Speil

Stein Rønning

Galleri Riis, Oslo
23. november - 22. december 2017
Mini 19.12.17

Livet er det som ikke kan kontrolleres

Stein Rønning, Speil, 2017, installasjonsbilde. Foto: Galleri Riis.

Stein Rønnings utstilling på Galleri Riis heter Speil og består av en serie klumpete, svartmalte bronsefigurer presentert på enkle sokler og bord laget av MDF. En svak eim av formaldehyd fra de umalte platene sender tankene til nymonterte Ikea-møbler. Klumpene er forholdsvis beskjedne i størrelse – de største vel omtrent som et menneskehode. Noen er en slags vablete kuber, andre ligner på deformerte, frittstående vegger. Gjennomgående er det god plass på soklene og bordene, og ofte er objektene dandert ute av senter, hvilket gir arrangementet et glidende preg, som om figurene ikke er festet ordentlig til underlaget.

Historien begynner med en leirskulptur Rønning modellerte i 1989. Verktøyet han benyttet var en to meter lang stålstang med en liten kopp i enden. I en fanzine Rønning har trykket opp i forbindelse med utstillingen på Riis, finnes et fotografi fra kunstnerens atelier der denne opprinnelige leirklumpen er med. Jeg mener å også tidligere ha sett bilder av kunstneren som trakterer den tungvinne modelleringsstaven. Begivenheten er uansett utpreget performativ; det er ikke vanskelig å se den for seg spilt av i fortfilm med et muntert lydspor. Kunsthandlingens sobre alvor trenert av noe oppspilt, klovneaktig.

Stein Rønning, Speil, 2017, installasjonsbilde. Foto: Galleri Riis.

Det pussige redskapet trekker oppmerksomheten mot utstillingens tekniske biografi. I en tekst han har skrevet til fanzinen sin, forklarer Rønning forløpet: Den opprinnelige leirskulpturen ble i 1994 skannet analogt av en industrirobot utstyrt med en trykkfølsom sensor og konvertert til en datafil. Datafilen ble bearbeidet, før roboten freste figuren ut i et syntetisk materiale. I 2014 ble en av sidene til denne utfreste figuren skannet digitalt. Den resulterende filen ble igjen manipulert av Rønning, og så realisert i en rekke ulike versjoner satt sammen til volumer og støpt i voks. Disse ble deretter støpt i bronse og anrettet på MDF-møbler på Galleri Riis; her er vi nå.

Klumpobjektene i Speil er detaljerte og varierte, men samtidig ensartede. Det er hele tiden den samme organiske vablingen, nesten en form for støy. Spor av digital historie finner man der forhøyninger i flaten ser ut som stabler av konsentriske platåer. Objektet har her vokst forbi punktet der illusjonen av kontinuitet lar seg opprettholde, og et digitalt grid med begrenset oppløsning gir seg til kjenne.

Kunstneren selv omtaler den utstilte gruppen som «en generasjon» og betoner dermed objektets genealogi, at de hører inn under et slags superobjekt, slekten. Selv om deres haptiske overflater synes å spille opp til sansene, peker klumpene utover den konkrete manifestasjonen, mot en ekspansiv, uavsluttet prosess. Generasjonsbegrepet konnoterer liv. Måten Rønnings klumper oppstår ut av en tidligere figur, liksom fødes – eventuelt klones – av denne, følger et kvasibiologisk prinsipp.

Gjenbruken av tidligere verk gjør at Rønning minner litt om Vibeke Tandberg, som også har gjort selvresirkulering til signatur. Men der Tandbergs gjenbruk oppleves som en demonstrativt negasjon av en tidligere fase i kunstnerskapet, og ofte inkorporerer en voldelig eller utviskende komponent, fremstår ikke Rønnings prosess antagonistisk. Den er isteden kreativ, ikke-revolusjonær. Snarere enn brudd, insisterer han på kontinuitet, evolusjon. Hver nye generasjon kan speile seg i den foregående.

Stein Rønning, Speil, 2017, installasjonsbilde. Foto: Galleri Riis.

  1. Kommentar från Karen Thue

    Takk for tilbakemelding og oppklarende svar!

  2. Kommentar från Stian Gabrielsen

    Takk for respons, Karen. Mer artifisiell, altså kunstig, hm. Jeg tror jeg ser hva du mener, samtidig er jeg usikker på om distinksjonen er så relevant i Rønnings tilfelle. Det digitale objektet er kun en etappe i prosessen, som jo ender med en gruppe konkrete skulpturelle objekter (i dette tilfellet i bemalt bronse). Og er 3D-modelleringsprogrammet egentlig så vesensforskjellig fra for eksempel staven med koppen i enden? Begge er primært teknikker som gir kreativ tilgang på en materie. Tendensen synes dessuten å være at objektet kontinuerlig sendes frem og tilbake mellom disse to tilstandene, heller enn at det progressivt beveger seg fra en organisk til en kunstig tilstand. Oppdateringen fra for eksempel industriskanner til desktop-skanner betyr bare at objektet kreativt tilpasser endringer i (det teknologiske) miljøet. Om det finnes en utviklingstendens i denne slekten, ville jeg si at pilen peker mot øket kompleksitet, snarere enn øket kunstighet.

  3. Kommentar från Karen Thue

    Interessant lesning. Det hadde vært kult å lese noen videre betraktninger om hvordan Gabrielsen mener denne “slekten” utvikler seg. Blir den ikke stadig mer “artificial”? Fra en organisk leirklump til digitalt reproduserte objekter. Hva er betydningen av det?

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!