Kunstnere: Paulina Tamara, Inge Ås, Fin Serck-Hanssen, Jenny Marie Hviding Schjerven, Eirik Lyster

Kuratorer: Henriette Stensdal og Vibeke Hermanrud fra Kunstplass [10]

Initiert av Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen



Skeivt uteliv

Kulturhistorisk museum, Oslo
23. juni - 27. augusti 2017
Kritik 28.06.17

Majoriteten i minoriteten

Perla og Rosa, aka Geir Morstad og Stein Rosenlund, 1994. Foto: Blikk / Skeivt arkiv.

Det finnes få andre miljøer der utelivet – retten til å danse, flørte, diskutere og stifte bekjentskaper – er like sammenvevd med politikk og menneskerettigheter som på den skeive scenen. Særegenheten til det skeive utelivet og den generelle forsømmelsen av LHBT-perspektiver i historiefortellingen, er utgangspunktet for at Skeivt arkiv, Kunstplass [10] og Kulturhistorisk museum nå har gått sammen om å lage en utstilling som fremskriver denne delen av norgeshistorien fra 1950 til i dag. Initiativtakeren til utstillingen, Skeivt arkiv og kuratorene Henriette Stensdal og Vibeke Hermanrud, skal berømmes for synliggjøringen av hvordan det skeive utelivet har vært en arena for både kamp og fornøyelse. I lys av utstillingens viktige mandat, er man samtidig berettiget å stille spørsmål ved hvems historier som dokumenteres og formidles og hvordan denne historien legges frem.

Fyrstikkeske fra utestedet Metropol. Foto: Vibeke Hermanrud / Kunstplass [10].

Utstillingen består av et unikt arkivutvalg som kuratorene har innhentet fra blant annet Skeivt arkiv, Scandinavian Leather Men Oslo, Gaysir.no, tidsskriftene Blikk og Løvetann, samt privatpersoner. Relikvier som dragqueenen Nelly Nylons sorte paljettopp og en fyrstikkeske fra det sentrale utestedet Metropol (Oslo, 1974-89), pryder lokalene til Kulturhistorisk museum, som for anledningen er omgjort til en nattklubb med DJ-bås, bardisk og scene. Ved den rosa baren vises videoportretter hvor blant andre Kim Friele og Gerd Brantenberg forteller om sine erfaringer med de hemmelige skeive «sportsklubbene» på Snarøya og Ormsund som eksisterte før straffelovens homofiliparagraf ble opphevet i 1972. Her måtte man ha bekjentskaper på innsiden som kunne gå god for en, for å slippe inn. I tillegg til disse livsminneintervjuene, som ble gjennomført i regi av Skeivt arkiv, kommer det også frem beretninger fra andre tiår i intervjuer kuratorene har initiert, med fokus på klubbgjengere på Metropol og Venstres Hus (70-tallet), kvinnekvelder på Potta (70- og 80-tallet) og skeive utesteder i vår egen samtid.

Nærheten og empatien disse intervjuene fremkaller, forgreiner seg til de fysiske gjenstandene og fotografiene i arkivutvalget. De personlige erfaringene farger også av seg på utstillingens utelivsmotiv og gir dette en mer politisk pregnans. Det som formidles handler ikke bare om møtesteder, men om den politiske kampen for anerkjennelsen av et seksualitetsmangfold.

Installasjonsbilde fra utstillingen Skeivt uteliv. Foto: Vibeke Hermanrud / Kunstplass [10].

En annen arkivformidlingsmetode utstillingen benytter seg av, er en tidslinje som kartlegger over 80 skeive utesteder fra 1950 til i dag. Det er verdt å merke seg at denne presenteres som uferdig, med en oppfordring til å bidra dersom man sitter på informasjon eller dokumentasjon som ikke er inkludert. Likevel skisserer tidslinjen, og utstillingens øvrige kronologiske oppbygning, en lineær, progressiv fortelling der premissene for et skeivt uteliv har bedret seg gjennom de siste tiårene. For majoriteten av skeive er dette kanskje riktig, men denne lineære forståelsen av utviklingen blir utilstrekkelig om man inkluderer perspektiver der flere identitetsmarkører og levde erfaringer enn de som er knyttet til seksualitet, tas med. Etnisitet, hudfarge, kjønnsuttrykk og funksjonsnedsettelser er blant faktorene som fortsatt begrenser enkelte menneskers deltagelse på utelivsarenaer. Skeive utesteder er ikke unntatt fra å være åsted for rasisme, sexisme, transfobi, islamofobi og andre former for diskriminering og ekskludering.

Kunstnerbidragene fra Fin Serck-Hanssen og Jenny Marie Hviding Schjerven bringer inn noen tiltrengte nyanser, selv om disse i og for seg støtter opp under utstillingens kronologiske logikk. Det er første gang Serck-Hanssens fotoserie fra utestedet Boyz Clubs siste åpningskveld i 1983 stilles ut. Her figurerer svette, øldrikkende og lærkledde menn i bilder som fanger forholdet mellom forløsende frihet og maskulin forknytthet. På Boyz Club vanket, i følge Serck-Hanssen, «homser og fetisjister, skruller, transer og prostituerte». Som et alternativ til polerte 80-tallsdiskoteker er det en punkete, normbrytende sammenfletting av subkulturer som regjerer i Serck-Hanssens dokumentasjon. 1983 var også året det første tilfellet av aids ble diagnostisert i Norge, en sykdom som rammet flere av «lærhomsene» hardt. I senere arbeider har Serck-Hanssen bearbeidet denne tematikken, blant annet i serien THEME AIDS på Henie Onstad Kunstsenter i 1993, som også er med i den aktuelle utstillingen SNAP på Museet for samtidskunst.

Fin Serck-Hanssen, Siste kveld på BC i 1983, 1983.

En arkivbearbeidelse som er mer i takt med tiden, finner man i videoverket til den unge kunstneren Jenny Marie Hviding Schjerven. Istedenfor å la seg begrense av det eldre videomaterialet fra Skeivt arkivs hull og mangler, har hun brukt dette som et utgangspunkt for å bygge videre med egne klipp. Slik demonstrerer hun hvordan det skeive arkivets uferdigstilte, dynamiske karakter inviterer til aktiv medskapelse.

Poenget med et skeivt arkiv er å dokumentere og ta vare på det som er ekskludert fra historien med stor H; da er det viktig å være sensitiv til hvilke virkeligheter og erfaringer man inkluderer. I Skeivt uteliv oppleves det som en ubalanse at kun majoriteten i minoritetens historier blir fortalt i fullverdig format – med fotografier, tidslinje og intervjuer – mens perspektiver fra for eksempel mennesker med innvandrerbakgrunn er outsourcet til en tekst i en avis relatert til utstillingen (ass. generalsekretær i Skeiv Verden Nina Bahar om utelivsdiskriminering) og innslag på åpningen (DJ Bright Eyes aka Fethawit Hakin og Meraki Voguing). Transpersoners rettigheter og deltagelse i skeivt uteliv tematiseres heller ikke spesifikt, og man kan spørre seg om kuratorene kunne gjort en bedre jobb med å utforske og fylle disse hullene.

Fra utestedet Maksitaksi, 2017. Foto: Reidar Engesbak.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!