Jag tänker på det där möbelvaruhuset i Kina som utger sig för att vara Ikea. Det ser ut som Ikea – samma färger och layout på skyltarna, samma slags butiksavdelningar och personaluniformer. Men varorna är inte de samma. De är på sin höjd snarlika. Innehåll är trots allt inte lika lätt att kopiera som yta. Det är den känslan jag får varje gång jag går in i det konstnärsdrivna galleriet Small Projects i Tromsø, vars drift bekostades av Kulturrådet långt innan det fysiskt existerade. Det påminner om ett galleri för samtidskonst, men såväl arbetsmetoderna som de sporadiska utställningarna har från starten för snart ett år sedan mer liknat teaterkulisser för en föreställning i konstmiljö. På avstånd är det vagt övertygande, men från scenen ser man att det är fejk.
Det är därför jag blir lite förvånad av Lars Korff Lofthus utställning Save the Date. Han är bevisligen en verksam konstnär och utställningen skiljer sig markant från de valhänta videovisningar och bagageutställningar som hittills dominerat programmet på Small Projects. Med bagageutställning menar jag en sådan som får plats i resväskan på Norwegian. Lofthus utställning är lyckligtvis betydligt mer ambitiös än så, om än inte utan svagheter.
Med utgångspunkt i trädgårdsfester och folkfester av det slag som är vanliga på många platser, med tombolastånd, karusell, sockervadd och tårttävlingar, vill Lars Korff Lofthus hylla den speciella festivalestetik som gärna präglar landsortsfester. Lokalen kantas av höbalar, vars nyslagna gräs sprider en behaglig sötaktig klorofylldoft jag minns från barndomens cirkusföreställningar. Här och var finns medaljband av det slag som man vinner i säcklöpning, pajätning eller lådbilsrally. Som motiv återkommer dessutom medaljbandet i målningen Red Ribbon. Lofthus målningar bjuder ofta på humoristiska oneliners som spelar på vardagliga företeelser och naivitet. Ganska charmigt för det mesta och det är befriande med konst som inte tar sig självt på för stort allvar. Frågan är bara hur långt det håller. De habila målningarna av hoppställningar och medaljband, de sköna gräsbalarna och de fyndiga texterna på engångsbrickorna roar en kort stund, men det är också allt.
Spørsmålet er vel om ikke det er misforstått å gjengi en nedtonet variant av brødteksten på ingressnivå.
Ingresser og overskrifter er jo, i de fleste redaksjoner, redaksjonens bord. Og ”desken” spisser oftest vinklingene til skribentene. Men altså ikke i dette tilfellet; her nytter forfatteren selv en rundere formulering i ingressen enn i selve brødteksten.
Det kan du godt si. Jeg ville bare forklare hvor misforståelsen oppsto.
Kjære vene, da! Håper jo at Kunstkritikks leserfrekvenser tilsier at brukere flest klikker seg inn på brødteksten.
Til Christer Dynna: Jeg siterte kritikerens ingress, der han skriver «Small Projects i Tromsø har under ett år närmast framstått som ett fejkat konstgalleri». Derav mitt sitat «närmast fejkat». Det er korrekt at han kan oppfattes som mer direkte i selve brødteksten.
Kunstopplevelsen er subjektiv. Men hva kritikk angår bør de faglige vurderingene denne formidler være bygget på mer enn «den känslan jag får varje gång jag går in i det konstnärsdrivna galleriet». Det tenderer mot det private, og da hjelper det fint lite at det eventuelt er «tydelig». Mer enn slike personlige stemninger bør en kritikk fremme en viss klarhet, da blir den eventuelt modig – og viktig.
Albert Dresdner skrev for hundre år siden et standardverk om utviklingen av kunstkritikk som tekstgenre, og her er det minst tre gode poenger for denne debatten:
For det ene operer Dresdner med en kritikkdefinisjon som klart skiller mellom den «ordnede, metodiske kritikken som litterær genre» og «diffuse meninger». Disse, skriver Dresdner i sitt verk «Entstehung der Kunstkritik der Geschichte der europäischen Kunstlebens», er vesensforskjellige «i metode og intellektuell struktur».*
Samtidig observerer Dresdner, i en sammenligning mellom kunstkritikk og vitenskap (kunsthistorie), at kunstkritikkgenrens dels også hviler på: instinkt, fantasi, geni – altså; den rommer en ikke ubetydelig kunstnerisk valør.
Et annet viktig moment for Dresdner er at kritikken som distinkt litterær genre både har kraft – og plikt – til å påvirke sin samtids kunsts utvikling.
«Försvinnande små projekt» fremstår diffus som kritikk, og svarer dårlig til genrens krav. Et åpenbart problem er miniformatet, som er valgt. Dette er ikke egnet til ambisjonene om å skrive en utstillingskritikk som også skal rekke over en (forsvarlig) kritikk av galleriets totale driftsperiode på 10 måneder.
Redaksjonens ansvar for et slikt misforhold er åpenbart.
Og for ordens skyld; ordlyden i kritikkens dom over galleriet er ikke “«närmast fejkat»”, slik som redaktøren gjengir det, men: «det är fejk».
*)«Nous faisons donc une distinction fondamentale entre opinion diffuse et critique d’art organisé et litteraire: ce sont deux manifestations soumises à des méthodes distincts et pourvues de structures intellectuelles différentes.»
Fra en 2005-oversettelse ved École nationale des beaux arts, Paris; «La Genèse de la Critique d’Art.» (s 30.)
I denne diskusjonstråden er det kommet fram et par anklager/spørsmål som jeg vil kommentere.
For det første: En kritiker er i sin fulle rett til å beskrive hvordan han synes et galleri eller en hvilken som helst annen kunstinstitusjon fremstår. Dersom vår kritker synes Small Projects fremstår som «närmast fejkat» er det en tydelig og modig beskrivelse av hva han opplever. Kritikk er en subjektiv sjanger. Det er naturligvis bare bra om andre har en annen oppfattelse eller om representanter for galleriet kan begrunne hvorfor Bordas oppfattelse er feilaktig.
Når dette er sagt så er det selvsagt slik at en kritiker skal oppfylle de samme krav til etterrettelighet som andre journalister. Det er altså helt legitimt å spørre hvordan Borda underbygger sine påstander. Det er først og fremst to etterprøvbare påstander Borda kommer med:
1. Han påstår at Small Projects ble bekostet av Norsk kulturråd lenge før det fysisk eksisterte. Dette kan begrunnes ut i fra at prosjektet fikk 200.000 kroner i støtte for 2010 samtidig som det åpnet sine dører først i januar 2011.
2. Borda kritiserer også arbeidsmetodene og de sporadiske utstillingene som han likner med en teaterkulisse for en forestilling i et kunstmiljø. Dette er en mer generell uttalelse som er vanskeligere å dokumentere. I følge hjemmesiden til Small Projects så har man gjennomført ca. 10 prosjekter hittil i år, med varighet fra 1 til 25 dager. Jeg forstår vår kritiker slik at han på tross av dette mener at galleriet er falskt, at et flertall av disse ikke er virkelig seriøse utstillinger og prosjekter som er verdige et galleri som får 800.000 kroner i støtte over tre år. Det er etter min mening helt legitimt å viderebringe som en del av en anmeldelse.
Jonas Ekeberg
redaktør
Borda stiller spørsmål ved hvordan Small Projects bruker sine midler, noe SP svarer på: ”there are guidelines in place that need to be followed when receiving public funding”. Så dette er vel egentlig en sak om retningslinjene for tildelelsen, som burde stilles til Kulturrådet. Tromsø har et ungt samtidskunst liv, og her mener jeg det er avgjørende med flere aktører enn institusjoner som NNKM og Tromsø kunstforening. Så kanskje trengs det også flere forum for kunstkritikk enn den Borda tydelig er en del av?
Den här diskussionen har uppenbart spårat ur, och jag tillskrivs uttalanden som jag aldrig gjort. Det blir ett meningslöst skyttegravskrig. Därför avslutar jag min medverkan i denna tråd med att besvara Randi Skums enda konkreta fråga: Ja jag vet vad den lokalen kostar i hyra, den uppgiften fick jag av den galleriansvarige själv början av januari i år.
Jeg registrerer at Borda kommer med direkte antydninger om svindel av statlige midler – en uttalelse jeg vil anbefale Small Project å få en juridisk vurdering av. Borda undrer seg over hva midlene går til? Foruten de utstillinger som jeg selv har vært innom i løpet av året, antar jeg at Small Projects (i tillegg til elrãkningar) på lik linje med andre må betale husleie for gallerilokaliteter. Det er som kjent ikke billig å leie husvære i Tromsø. Har Borda inntatt dette i sine økonomiske beregninger rundt prosjektet, eller er dette også noe som også kan sorteres inn under Jantelovens § 4, slik Thomas Hansen så treffende sier det i sitt innlegg?
Anførselen om at ”mini”-anmeldelsen egentlig er en kronikk, medfører ikke at kritikken mot teksten faller. Tvert i mot!
Og de nye, løse spekulasjonene rundt strømregninger og hotelfakturaer som fremsettes inngir heller ikke tillitt til budbæreren Borda. (Dette er derimot dypt problematisk fordi det naturligvis er dennes (journalistiske) plikt å belegge beskyldninger han går ut i offentligheten med, selv om han troskyldigst(?) kaller dette å «undre seg».
Og hvis denne øknonomiske støtten fra Kulturrådet til galleriet kom «långt innan det fysiskt existerade», som anmeldelsen sier, er det vel neppe (fiktive) strømregninger i regnskapene og rapportene Kulturrådet utber?)
En hermeneutisk innfallsvinkel til kritikkens mandat kan gjøre jobben til Borda lettere, og bedre, enn holdningen om at «Det är konstkritiken som är kvalitetssäkringen av konsten och inte tvärt om.»
Först och främst, en återkommande anklagelse som sprids i sociala medier och i kommentarfältet här gör gällande att ovanstående text är rasistisk och att följaktligen jag är rasist också. Thomas Hansen drar sig inte ens för att felcitera min text i sin iver att bevisa det. Ingenstans skriver jag något om »kinesere som «utger sig för att vara Ikea»«. Den läskunnige ser att det står det är möbelhuset som utger sig för att vara Ikea, en referens till en artikel i Svenska Dagbladet publicerad 02-08-11 under rubriken ”Falskt Ikea upptäckt i Kina”. Om det varuhuset hade befunnit sig i till exempel USA, hade istället det stått i texten. Jag vet inte om dessa reaktioner är en uppriktig brist på insikt i vad som karakteriserar rasism, eller bara hysteriska försök att diskreditera mig, men oavsett är det stötande för mig som från tidig ålder fick känna på riktig rasism. Men de snyfthistorierna kan vi vara förutan här.
Det råder även en missuppfattning om vad för slags text det är jag har skrivit. Det är mer en krönika (kronikk) än en recension (anmeldelse), det vill säga några flyktiga betraktelser utifrån ett besök på en specifik utställning men som drar trådarna bakåt till många andra besök på det aktuella galleriet. Det är en genre som kanske mest återfinns i dagspressen och ofta igenkänns för sin tillspetsade retorik, men bör vara allmänt bekant ändå.
Thomas Hansen menar att Small Projects »fyller et kunstnerisk tomrom i Tromsø« och att utställningsprogrammet är »progressiv og samtidsorientert«. Poängen i min text är den rakt motsatta. Jag har under det gångna året inte sett något i den riktningen, vilket naturligtvis är min uppfattning baserad på mina observationer. Videoscreeningar som redan har synts på en massa andra platser, inklusive i Tromsø är inte särskilt progressivt i mitt tycke. En del utställningar kunde det säkert ha blivit något av, men där har den uppenbara snålheten och ogenomtänkta nödlösningar lagt hinder. Det fick mig att undra, om inte pengarna går till utställningarna, vart tar de då vägen? Ja, det kan vara helt legitimt, som höga elräkningar eller fyrstjärniga hotell till utställarna. Men i så fall är det i min mening en grov felprioritering. Om jag har fel står det fritt att rätta mig, men jag har ännu inte sett någon tillfredställande förklaring.
Thomas Hansen avslutar med att uppmana mig att hålla mig borta från Small Projects om jag inte tycker om det. Ja det hade ju varit väldigt enkelt för alla, inte sant? Tyvärr måste jag meddela att det inte är möjligt, det är nämligen mitt uppdrag som konstkritiker att bevaka konstscenen där jag befinner mig. Det är min uppfattning, som jag har påpekat i andra sammanhang, att konstkritiken ibland måste vara ett Damoklessvärd som hänger över konstvärldens aktörer. Det är konstkritiken som är kvalitetssäkringen av konsten och inte tvärt om.
Jeg kan ikke annet enn slutte meg til innleggene fra Bruce Morén-Duolljá, Thomas Hansen og Christer Dynna. Jeg behøver derfor ikke gjenta noe av det som allerede er blitt sagt. Det som er mitt spørsmål i denne sammenheng er om det ikke er noen form for kvalitetssikring av anmeldere på Kunstkritikk.no? I likhet med Thomas Hansen er jeg helt enig i at en kunstkritikk både skal være saklig og faglig kompetent, noe som synes å være fraværende i Bordas anmeldelse.
Her legges det for mye krutt i en for lang innledning, og utstillingen som forsøkes anmeldes, får ikke tilstrekkelig god, kritisk oppmeksomhet.
Forsøket på å diskreditere selve visningsstedet står seg heller ikke da insinsuasjoner fortrenger begrunnelser. Teksten makter dermed ikke å gjøre seg relevant overfor uinnvidde lesere. (Hva slags drift har det vært før den fysiske eksistensen, hvor mye, eller lite, av et (sporadisk) visningsprogram har det vært i det året det har vært drift her; Hva er galt med arbeidsmetodene; Og hvordan virker dette inn på visningene? – At noe av dette kommer frem i den etterfølgende debattråden endrer ikke tekstens status som vinglete og slapp.
Jeg tror både Tromsøscenen og Kunstkritikk er tjent med mer skjerpet anmelderi.
Small Projects – to big for Bordas Ikea-world?
På nettsiden Kunstkritikk.no kunne man den 29. september d.å. lese Joakim Bordas «kritikk» av galleriet Small Projects i Tromsø. Jeg kan ikke la være å kommentere artikkelen.
Jeg vil først og fremst gjøre det klart at jeg verken er noen kunstekspert eller kunstkritiker. Jeg vil imidlertid karakterisere meg selv som over gjennomsnittet kunstinteressert, noe som gjør
at jeg følger med i hva som skjer på kunstfronten i Tromsø. Jeg synes også det er interessant å lese kunstkritikker – spesielt i forhold til utstillinger jeg selv har besøkt. For mitt
vedkommende handler en god kunstkritikk om saklighet, samtidig som den må være stilsikker og kompetent. Den avhenger derfor ikke av om hvorvidt man er enig eller uenig innhold.
Når det gjelder Bordas «kritikk» av Small Projects, er denne verken saklig eller framstår som kompetent.
Tvert i mot oppfatter jeg artikkelen som et personangrep som både innehar rasistiske nyanser i seg, samtidig som det også rettes påstander om at galleriet mottar penger fra Kulturrådet uten å bidra med noe til Tromsøs kunstliv. Dette får meg som publikummer til å reagere.
Personangrepet som Bordas artikkel bærer sterkt preg av, får stå for Bordas egen regning, men at Small Projects fyller et kunstnerisk tomrom i Tromsø er det ikke noe som helst tvil om.
Mens eksempelvis Nordnorsk Kunstmuseum dessverre har stivnet i formen, er Small Projects utstillinger progressiv og samtidsorientert. Jeg har vært innom flere av utstillingene, som både har vekket begeistring og nysgjerrighet. At Borda karakteriserer det hele som «fejk», er respektløst
både ovenfor utstillende kunstnere og oss som publikummere. For mitt kunstengasjements vedkommende er det nettopp variasjonen og presentasjonen av ulike kunstnere og kunstarter som
gjør Small Projects spennende. At Borda opplever dette som «fejk», kan vel like godt handle om jantelovens §4 hvor det heter at «Du skal ikke innebille deg at du er bedre enn oss». Slikt blir lett
gjennomskuelig. Dersom Borda har problemer med Small-Project konseptet, antar jeg at han ikke er tvunget til å frekventere disse utstillingene. Ved å spare seg selv for kinesere som «utger sig för att vara Ikea» (slik han selv uttrykker det), sparer han samtidig oss andre kunstinteresserte for kritikker
som verken tilfører oss eller nordnorsk kunstliv noe som helst.
Hvis jeg skal få trekke fram noe positivt fra Bordas artikkel, er det hans avslutningsvise kritikk av Lars Korff Lofthus´ utstilling på galleridet Small Project. Her fant jeg et lite snev av hva
kunstkritikk skal inneholde, nemlig en saklig kritikk av selve kunsten.
Jeg sier derfor ja til kritiske og faglige kunstkritikker, men nei til useriøsitet og respektløshet.
Thank you for your thoughtful reply.
Now I can see several ways in which this discussion is leading to real constructive criticism – for both the artist and the curator. I hope they both can see beyond the review as originally written to the real intention behind it. After all, the ultimate goal of a critique is to help others improve their work, isn’t it?
With concrete details and a balanced presentation of the pros and the cons of an exhibit, I think that a critique benefits everyone (artist, curator and general public).
Again, thank you for engaging in this discussion and clarifying areas of misunderstanding. I would hate to see misunderstandings damage the reputation/career of an artist/curator – especially one who is obviously passionate about having a positive effect on society via his work.
I accept your apology, very decent of you to recognise. But I fail to see how what I wrote could be interpreted as racist. As for art criticism it is indeed more than just ”evaluating the artist’s work.” Any form of cultural critique entails a discussion of context, modes of production and curatorial practise. There are a number of things that can make an exhibition fail, which does not necessarily depend entirely on the artists work. This was the case with Lars Korff Lofthus exhibition, which apart from the things mentioned in my article also suffered under a lack of curatorial focus as well as the highly problematic architecture of the space itself. That discussion I am afraid got lost in the debate of the gallery funding. I want to make clear that I do not accuse Small Projects of any illegal misuse of its funding, I am sure they follow the rules in the strict sense. My point however is still that the exhibition program is not a priority at Small Projects. Had it been so, that would have shown visibly, as it does in other publicly funded artist run galleries, in Tromsø as well as Oslo. On this note I consider my position quite clear.
I just think that one has to realize that there are guidelines in place that need to be followed when receiving public funding, and the proper agencies have people reviewing how the money is being used. I answer ONLY to the institutions that fund the project. You can make all the assumptions and accusations you want, and HATE as much as you want. But do know that I am conscious of the fact that my activities as an artist and director of Small Projects rely heavily on public funding and I would be stupid to jeopardize my future by using public funds in any such illegal way. You have made your own assumptions, but you do not have the facts. I do not know where this hatred is coming from, but if you are really aiming to positively contribute to the art community of Tromsø, you should be happy that at the very least, certain people are taking the initiative to actually do something and give a venue for artists to hold events and exhibitions. If you’ve lived in Tromsø long enough, you would realize that this is something the city needs. And for your information, Small Projects has existed long before it has received any kind of funding. There are artists who can testify to this fact as well. So if you think the motivation is money, you are very wrong.
By the way, I apologize if my comment comes across as suggesting that you are racist. That was not my meaning. My intention was to point out that your comparison is inappropriate given the context, and it could be misinterpreted as racist.
Again, I apologize.
I suggest that you take a step back and read your own review. There is obviously more to your ”art critique” than evaluating the artist’s work.
It is rather interesting to note that the only two times I have been accused of being a racist for any of my writings have occurred since my relocation to Tromsø, some two years ago. I cannot take a straw man-argument seriously, so please do not play the race card on me. The Ikea-reference aimed simply at illustrating that appearances could be deceiving.
Secondly you argue that I have not understood the concept of Small Projects. That might be, although I naturally have considered the gallery name as an excuse to show minute art works. But is it really an articulated concept? In one of these luggage-exhibitions I was surprised to learn that the artists had filled the bags with what fitted since they had to bear all costs themselves, including the plane tickets. They were unaware of that being a “concept”.
This brings me to your next point of objection. Yes, you are quite right: I do suggest a misuse of public funds, but there is nothing libellous in that because as all tax payers I have the right to demand transparency in the use of public funds. Even with generous estimates it is very difficult to see where the funding goes. Clearly not into the exhibitions, they are as low budget as can be as well as sparse, nor in travel costs, as indicated by exhibiting artists themselves. As for the space hire I know exactly how little it costs. Please correct me, what have I missed?
Finally, what does a disservice to the art community is sloppiness and lack of professionalism. I have waited a full year for Small Projects to become “an interesting and innovative gallery” and it has yet to happen. I just hope it is not too late.
I have to say that I was quite surprised by this ”art” critique.
First, given that the curator of the Small Projects gallery is from the Philippines and that many of the visiting artists have been from Asia, the comparison that Mr. Borda makes between Ikea and a ”fake” Chinese version of Ikea is offensive and smacks of racism.
Second, criticizing Small Projects for having artwork that looks like it was transported as carry-on luggage, given that one of the goals of this gallery is to provide an affordable way to foster interaction between artists in northern Scandinavia and artists in other parts of the world, shows that Mr. Borda really does not understand the whole concept behind Small Projects or the idea of non-elitist artistic cross-pollination.
Third, the insinuation that Mr. Borda makes that Small Projects is in some way misusing official funds not only shows his lack of research (or even basic knowledge of the facts), but it also borders on libel.
Finally, it seems that an otherwise good review of an art exhibit should not be used as a means to launch a general attack against an interesting and innovative independent gallery. It does a disservice to the artist, Lars Korff Lofthus, and it does a disservice to the art community in general.
I am afraid that Mr. Borda has written a very unprofessional review, and I expected more from both him and kunstkritikk.no.