Sculpture Club

Anna Daniell

Podium, Oslo
5. maj - 14. maj 2017
Kritik 10.05.17

Henger med skulpturer

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. Foto: Podium.

Jeg var ikke på åpningen av Anna Daniells Sculpture Club på Podium, da det ble spilt fra en spilleliste der låtene var dedikert til hver og en av utstillingens omlag 30 skulpturer, men jeg forestiller meg at det må ha sett ut som om gjester og kunstverk minglet og underholdt hverandre. Det er nesten umulig å la være å besjele Daniells skulpturer, som er så inviterende antropomorfe at det grenser til det fjollete. De fleste er formet i gips eller porøs lettbetong, og er plassert på sokler eller festet til stylteaktige stendere, eller står som totempåler av stablede amøbiske former. Flere ser ut til å balansere på tærne på soklene, andre ligger henslengt i fluktstoler, og det henger badehåndklær nonsjalant rundt omkring, som om noen av skulpturene har stukket innom på vei til stranden.

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. Foto: Podium.

På Daniells avgangsutstilling i fjor inviterte hun folk til å tilbringe tid med skulpturene utenfor åpningstiden. Også på Podium kommer utvalgte gjester for å «kommunisere» med skulpturene, men denne gang er omgangen også åpen for det øvrige publikum. Er det da skulpturene som underholder publikum, eller publikum som underholder dem? Ray Hegelbach tilbrakte lørdagen med å «portrettere» skulpturene, dagen etter ble de «konversert» av Nora Joung. Mot midten av måneden kommer Linda Lerseth og Lene Baadsvig Ørmens skulpturer på «besøk», og det hele kulminerer når antropolog og vismann Thomas Hylland Eriksen foredrar for skulpturene om «hva som skjer i verden».

Sculpture Club er altså i større grad en scene for sosiale sammenkomster, enn en utstilling i tradisjonell forstand, slik disse karikaturene av modernistisk skulptur kunne få en til å tro. Men samtidig er det sammenkomster som innstendig forsøker å sosialisere skulpturene, og som dermed endevender vante forestillinger om kunstens underholdnings- og dannelsesfunksjon. Sculpture Club er proppfull av paradokser, men flere av disse paradoksene er den moderne kunstens egne. For det moderne, post-religiøse mennesket som har sjaltet ut alt som ligner på magi, har kunstrommet vært et reservat der alt er ladet med dypere mening, og der det autonome kunstverket fungerer som et slags kvasi-subjekt som snakker til oss på sitt eget, ordløse språk. Med sin uhøytidelige inderlighet synes Daniells prosjekt på samme tid å undergrave og forsterke kunstobjektets autonomi. Undergrave ettersom verkene er nesten latterlig fortegnede abstrakte skulpturer; forsterke fordi nettopp dette lettbent avvæpnende og klovnete sympatiske ved dem gjør at man faktisk – enten man vil eller ikke – er tilbøyelig til å ta den besjelende omgangen på ramme alvor.

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. (Ray Hegelbach portretterer skulpturene.) Foto: Podium.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!