Ulyd

Hanne Lippard

Kunsthall Stavanger, Oslo
30. augusti - 21. oktober 2018
Kritik 15.10.18

Fkt, tk, tit

Hanne Lippard, Ulyd, 2018, installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Stavanger.

En strøm av små verbale smekk flyter ut av den enslige høyttaleren foran meg på gulvet på Kunsthall Stavanger: «fkt, kt, crot, bit, tit». Ulyd er den første norske institusjonsutstillingen med den norskfødte, Berlin-baserte kunstneren Hanne Lippard (f. 1984). Lydene fra høyttaleren stammer fra verket Blunt. Harde enstavelsestitler florerer – Curse, Cunts, Vent. Lippard vil, fortelles det i informasjonsskrivet, belyse hvordan kvinners verbale uttrykk er blitt «kuet». Stemmen hennes oppleves i mine ører likevel å ha verdi. Selv når den messer frem hule floskler, lokker den på oppmerksomheten.

Den ribbede tonen i Blunt er betegnende for utstillingens visuelle fremtoning; rekvisittkostnadene er holdt på et minimum. Det ligger nært å tenke at Lippard lar dette kvasiminimalistiske uttrykket representere den strukturelle represjonen hun vil gjøre oppmerksom på. Samtidig forsterker de nakne omgivelsene det sensuelle nærværet som stemmebruken fremmaner. I et intervju fra et par år tilbake begrunner Lippard den muntlige fremføringen av tekstene sine med at hun ønsket å tilføre dem persona; den selvbevisste stemmebruken hennes gir nettopp fornemmelsen av den typen kalkulerende eller adaptiv identitetskonstruksjon som ens persona er et resultat av.

Hanne Lippard, Ulyd, 2018, installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Stavanger.

Tekstunderlaget til Lippard er gjerne kommunikasjoner som har satt seg fast i spamfilteret. Parallellen til Nora Turato, som nylig var aktuell med utstilling på Unge Kunstneres Samfund, er åpenbar. De to gjorde en utstilling sammen tidligere i år, på Metro Pictures i New York. Turato høster òg fra de samme kildene, og talestrømmen hennes nærmer seg forsøksvis et tempo som matcher nettets informasjonsflyt. For Lippard, til forskjell, blir viagra-reklamer, psykologiske tester og entreprenør-tips en plattform der den egne stemmen kan utforske seg selv, dvelende, nonchalant. Når jeg lytter gjennom det jeg finner av Lippards opplesninger på nettet, får jeg assosiasjoner til Spike Jonzes film Her (2013), der hovedpersonen forelsker seg i operativsystemet sitt, som er personifisert i en sensuell kvinnestemme. Kvinnestemmen i Lippards utstilling kaller på en lignende projisering. Samtidig er den en manipulerbar (og manipulerende) ting, løsrevet fra kroppen den tilhører.

Kunsthallens romslige hovedsal er mørklagt, og alt som befinner seg der inne er en ring med høyttalere på stativ omtrent midt i rommet. Rett over dem dingler en ring nakne lyspærer fra taket. Lyspærene slår seg av og på med ujevne mellomrom mens man fra høyttalerne hører en kvinnestemme gjenta variasjoner over nonsensiske setninger med ord som «something», «anything», «nothing», iblandet høflige og selvutviskende fraser som «thank you», «it was nothing», «I don’t know», hentet fra eposter. Lippard sufflerer kvinnerollen med replikker fra den digitale kommunikasjonens meningsfattige periferi, og begrenser med det ytringene sine til et passivt og underdanig vokabular.

De fire øvrige rommene huser kun ett verk hver, i tillegg henger det i passasjene mellom dem noen barokke rosa silkegardiner med kjøttfulle folder (Cunts). Curse I-XIII består av postkortstore svarte pleksiglass montert i rekke på veggen og er basert på romerske forbannelsestavler, et medium som fungerte som en kanal der folk kunne få utløp for oppdemmet aggresjon. Tekstene er komponert med en leken poetisk syntaks som forsterker det glinsende objektets fetisjistiske appell. Formuleringene, selv om de viser til en indignert avsender, er preget av den selvbevisste komikken typisk for det sosiale nettet, der all kommunikasjon tigger om bekreftelse, og aggresjon følgelig dreies til underholdning: «Dear Mrs F. / There are times in life / when your nails and hands / will be extra dry and cracked / even when you are using rich handcream.»

Hanne Lippard, Ulyd, 2018, installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Stavanger.

I Videoen Ladyfolds mikses bilder av draperte tekstiler, et restaurantinteriør og kvinner som støtter seg på albuen med en primitiv animasjon av en løkkefigur som gradvis farges rosa. En voiceover beskriver forskjellige situasjoner: en kvinne later som hun skriver mens hun poserer for en fotograf, en annen anstrenger seg forgjeves for at yogalæreren skal legge merke til henne. Lippard beskriver også møkken mellom knappene på tastaturet, og hvordan solkrem smitter fra fingrene over på telefonskjermen mens hun sletter fotografier. Disse scenene formidler fornemmelsen av fysisk porøsitet som kjennetegner den postdigitale tilværelsen – følelsen av å straks, eller muligens allerede, men uten å ha blitt fortalt det, være overflødig, forkastet.

Man kan godt lese selvsensuren i Blunt – der Lippard kamuflerer mange av ordene ved å tømme dem for vokaler – som et uttrykk for en internalisering av budet om at kvinner skal tie. Men mer vesentlig er Lippards dramatisering av en kropp som mister sin integritet og selges unna stykkevis. Klikk-kulturens sofistikerte feedbacksystemer lar leverandører skreddersy innhold etter brukernes instinktive preferanser. Heller enn å ignoreres eller usynliggjøres vil kvinnestemmen under den digitale økonomiens libidinale regime, kobles mot innhold som fremmer dens egnethet som objekt for sensuelle projeksjoner. Lippards persona inkarnerer denne instrumentaliserte og hjemløse stemmen.

Hanne Lippard, Ulyd, 2018, installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Stavanger.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!