Laurie Anderson, Black Quantum Futurism, Lizzi Bougatsos, Nicholas Bullen, Jem Cohen, Attila Csihar, Ian MacKaye, Steve McQueen & Tricky, Moor Mother, Stephen O´Malley, Tony Oursler, The Poetics (Mike Kelley & Tony Oursler)

Kuratert av Mark Beasley



O Superman To Girls, Tricky. I Am Here, Where Are You: On Vocal Performance

Bergen Kunsthall, Bergen
25. augusti - 15. oktober 2017
Kritik 06.10.17

Kallet fra undergrunnen

Steve McQueen, Girls, Tricky, 2001. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Marian Goodman Gallery. Foto: Thor Brødreskift.

«Ha-ha-ha»-et som ligger som grunnrytme i låta O Superman (1981) av den amerikanske performanceartisten Laurie Anderson gir gjenklang i inngangshallen til Bergen Kunsthall. Lyden følger meg inn i utstillingssalene, og den fortsetter som et dempet ekko i det halvveis adskilte rommet hvor videoen Lapsed C (…) av The Poetics projiseres. Stemmen er grunnleggende sosial: en vokalytring er alltid en henvendelse til noen. Til og med det å si noe høyt uten at noen er til stede, er en henvendelse til noen som ikke ennå har kommet. Vokaliseringen fanger det øyeblikket noe sies og meningen som bæres frem av de fysiske og emosjonelle forholdene som var til stede da det ble sagt, i mye større grad enn ord alene kan. Når en slik handling tas opp, er det som om øyeblikket for alltid blir satt på pause. Stemmen som materiale er like tidsbundet som den er tidløs.

Utstillingen O Superman To Girls, Tricky. I Am Here, Where Are You: On Vocal Performance er en fokusert oversikt over amerikansk og britisk vokalperformance fra de siste tiårene, organisert av den New York-baserte kuratoren og skribenten Mark Beasley. Han har valgt å presentere flere verk av de samme kunstnerne i ulike roller. Laurie Anderson kan for eksempel oppleves både i musikkvideoen O Superman og i et videointervju for Synesthesia, et prosjekt hvor Tony Oursler intervjuer innflytelsesrike musikere «from pre-punk innovators to post-punk icons». Oursler er igjen representert med nevnte Lapsed C og et lydverk installert i kunsthallens kafé Landmark. Med denne resirkuleringen av kunstnerskap veksles det også hele tiden mellom kunstnerne som utøvere og dokumentasjonen av deres praksis i andre kanaler – i dokumentar, i arkiv og i kunstnernes egen oversettelse av egne vokaluttrykk til nye verk i andre medier.

Tony Oursler, Synesthesia, 1997-2001. Foto: Thor Brødreskift.

Under disse mer formale gjentakelsene ligger fornemmelsen av gjentatte forsøk på å nå frem til noen som bare så vidt hører etter, eller ikke helt klarer å forstå det som blir sagt: «I am here, Where are you?» høres i multimedia-installasjonen til Nicholas Bullen med samme navn; «Well you don’t know me/ but I know you» synger Laurie Anderson med syntetisk stemme i O Superman; «No one remembers» gjentar Moor Mother (Camae Ayewa) – først i et videoverk som vises på flatskjerm, dernest i et annet rom, som vinyltekst på vegg. Det er desperate utrop som står ubesvart.

De tolv kunstnerne og kunstnergruppene i utstillingen håndterer alvoret i henvendelsene og mangelen på et tilfredsstillende svar på forskjellige måter. Noen i en anarko-futuristisk retning med helt eksplisitte og konfronterende krav om endring, som nevnte Camae Ayewa (Moor Mother og kollektivet Black Quantum Futurism) eller Nicholas Bullen, hvis samling av punkpublikasjoner presenteres under tittelen Manifest Intent. Samlingen dokumenterer et spekter av selvorganisert politisk aktivisme i punk- og metallmiljøene i Storbritannia på 90-tallet.

Nicholas Bullen, Manifest Intent – Selections from the archive collection of Nicholas Bullen. Foto: Thor Brødreskift.

Andre drar i en mer personlig eller selvdokumenterende retning, blant dem Laurie Anderson, Lizzi Bougatsos og The Poetics. Girls, Tricky (2001) av Steve McQueen, mest kjent for filmer som Hunger eller 12 Years a Slave, sprenger denne dikotomien. Installert i rommet bak bokhandelen viser videoen et intimt portrett av den britiske artisten Tricky, en pioner innen trip hop, en avart av hip hop. McQueen følger studio-innspillingen av låta Girls helnært. Han holder kamera festet på Trickys ansikt når han synger, pauser, snakker med musikerne sine og starter på nytt, før opptaket loopes. Følelsene og desperasjonen som ligger bak sangteksten manifesteres i den spasmende kroppen til Tricky, idet han går fra å hviske «Girls, Boys/ Girls wish you never had boys/ They grow up to be bad boys» til å skrike ut «Never seen your dad boy/ I’ve never seen my dad boy (…) I don’t need no man/ Little boys». Det er vakkert, skrekkinngytende og dypt rørende. Som fiksert sitter jeg gjennom, ikke én men to ganger. Gjentatte ganger kommenterer Tricky sin tilfredshet eller misnøye over låtas «vibe», et element jeg som tilskuer kan kjenne på kroppen. Et budskap er like sterkt – og like skjørt – som stemmen det ytres av. Utover ordenes mening finnes politisk agens i nettopp å treffe den riktige viben.

Black Quantum Futurism, (Rasheedah Phillips & Moor Mother), Untitled, 2017. Foto: Thor Brødreskift.

Det er naturlig å sympatisere med de oppropene om endring som presenteres i denne utstillingen. Med direkte, emosjonelle budskap som Girls, Tricky, opplever jeg utstillingen i mindre grad som en sementering av kanoniserte kunstnerskap, og mer som et ønske om å lytte til disse kunstnerskapene på nytt. Lyttet vi egentlig skikkelig til disse henvendelsene da de ble skapt, eller har vi vært så opptatt med å snakke at budskapet ble helt borte i alt annet?

Mye av det politiske engasjementet i amerikansk og britisk anarkist-punk, afro-futurisme og feminisme ble formulert for mer enn to tiår siden, men motstanden i disse uttrykkene gir gjenklang i dagens politiske virkelighet. Det er kanskje også derfor de nyere verkene sitter så godt imellom de eldre. Jeg går ut av utstillingen med et ønske om mer, litt trist et øyeblikk over at jeg ikke bor i Bergen og ikke kan følge performance-programmet som er kuratert for utstillingen. En liten trøst er det likevel å vite av de fleste av artistene og kunstnerne presentert her er pionerer i sine respektive deler av globalisert, vestlig popkultur. Uansett hvor jeg drar finnes det en direkte tilgang til budskapet og politikken til disse kunstnerne i musikken de har produsert og fortsetter å produsere.

Lizzi Bougatsos, fra performance på Landmark. Foto: Thor Brødreskift.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!