Kunst er kunst, kritikk er kritikk og aldri skal de to møtes

Zipora Fried/João Ribas: Double Monologue, Kunstnernes hus
Fredag 12. mai

Å overvære Double Monologue, kunstkritikeren João Ribas og billedkunstneren Zipora Frieds drøyt kvarterlange samarbeidsperformance etterlot hos undertegnede en intens følelse av ubehag. Rett nok var det en usedvanlig lummer kveld den fredagen, og utstillingen evenementet var ment å fronte (eventuelt å stå i dialog med) var heller ikke blant de mest engasjerende1. Men ubehaget som fikk meg til å styrte ut så snart jeg fikk anledning kom heller av opplevelsen av å ha sett en grense stå og lyse foran meg, en grense jeg selv har tatt til orde for å bryte ned ved enkelte anledninger. Den helt nødvendige og helt ubrytelige grensen mellom kunst og kritikk.

Ett bilde sitter jeg igjen med etter opplevelsen: Av den unge (og helt sikkert svært sympatiske) kritikeren João Ribas som apparatsjik et eller annet sted i Sovjet-byråkratiet. Han undertegner dekreter, utformer retorikker, røyker sigaretter og sender folkegrupper i døden med et pennestrøk. Alt mens skravla går, kjappere og kjappere. Og ved siden av sitter Zipora Fried, med håret festet i en knute bak i nakken og stryker ut. Stryker ut navnene på dem som myrdes, sletter sporene etter iskalde transaksjoner fjerner Ribas’ retorikk i det den har utført sin tjeneste. Overlyssalen er blitt forhørskontor og ingen aner hvorfor de er havnet der.

De satt altså ved et bord. Ribas snakket veldig fort. Fried strøk ut tekstlinjer fra et manuskript med linjal. Det var alt. Kritikerens tilsynekomst i kunstrommet var på flere måter problematisk og bidro sterkt, ved siden av den ovennevnte lummerhet og et forferdelig bråk fra restauranten nedenfor, til å blokkere den kommunikasjon som kunne oppstå oss i mellom. Jeg hørte ham bable om Kant og insistere på at vi alle var inni verket. Men jeg forstod ikke et kvekk. Jeg tror jeg har blitt utsatt for et tilfelle av intellektuell blokkering. En dyp blokkering næret av en dyp mistenksomhet.

Klokka er nå 8.03, jeg har vært våken siden halv fire. Det er den attende mai og gårsdagen utartet til prøving av obskure brennevinsmerker og intens lytting til Prefab Sprout.2 Da jeg var 16 fikk jeg det for meg at matematikkundervisning var et indoktrineringsredskap ment for å lære ungdom opp til regelfølging uten kritikk. Det var så vidt jeg ikke strøk i faget.

Det finnes mange måter å forholde seg til den kritikkens postulerte krise som stundom formuleres fra akademia og kulturpressen. Selvsagt kan man fornekte at kritikkens opplysningsfilosofiske arv er deklassert og videreformidle en idé om estetiske absolutter man selv via studier eller inspirasjon har privilegert tilgang til. Man kan slutte å skrive kritikk, eller begynne å påberope seg hensynet til publikum, hvilket nok går ut på ett. Eventuelt kan man søke nye strategier for kritikken: forsøke å bryte opp i det naive én-til-én forholdet kritikk og kunst så ofte, og av så mange, antas å stå i. Noen av debattene som er kommet opp i kjølvannet av tekster her på kunstkritikk.no har så vidt jeg kan se dreid seg om slike forsøk, der skribenten selv gjør teksten sårbar (eventuelt usårlig) ved å påpeke dens retoriske grep, undergrave dens krav om virkelighetsgjengivelse og synliggjøre de estetiske strategier den selv tar i bruk.

Å iscenesette kritikken som del av et kunstprosjekt, slik Fried og Ribas gjør det med sin doble monolog, er slik sett interessant som eksperiment og det kan leses som en logisk fortsettelse, selv om noen form for sammenheng på ingen måte antydes, av de spede forsøk på å som har vært gjort her hjemme, og som blant annet har fått utslag i lett panegyriske lanseringer av kritikken som autonom estetisk aktivitet. Like forbannet oppstår bildet av den unge apparatsjiken. Den ustoppelige ordkverna. Kanskje han har en sammenfoldbar kleshenger i frakkelommen som han bruker til å risse initialene sine inn i ryggen på folk med. Og det hjelper ingenting at Zipora sitter ved siden av og stryker ut. Sammen danner de en maskinell dynamikk: Snakke, stryke. Snakke, stryke. Bygge argumenter, rive argumenter ned. (Striper på frontruta fra venstre vindusvisker; høyre vindusvisker pusser dem ut.) Og slik fortsetter de. I en uopphørlig og selvopprettholdende prosess. Det er i ferd med å gå opp for meg hvor ubehaget kommer fra. Det er i ferd med å gå opp for meg hvor kritikken er på vei hen.

Noen burde ha stoppet kjeften på João Ribas. Dratt ham ut av overlyssalen, skjenket ham en kopp kaffe og plassert ham foran en pc, et publikum, et kamera eller ved et kafébord, der han kunne sitte og smelle med tunga og kommet med den ene spissfindigheten etter den andre. Jeg skulle gjerne lyttet til ham. Kanskje vi skulle danne en milits og sparke inn dørene på alle verdens kunstgallerier. Men gjøre performance? Ikke faen om vi skulle. Uansett om jeg er inni verket skal jeg i hvert fall holde meg langt unna kunsten. For i det øyeblikk kritikken gjør seg selv til del av kunstens maskineri, da er vi alle ute å kjøre.

18.05.06 / 17.44.
Jon Refsdal Moe

1. (Tilmans Look Awry. Sistnevnte observasjon bør avskrives min fullstendige uvitenhet om samtidsmaleri og bør følgelig ikke tas alvorlig)

2. Som «performativ» kritiker benytter jeg som vanlig anledningen til å nevne eget alkoholkonsum referere til mer eller mindre obskure popartister, fulgt opp av en privat anekdote fra kritikerens ungdomsår.