facebook og Instagram (skjønt hva slike statistikker faktisk beskriver er uklart). Jeg er imidlertid langt mer usikker på hva Stemmer oppnådde som møteplass for kunst og politikk.

Performance-scenen i Bergen har vokst seg relativt sterk de siste årene, særlig gjennom opprettelsen av organisasjonen Perfomance Art Bergen i 2011, der Rita Marhaug og Kurt Johannessen er ledende deltakere. Kode anerkjente dette ved å invitere PAB til å kuratere deler av fredagens program, en gest som skapte litt dynamikk i et arrangement som ellers ikke var preget av store overraskelser. Videre hadde museet hentet inn Rafto-stiftelsen, Bergens egen menneskerettighetsorganisasjon, for å bidra til den politiske refleksjonen. Kodes inkluderende programmering er sympatisk og vitner om et ønske om å inngå i en aktiv utveksling med byens ulike kunst- og kunnskapsmiljøer. Samtidig kan det i dette tilfellet også leses som et symptom på manglende kunnskap eller selvtillit i institusjonen, knyttet til både performance som sjanger og kunstens politiske involvering.

Kiyoshi Yamamoto, Caras Pintadas: A Choreographic Political Act. Foto: Dag Fosse.

Etter åpningstaler og en mindre performance ved Lilibeth Cuenca Rasmussen – et stykke tonesatt humor som ikke hevet seg synderlig over alminnelig observasjonsbasert satire, på tross av at hun var kledd ut som blekksprut – var den første store hendelsen iscenesettelsen av Rafto-stiftelsens «Demokratikakespill». Det er et pedagogisk opplegg ment for skolen, hvor deltakerne skal diskutere seg frem til hvordan man skaper stater og hva som utgjør demokratiets umistelige bestanddeler. Som en artighet satte man et «politikerlag», bestående av det sjarmerende politiske venneparet Harald Victor Hove (tidligere byråd for Høyre) og Oddny Miljeteig (SV), opp mot et «kulturlag», satt sammen av TV-produsenten Jo Torgersen og hans mor, Litteraturhussjef Kristin Helle-Valle. Seansen fungerte fint som allmenndannende show, men hadde lite å gjøre med kunstfeltets egne diskusjoner om demokrati, makt og representativitet. Spillets vekt på institusjoner, infrastrukturer og prinsipper kom aldri i kontakt med det konkrete personlig-politiske nivået som performancesjangeren uvegerlig aktualiserer. En fin anledning til utveksling mellom kunstens og politikkens tenkemåter gikk tapt, og de mange performancene fikk aldri noe samlende grep som pekte mot kunstens politiske muligheter.

Kate Pendry, Johnny Johnson’s Election Services 2017. Foto: Dag Fosse.

I stedet fikk Stemmer en demokrati- og ytringsfrihetsfeirende ramme, på linje med VGs modige leder «Bruk stemmeretten» (11.09.17) og andre heiarop til «ungdom som engasjerer seg». Dermed ble Kate Pendrys selvironiske diagnose av performancesjangeren som en «kritisk gudstjeneste» mindre treffende enn den vanligvis ville vært, siden kritikken ble fullstendig kvalt av prosjektets overbygning. Pendrys halvannen timer lange forestilling var ellers et av helgens høydepunkt. Ikke fordi Pendry brøt ny grunn. Vi har møtt hennes mannlige alter ego Johnny Johnson før, i ulike produksjoner som kombinerer sår maskulinitet med politisk engasjement, mens han hele tiden leker med våre forestillinger om hva politisk korrekthet er for noe. Hun leverte imidlertid denne monologiske forestillingen med så høy presisjon at den opprettholdt den nervøsiteten som preger all god performance, nemlig at noe fryktelig galt kan skje når som helst.

At jeg trekker frem Pendrys forholdsvis tradisjonelle forestilling fra en festival hvor flere gikk svært mye lengre i å bryte publikums intimsoner (Ann Liv Young), ta i bruk ikke-kunstneriske rom (Mary Coble) eller bryte med tradisjonelle fortellende grep (Kiyoshi Yamamoto), sier naturligvis mye om mine egne litt treige preferanser. Likevel kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at Pendry var en av få som virkelig var på høyde med den retoriske utsigelsesposisjonen hun befant seg i. Allerede innledningsvis pekte hun på det absurde i å vie en helg til politisk performancekunst den siste helgen før stortingsvalget. Politisk aktivitet og aktivisme deler nemlig en helt sentral karakteristikk med performancekunsten: det viktigste de krever av folk er tid og oppmerksomhet. Å be folk om å forlate valgkamparenaen til fordel for museet akkurat i demokratiets mest intense dager er nokså virkelighetsfjernt. Etter et valg som viste seg å bli usedvanlig jevnt, sitter i alle fall jeg med en litt emmen smak i munnen etter å ha brukt tiden min inne på Kode denne helgen heller enn på et kjøpesenter med løpesedler. Men det var jo ikke kunstens feil.

Ann Liv Young, Shaudapy. Foto: Dag Fosse.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!