Kunst på kanten

Eva Wathne og hennes stab på Hå gamle prestegard har gjort en svært god kuratorjobb der de denne våren folder ut den ene kunstutstillingen etter den andre på og ved seks nedlagte fyr langs kysten av Jæren.

On the edge / På eggen, kunstprosjekter på 6 fyrtårn langs Jærkysten, sommeren 2008
Kunstnere: Michael Petry, Pipilotti Rist, Halldòr Àsgeirsson, Viel Bjerkeset Andersen, Frode Gundorf Nielsen, Jaakko Niemela, Bente Sommerfeldt-Colberg, Steffen Tast, Per Maning og Mona Næss
Prosjektet er offisiell del av Stavanger2008-programmet

Eva Wathne og hennes stab på Hå gamle prestegard har gjort en svært god kuratorjobb der de denne våren folder ut den ene kunstutstillingen etter den andre på og ved seks nedlagte fyr langs kysten av Jæren.


Gyllent regn

Høydepunktet så langt er britiske Michael Petrys installasjon på Eigerøy fyr, både fordi den kan oppleves på en rekke ulike plan, og fordi den er så usedvanlig godt gjennomført, ned til aller minste detalj. Med tårnets falliske form var det naturlig for Petry å finne et mytisk utgangspunkt som både abstraherer og konkretiserer erotisk lengsel og stengsel. Han lar et gyllent regn regne ned inne i tårnet, i form av 100 store, gullbelagte glassdråper – slik Zeus i myten om Danae trengte inn i det bronsetårnet som Danaes far, Argos, hadde stengt henne inne i, for å forhindre at hun fikk et guttebarn som, ifølge spådommen, senere skulle drepe Argos. Zeus’ metamorfose, der han kommer til Danae som gyllent regn, fører til at hun føder Perseus, som senere dreper Argos. Skjebnen din unnslipper du ikke.

Michael Petry, Golden Rain, Eigerøy fyr. Foto: Trond Borgen.

Denne myten kopler Petry til historie og mytiske forestillinger om de norske fyrene og deres livreddende kommunikasjon gjennom lyktens lysglimt og tåkelurens lyd. Han tenker seg at andre signaler også kan sendes fra fyret, der han ser de gylne glassdråpene som flasker som kan sende ut nødmeldinger, i form av flaskepost, fra mennesker som fortsatt sitter innestengt i tårnet, som Danae i myten. Så har han bedt 100 av sine kunstnerkontakter fra hele verden om å lage en slik melding, i skrift, bilde eller objekt, og puttet hver i sin forseglende flaske. Det vi da får i denne installasjonen er en rikholdig kunstutstilling vi ikke kan se, for alle kunstverkene er skjult for våre øyne, der de ligger inne i hver sin gylne regndråpe. Installasjonen er faktisk et helt lite museum for samtidskunst, til en viss grad beslektet med Yoko Onos lille, lukkede metalldåse fra 1971, Forsvinningsstykke, med innskriften ”Gjenstanden i denne esken fordamper hvis den utsettes for lys”.

Finnes gjenstanden i Onos eske? Finnes all denne kunsten i Petrys forseglede flasker? Det interessante med konseptkunst av denne typen er at den igjen gjør kunsten til et trosspørsmål; parallellen til middelalderens relikvieskrin er tydelig nok, men uten det frelsesaspektet som lå i de skjulte relikviene inne i slike skrin.

Petry har i sin installasjon skapt en betydelig relikviesamling for vår egen tid; metaforisk blir denne flaskeposten en arkivering av ulike samtidskunstuttrykk akkurat nå, som, om flaskeposten foretar en reise i tid til et sted der inne i framtiden, en gang vil kunne fortelle om det som en gang var. En gjennomarbeidet katalog reproduserer alle de 100 kunstverkene – vi ser, men bare indirekte, inn i flaskene.

Konseptkunsten begynner å bli gammel – den har vært en vesentlig del av kunsten siden midten av 1960-tallet (og før det: i Duchamps kunstnerskap), og ofte ser vi at den lider av materialtretthet. Det fine med Petrys installasjon er nettopp at han unngår dette: Han kopler elegant det konseptuelle aspektet med en høyt utviklet materialbevissthet som bidrar vesentlig til vår opplevelse av prosjektet, og som gjennom den opplevelsen tilfører installasjonen åpenbare sensuelle og erotiske elementer. Jeg speiler meg i Zeus’ gylne dråper, samtidig som jeg står midt inne i den ereksjonen som produserer det guddommelige regnet, denne fruktbare sæden.

Kvinnens våte drøm

Pipilotti Rist, Sip My Ocean, Kvassheim fyr. Foto: Trond Borgen.

Sensuell er også Pipilotti Rists videoinstallasjon på Kvassheim fyr, Sip My Ocean. Bildet projiseres på to vegger, plassert i 90 graders vinkel i forhold til hverandre. Effekten er kaleidoskopisk og bidrar til å øke opplevelsen av en drømmeverden under vann. I nærmest vektløs tilstand svømmer Rist, mens lydsporet fylles av Rist som synger Chris Isaaks Wicked Game. Det narsissistiske elementet som indirekte er til stede i Petrys installasjon, der jeg fanger mitt eget speilbilde som guden Zeus i hans gylne regn, er tydeligere her, ettersom Rist og hennes blåe verden av vann speiles fra den ene veggen til den andre. Det er som om kvinnens våte drøm er en slags erotisk omgang med henne selv; men spranget fra tiltrekkende drøm til mareritt er ikke lang: Kvinnen er helt isolert her nede i havet og kan ikke kommunisere med noen – annet enn som en skygge av lys på veggen her på fyret, og i form av en sang som starter vakkert, men som senere høres ut som smertefulle, panikkslagne skrik.

Rists video er utvilsomt fin, men den ble laget for 12 år siden og har allerede vært vist i mange sammenhenger – den er kjent stoff. Det er skuffende at man ikke har klart å vise et nylaget kunstverk av en så interessant kunstner, til et så omfattende kunstprosjekt som På kanten.

Seks fra Norden

Viel Bjerkeset Andersen, From a Point of View, Tungenes fyr. Foto: Trond Borgen.

På Tungenes fyr møtes seks kunstnere fra Norden, i en kombinasjon av installasjoner innen- og utendørs. Den mest poetiske er Viel Bjerkeset Andersens, From a Point of View: Hun forvandler en liten bunker fra annen verdenskrig til et privat, stille rom for kontemplasjon. Den teksten hun bidrar med i en av Petrys flasker i fyret lenger sør leses her av en kvinnestemme; slik forbinder hun de to fyrene i en lukket intertekstualitet for de innvidde: Teksten handler om barnets lille, hemmelige rom, et barndomsminne Bjerkeset Andersen aktiverer, som et sted hvor hun kan sitte stille, lenge. Og så kommer tåken sigende utenfor bunkeren, tilsynelatende. Hun har installert smale panoramavinduer i bunkeren, med en mekanisme som langsomt gjør dem opake, melkehvite, som om det skulle være havets tåke som ruller inn – men også som om det skulle være barnets og det sårbare menneskets ønske om å være helt skjult, aldeles usett av omverdenen. Horisonten, som nettopp var havets ytterkant – jeg så til verdens ende – er nå for en kort tid skrumpet inn til det lille rommet jeg fyller med min kropp her inne i bunkeren, og det store rommet jeg fyller med min fantasi, mine drømmer, min erfaring.

Drømmen om nært og fjernt får et mer konkret uttrykk i islandske Halldòr Àsgeirssons installasjon i kontoret til fyrvokteren: Inni en haug med brennevins- og fiskeoljeflasker i alle kulører, plassert på gulvet, pulserer et lys, som om det skulle være fyrlyktens signaler, nå privatisert til sjøfolkenes og fiskernes hverdag. Og ute på svaberget ligger en gammel robåt, med fiskestenger, hvor Àsgeirsson har fanget havet i plastposer fylt med vann og fyrlyktens skiftende lys i ulike farger – Båten som flytter vann på land. Dette er langt fra så subtilt som i Petrys installasjon, men begge Àsgeirssons installasjoner rommer et enkelt, folkelig uttrykk som fungerer godt, fordi han kombinerer kjente, hverdagslige elementer på en ny, hittil usett måte.

Tidevannet

Bente Sommerfeldt-Colberg, Havsikt, Tungenes fyr. Foto: Trond Borgen.

Nede ved sjøen står også Bente Sommerfeldt-Colbergs mekaniske installasjon Havsikt. Hun mimer fyrets lanterne, men her blir den en beholder hvor vann med visse mellomrom blir pumpet inn, og ut – som om det var fyrlyktens signaler forvandlet til tidevannets egen rytme. Denne mekaniske maskinen skulle en tro var unødvendig like ved havet, som selv alltid har hevet og senket seg med tidevannet. Sommerfeldt-Colbergs mekaniske skulptur blir foruroligende her ute ved havgapet; for den antyder at havet trenger en slags kunstig ånderett, en form for hjelp til å utføre sine tidløse, evige funksjoner. Som om dette er menneskets siste krampetrekning for å holde naturen i gjenge. Naturen kan likevel komme til å ta hevn over dette menneskelige overmot: En god storm, og Sommerfeldt-Colbergs skulptur er feid på havet, druknet i den tidebølgen den prøver å imitere.

Så kan vannet, og dets heving og senking, likevel temmes – på en helt annen måte. Danske Frode Gundorf Nielsen temmer det i et vannorgel, Til vinden og vannet, programmert til å spille ved jevne intervaller. Vannet presses gjennom pipene, og all lyd vi hører her er mekanisk skapt. På et metaforisk plan er dette tidevannets metamorfose, der mennesket tar kontroll over naturkreftene og forvandler det til et estetisk uttrykk – men kun i det lille formatet.

Steffen Tast, Lysende stier, Tungenes fyr. Foto: Trond Borgen.

Inne i et av rommene på fyret er alt derimot kunstig: Danske Steffen Tast har med sin installasjon Lysende stier fanget lyset i mørket, fravristet fyrlykten sitt signal og plassert det mellom hengende speil og glassplater. Det er min egen bevegelse i rommet som påvirker hvordan jeg opplever lyset, der svingninger i luften får glassplatene til å skifte retning og vinkel. Mens fyret sendte sitt lys med en fullstendig forutsigbar regelmessighet for sikker navigasjon, overlater Tast vår opplevelse til tilfeldighetene; her er vanskelig å navigere, og jeg er prisgitt tilfeldighetenes spill. Klart kan jeg bare oppfatte denne installasjonen hvis jeg står helt stille, mens navigasjonen min rundt dette lyset negerer denne klarheten.

Det er finske Jaakko Niemela som tydeligst faller utenfor den felles rammen for dette nordiske kunstnermøtet på fyret. Arkitektoniske modeller og en 3D-animering av arkitektur blir dels for banalt, dels for teoretisk for denne sammenhengen. Hans fem medutstillere har forvandlet fyret og landskapet til et svært interessant utstillingssted hvor både historien, naturen og kunstens egne virkemidler trekkes inn som aktive elementer, i en aksentuering av stedets egenart, stedets ånd, dets genius loci.

Mona Næss, Tangles by the Sea, Obrestad fyr. Foto: Trond Borgen.

På Obrestad fyr må vi ned i kjelleren; her finnes allerede et gammelt kunstverk: Veggmalerier av yppige kvinner, skapt av en tysk soldat under krigen, og fortsatt i rimelig god forfatning. Her vises Per Manings videoanimering av en liten porselensbokser, The Pain, hvor mannsrollens ulike fasetter forsøkes uttrykt, med moderat hell. Det er vanskelig å heve den helt banale kitschen til noe som viser utover nettopp det banale. Mer interessant er fotografiene og installasjonen til Mona Næss, Tangles by the Sea, fordi hun så treffende dobbelt aksentuerer fyrets genius loci. Først, ved å fotografere klaser av hvit keramisk skulptur under vann, hvor havets bølger og tidevannets rytme får porselenet til på endre karakter, for så å destrueres; deretter ved å plassere en slik klinisk hvit keramikk-klase i et lite, skittent kjellerrom. Alt er plutselig noe annet – det er faktisk som om dette hvite, rene besudler kjelleren, fordi det er en inntrenger; det er også som om lyset fra vinduet kjærtegner det hvite kaoset og steder det til hvile. I all sin absurditet hører den klinisk hvite keramikken hjemme nettopp her.

Fire fyr forenes av kunst som i stor grad er stedspesifikk, laget spesielt til disse omgivelsene, for denne historien, dette landskapet. Selv om dette prosjektet, På eggen/On the Edge ennå ikke er fullført, er det allerede nå klart at det er et betydelig lyspunkt i et Stavanger2008-program som ellers ikke har satset mye på kunstnerisk kvalitet. Når snart halve året er gått, er det dette prosjektet, Marit Benthe Norheims Campingkvinner og en fotobok utgitt av stavangerfotografen Geir Egil Bergjord som utmerker seg med kvalitet og god gjennomføring.

I løpet av sommeren vil flere prosjekter under «On the Edge» åpne: Matthew Dalziel/Louise Scullion og Dafna Kaffemann åpner på Feistein og Utsira mot slutten av juni, mens Bernie Searle åpner på Obrestad i oktober, Phillipe Rahm samme sted i november. «On the Edge» er organisert av Hå gamle prestegard.

Comments