I’ve got ants in my pants

Vanessa Baird

OSL Contemporary, Oslo
16. november - 22. december 2018
Kritik 07.12.18

Kidnappet av kollasjen

Vanessa Baird, Brothers, 2018. Collage, 65 x 53 cm. Foto: OSL Contemporary.

Det er noe av en slapstick-gest den ellers møysommelige Vanessa Baird har begått med utstillingen I’ve got ants in my pants på OSL Contemporary. Uroen varslet i tittelen passer bra med den komisk lemfeldige kollasjteknikken Baird her anvender, blant annet på portretter den flamske maleren Peter Paul Rubens tegnet av sønnen sin, og på fotografier fra sitt eget private album.

Baird har også tidligere benyttet private bilder, men da mer andaktsfullt. I separatutstillingen på Kunstnernes Hus tidligere i år inngikk for eksempel noen svart-hvitt fotografier av kunstnerens mor og oldemor, som innimellom punkterte de takhøye arkene dekket med den sedvanlige bairdske kavalkaden av bestialiserte eventyrfigurer. Krenking av kroppen er også et tema i I’ve got ants in my pants, om enn mer indirekte. Til gjengjeld går den utover hennes nære krets. Maleriets grafiske obskønitet erstattes av kollasjens bokstavelige tyveri av kropper, underbygget av fotografienes formidling av sårbarhet. Bilder av barn går igjen, og avkledde, sovende eller bortvendte skikkelser.

Vanessa Baird, You are a total nightmare, 2018. Collage, 45,7 x 62 cm. Foto: OSL Contemporary.

Flere av kollasjene er pepret med pålimte, malte øyne. I Rubens-portrettene har Bairds øyne erstattet den lubne, engleaktige guttens egne. I de øvrige bildene opptrer de i sverm, uten noen logisk forbindelse til det underliggende bildet. Det er noe aggressivt, utslettaktig over disse øyesvermene, og noe livaktig monstrøst.

Oppå to av bildene har Bairds mor knotet ned noen ord med kulepenn på diktat fra datteren. Håndskriften fungerer på et vis som morens signatur, og gir indirekte tillatelse til at bildet av henne brukes. Hun overdrar eierskapet, så å si. I det eneste bildet i utstillingen der kunstnerens mor er synlig med, kikker hun talende nok frem bak en hodeløs overkropp ikledd en svart genser: et mørke som brer seg utover bildeflaten og snart sluker henne.

Det er neppe tilfeldig at to av kollasjene er basert på fotografier av kunstneren Ida Ekblad. I Jeg er Ida #2 kikker det infamt glisende ansiktet til Baird frem fra under Ekblads rampete lugg, og i Jeg er Ida #1 er Bairds munn og øyne limt oppå den yngre kollegaens. Ekblad selv endte noen år tilbake i retten fordi hun hadde brukt et reklamefotografi fra skoprodusenten Birkenstock. Saken ga fornyet oppmerksomhet til spørsmålet om appropriasjonskunst og opphavsrett.

Bairds innblanding i portrettene av Ekblad viser ikke primært til uenigheter om opphavsrett, men til forestillingen om bildet som et egenmektig vesen, en aktør i sin egen rett. Kollasjens brokete form gjør det til en slags kunstens Frankenstein – et monster sydd sammen av likdeler og vekket til liv ved hjelp av elektrisitet. Ideen om kunstbildet som et ad-hoc-subjekt, en selvstendig handlende entitet, virker tilbake på Bairds malerier: pinslene som menneskelegemet her utsettes for er en metafor for bildet som lever ut sitt eget begjær, uten hensyn til juridiske og etiske normer.

Vanessa Baird, Kvalm kunstner, oppstemt forfatter, 2018. Collage, 49,5 x 50,4 cm. Foto: OSL Contemporary.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!