Evigheten og en dag

9 Beet Stretch, Leif Inge, Borealis-festivalen, Bergen domkirke
16. mars 2005

Vår anmelder har tilbrakt nitten timer på en kirkebenk for å lytte seg igjennom Beethovens 9. symfoni prosessuert og strukket ut av den norske lydkunstneren Leif Inge.

Leif Inge har, med hjelp fra NoTAM, strukket en innspilling av Beethovens 9. symfoni slik at den varer i 24 timer, men uten at tonehøydene er forandret. Man hører altså stykket i slow motion uten at lydene er omgjort til den type lavfrekvente basslyder som vi finner i dårlige tv-serier når noe blir forsøkt gjort morsommere ved å la det skje i sakte film. Lyden er slik Beethoven ville ha den, bare langsommere. Stykket ligger som lydfiler på en Mac og spilles av gjennom to høyttalere plassert øverst i kirkeskipet. Det hele er ganske enkelt å gjøre. Alle med den rette programvaren og tilstrekkelig med RAM, kan sette i gang å strekke selv. Men presentasjonsmessig blir det jo ikke helt det samme. I anledning Borealis har nemlig festivalsjef Nicholas Møllerhaug, som godt liker å la folk høre musikk på de merkeligste steder, disket opp med Bergens domkirke. Et kirkebygg fra omtrent 1200-tallet hvor blant annet Magnus Lagabøter ligger begravet i et kor han i følge en plakett på veggen selv hadde latt oppføre. Jeg er ingen kirkegjenger, og jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg noen gang skulle tilbringe 24 timer i en kirke med mindre det skulle være prekært for å sikre liv og helse, eller personlig frihet, men i denne settingen fungerte det godt. Og benkene var helt ok å ligge på. Men rett skal vel forresten være rett, så jeg bør allerede her innrømme at jeg heller ikke denne gangen tilbrakte 24 timer i kirken. Faktisk fikk jeg bare med meg ca. 19 av de 24 timene 9 Beet Stretch varte, men de fem timene jeg tok pause (for å spise middag og drikke litt øl) var torsdag kveld (omtrent andre sats), så denne anmeldelsen kommer ikke til å ende med setningen «av tidshensyn måtte anmelderen gå før konserten var slutt».

Hvordan høres det så ut når et musikalsk verk slakkes ned 22 ganger? Ikke overraskende forsvinner de fleste spor av rytme og melodi, og det droner jo på en del, men lyden blir aldri helt statisk. Tvert i mot er den fortsatt i nærmest konstant utvikling og bevegelse, og det går sjelden mer enn et titalls sekunder uten at det skjer en tydelig forandring i lydbildet, oftest ved at et nytt instrument kommer til eller at et midlertidig parti av intensitet på noen av originalinnspillingens instrumenter. Hedersgjest under årets Borealis var komponist Terry Riley. Riley er opptatt av hvordan minimalismens repetisjoner og droner bidrar til å skjerpe lyttesansen; når noe gjentas igjen og igjen og igjen og igjen eller når en akkord holdes en time eller to, så blir vi gjort i stand til å høre detaljer vi ikke tidligere ville vært i stand til å legge merke til. I den forstand er 9 Beet Stretch definitivt et minimalistisk verk; vi hører overtoner og dissonanser som ikke er tydelige på full fart, men vi hører og hvordan det dannes nye akkorder og vedvarende intervaller som et resultat av hvordan disse dissonansene trekkes ut og gjøres til selvstendige komponenter i et helt nytt lydbilde. I Beethovens original eksisterer disse lydene enten kun i knappe millisekunder eller ikke i det hele tatt; i 9 Beet Stretch blir de verkets viktigste byggesteiner, og langsomheten er nettopp det som gjør lydverdenen såpass hypnotisk majestetisk som det den er. For dem med en dragning mot den type innhold Domkirken vanligvis fylles med, så kan nok 9 Beet Stretch gi en ganske sterk erfaring av evighetslengsel og andakt. Men der Beethovens originalkomposisjon strekker seg mot himmelen som et gotisk katedralbygg, og ned mot de dypere lag av sinnets religiøse bevissthet, der ligger 9 Beet Stretch rolig og svever i skyene, uten ambisjoner i retning verken opp eller ned, men snarere innover og utover. Innover i lyden, og utover musikkens vanlige erfaringshorisont.

Da Leif Inges installasjon ble presentert på Norsk Form under Ultima var det med to betydningsfulle forskjeller fra Domkirken. Et partitur av Beethovens symfoni var tilgjengelig for publikum, og skjermbildet fra NoTAMs PowerBook ble projisert på veggen. Slik ble lytteren og gjort til betrakter ettersom det var mulig å se lyden bevege seg gjennom enten partitur eller ProTools. Dette kan utgjøre en radikal forskjell for erfaringen av verket i forhold til hva som er mulig når lyden alene er alt vi har å forholde oss til. Med et partitur eller et skjermbilde trekkes vi i retning av en mer normalt lineær musikkerfaring der lyd beveger seg fra ett punkt til det neste og hvor forventningene til disse bevegelsene spiller en viktig rolle. Det å vite at det snart dukker opp en bestemt akkord eller et heftig crescendo, gjør verket mer håndgripelig, men samtidig mindre overveldende. Uten noe kart over terrenget frigjøres vi fra vår vanlige måte å lytte på, og lydens nærvær blir statisk og vertikal. Lytteren står friere til å høre verket som en helhet bestående av enkeltøyeblikk mer enn som tradisjonelt systematisert lyd. Det er denne frigjøringen fra det lineære som virkelig kan gi erfaringen av tid et dytt. For eksempel ble effekten av skjermbildet på Norsk Form at verket nærmest ble stykket opp i 22-minutters bolker mens Domkirkens mangel på noen slik form for måleenhet i større grad bidrar til å oppheve følelsen av at tiden i det hele tatt beveger seg ettersom det å måle tid ikke lar seg gjøre uten faste intervaller.

Og nettopp tiden blir noe av det verket handler om, selv hvis man ikke blir værende fra begynnelse til slutt. De fleste av dem jeg snakket med i løpet av døgnet beskrev følelsen av at tidserfaringen forandret seg, og det å tilbringe noen timer med verket kan fort bli som å gå inn i en slags dvaletilstand der verden utenfor fremstår som stadig fjernere. Men selv om 24 timer er ganske lenge, i hvert fall når de løsrives fra dagliglivets faste rutiner, så virker det ikke så lenge når det begynner å nærme seg slutten. Det blir dermed ikke helt riktig å si at tidserfaringen strekkes proporsjonalt med verket selv. Å sette seg ned og gjøre én ting 24 timer i strekk er noe de færreste av oss har anledning til å gjøre så veldig ofte. Selv er min erfaring med slike maratonhendelser begrenset til at jeg en gang så hele Twin Peaks på rappen. Det tok litt over 25 timer og ble etter hvert til et lite mareritt i seg selv. (Alle som har sett sesong to forstår hvorfor.) I musikksammenheng blir det ofte med en seks-syv timer når komponister prøver å lage virkelig lange verk. La Monte Young’s The Well-Tuned Piano er ett eksempel, Morton Feldman’s String Quartet No. 2 et annet. Ett verk peker seg derimot ut som en klar parallell til 9 Beet Stretch; Erik Saties Vexations, skrevet i 1894 men ikke fremført før betydelig senere, består av en kort melodisnutt og en instruksjon som indikerer at snutten skal spiller 840 ganger på rad. Den mest kjente fremføringen av stykket ble organisert av John Cage på New Yorks Pocket Theater i 1963. Da tok det 18 timer og 40 minutter og publikum betalte inngangspenger omvendt proporsjonalt med hvor lenge de holdt ut. De som var igjen da konserten var over fikk visstnok utbetalt 50 cent hver, og var således rikere både på penger og erfaringer.

Leif Inge ser på arbeidet sitt som «idébasert», og verk som Vexations og 9 Beet Stretch vil av mange avfeies som konseptuelle gester uten særlig betydning utover et et slikt nivå, for ligger det ikke i konseptkunstens natur at verkene er Fluxuslignende vitsemakeri hvor det å fatte poenget holder lenge og hvor vi ikke trenger å erfare verket utover å få det gjenfortalt? Det 9 Beet Stretch _gjør, og det Vexations gjorde i det Cage fikk det fremført, er å vise hvordan en slik forståelse alltid vil fungere begrensende for hvordan vi erfarer kunstverk og kunsthendelser. I den grad de er konseptuelle verk, så er de primært konseptuelle verk som klargjør manglene i en konseptuell eller meningsorientert kunstforståelse. Konseptkunsten er jo nettopp apoteosen av kunstens søken etter å formidle mening; den var aldri noe brudd med tidligere tiders kunst, men snarere en naturlig respons på kunstens utvikling siden renessansen. Selv om det må anerkjennes at det ligger et visst strategisk element av appropriasjon i det å strekke Beethovens _9. symfoni 22 ganger, så er det å skulle erfare verket over 24 timer en høyst ikke-konseptuell handling. John Cage sa etter fremføringen av Vexations i New York at «the experience over the 18 hours and 40 minutes of those repetitions was very different from the thought of them or the realization that they were going to happen». Ikke nok med det, så opplevde Cage etterpå at I had changed and the world had changed. Noe lignende skal NoTAMs Bjarne Kvinnsland ha uttalt etter å ha overvært alle 24 timer av 9 Beet Stretch. Dersom vi tar disse uttalelsene på alvor blir det klart at vi og tvinges til å ta innover oss hvordan det finnes aspekter ved kunstverk som ikke kan parafraseres og som faktisk må gjennomleves, mentalt og kroppslig. Slik er det definitivt med 9 Beet Stretch, og 24 timer er i så måte en veldig passende blokk tid, verken for lenge eller for kort. Det går fint å være våken så lenge, men det er og en viss påkjenning.

Samtidig som lyden i stor grad fungerer selvtilstrekkelig for erfaringen av verket, så er det nok likevel sentralt for mange at det nettopp er Beethovens 9. som er strukket, som om det at verket er fint i sin vanlige utgave garanterer for at det vil være fint når det spilles av 22 ganger saktere. I så måte gjør verkets konseptuelle sider seg igjen gjeldende ettersom et fåtall av lytterne vil være i stand til å fri seg fullstendig fra tanken om lydens kildemateriale. Men heldigvis trekker denne siden ved verket i samme retning som det lyden selv gjør; lytteren får lyst til å høre mer. Og verket er svært vanskelig å forlate. Mange som dropper innom for å sjekke det ut opplever at de fortsatt befinner seg der et par timer senere. For man vet alltid at det kommer mer. I hvert fall frem til den siste timen, når forståelsen av at det kommer til å bli stille fremstår som stadig mer truende, i hvert fall for oss som har vært tilstede en stund. Der målet lenge virket nærmest ubegripelig langt fremme i tid, sitter man plutselig med en sterk følelse av at alt har gått veldig fort. Omtrent som på slutten av en reise eller når en dag man lenge har ventet på eller gruet seg til plutselig er kommet uten at man har klart å forberede seg på det. Så når lyden plutselig forsvinner, simultant endelig og plutselig, så oppstår et sjokkerende vakum, en stillhet som umiddelbart må fylles. Og heldigvis var det omtrent 40 folk innom i det det ble stille, og de klappet, så det ble ikke stille så lenge.

Utover dagen etter at installasjonen var ferdig oppstod et fenomen som ikke var helt uventet, men hvis stayer-evner likevel kom som en liten overraskelse. Strukket Beethoven forfulgte meg som en lydskygge. Alle konstante lyder omkring i byen, og det er mange av dem, virket kjente. Lyden av vifter, av biltrafikk og ikke minst av Hurtigruten på vei ut Byfjorden; alt hørtes bemerkelsesverdig ut som partier fra 9 Beet Stretch. At lyd kan påvirke hvordan verden høres ut etter at lyden er over, er ikke noe nytt, og jeg har hatt lignende erfaringer etter konserter med Merzbow og ikke minst etter å ha hørt på innspillinger av den engelske improv-gruppa AMM. Men nå var det likevel som om lyden omfattet et slags hele på en annen måte enn hva som har vært tilfelle med andre slike erfaringer. Igjen kan det være verdt å huske på Cages ord om at noe var forandret etter at Vexations var over.

Men hvis det er slik at verden er forandret etter å ha gjennomlevd 9 Beet Stretch, så er det mindre på grunn av lyden selv enn på grunn av erfaringen av verkets sosiale kontekst. I Art as Experience skriver John Dewey om hvordan kunsterfaringer ikke på noen grunnleggende måte skiller seg fra andre erfaringer, men at det estetiske nettopp har sitt utspring i opplevelsen av erfaringer generelt. Dewey definerer en erfaring som når «the material experienced runs its course to fulfilment», det vil si når noe har en klar tidsmessig avgrensning og kan ses tilbake på som en uthevet hendelse i strømmen av øvrig livserfaring. Det er noe Dewey-lignende over Leif Inges måte å bryte ned skillet mellom kunstopplevelse og sosial begivenhet. 9 Beet Stretch er utvilsomt en happening i ordets Kaprowske betydning, og konteksten som oppstår mens verket pågår er av minst like stor betydning som det faktum at Leif Inge har strukket Beethovens 9. symfoni til å vare i 24 timer. Domkirken ble fylt av skoleelever med medbrakt pledd og niste, filosofer, teaterfolk, kunsthistorikere med notatblokk, en småsnorkende støyfløytist og en haug andre som tydeligvis ikke måtte opp og være noe sted i rimelig tid neste dag. Selv om ikke alle som var der da lyden sluttet hadde vært der spesielt lenge, så var det mange tilbakevendere som hadde vært innom flere ganger tidligere i løpet av døgnet, og situasjonen bar dermed et visst preg av at dette var noe vi hadde gjennomlevd sammen. Dette gav en i kunstsammenheng sjelden fellesskapsfølelse. Der Beethovens originalsymfoni i dag fort kan virke polariserende på et vell av forskjellige vis, så fungerer den strukkede utgaven som demokratisk og samlende. Deri ligger verkets største styrke og grunn nok til å gi 9 Beet Stretch den tid det gjør krav på.