Man fødes ikke som mann, man blir det

Katja Høst undersøker kvinners opplevelse av mannsrollen og diskuterer mannens muligheter til å redefinere sin egen rolle i forlengelsen av 70-tallets kvinnekamp.

Katja Høst undersøker kvinners opplevelse av mannsrollen og diskuterer mannens muligheter til å redefinere sin egen rolle i forlengelsen av 70-tallets kvinnekamp.


I år er det 60 år siden Simone de Beauvoirs hovedverk og feministiske manifest Det annet kjønn kom ut og omtrent hundre år siden den første kvinnedagen ble feiret. I boken, som fremdeles regnes som aktuell av nyfeminister, postfeminister og skeive teoretikere, argumenterer de Beauvoir for at en frigjøring av kvinnen også er en forutsetning for frigjøring av mannen. Å være kvinne er ikke noe naturgitt, det er noe man blir gjennom kultivering og i nyere feminisme leses dette ofte som en kritikk av en essensialisme forbundet med kjønn. Hos skeive teoretikere som Judith Butler tolkes de Beauvoirs utsagn om at man ikke fødes som kvinne, men blir det, som en påvisning av det arbitrære forholdet mellom biologisk kjønn og sosial kjønnsrolle. I forlengelsen av poststrukturalister som Michel Foucault blir kjønn oppfattet som et mulighetsrom hvor kjønnsroller blir iscenesatt gjennom repetisjon av handlinger, språk og strukturer. Kjønnsroller oppfattes dermed ikke som noe gitt, men noe som det stadig forhandles om.

Et maskulinitetsprosjekt

Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009

Katja Høst snur på problemstillingen til de Beauvoir og hevder at i dag som kvinner har fått flere muligheter i forhold til kjønnsroller og posisjoner i samfunnet, er mannen fremdeles heftet ved gamle forestillinger om hva mannens rolle innebærer. I utstillingen Det annet kjønn på Fotogalleriet undersøker hun kvinners opplevelse av mannsrollen og diskuterer mannens muligheter til å redefinere sin egen rolle i forlengelsen av 70-tallets kvinnekamp. Gjennom 8 videoarbeider tar hun for seg kvinners, medias og samfunnets forventninger til menn og maskulinitet. Hun kaller undersøkelsen sin et maskulinitetsprosjekt og stiller spørsmål til om kvinnen er bevisst sin nyerhvervede definisjonsmakt i forhold til mannsrollen.

Utstillingen er utformet som et sosiologisk forskningslaboratorium hvor videoene oppleves som pedagogiske innspill i undersøkelsen av relasjoner mellom menn og kvinner. I bunnen av prosjektet ligger et heteronormativt syn som i liten grad blir problematisert, hvor det særlig er det romantiske forholdet mellom menn og kvinner som er utgangspunktet for problemstillingen. Dermed ekskluderer hun alle skeive posisjoner i diskusjonen, og de forhold som eksisterer mellom kjønn utenfor den romantiske sfæren.

Estetisk er utstillingen godt gjennomført og videoene har høy kvalitet og svært varierende uttrykksformer. Det blir åpenbart at det ligger en gjennomtenkt kunstnerisk strategi bak utstillingen, men Høsts egen stemme holder seg på avstand. Hun slipper andre kvinner til for å reflektere over mannens rolle, og i forlengelsen av det åpner hun også opp for et refleksjonsrom for betrakteren. Det man kan savne litt i utstillingen er mer empirisk begrunnelse for premisset. Noe som kan vise hvordan det faktisk forholder seg. Uten det fremstår mange av utsagnene som synsing og legger dermed litt begrensning på muligheten for å bruke utstillingen som en plattform for ny erkjennelse.

Kvinner om menn

I det jeg regner som utstillingens hovedverker, «Det annet kjønn», «Instructional Interview» I og II, har Høst intervjuet kvinner om menn. Disse intervjuene er koblet opp mot instruksjonsfilmer fra 50-tallet som beskriver valg av partner og giftemål. I bunnen av disse filmene ligger forestillingen om kjernefamilien som ideal, og kjønnsroller som størrelser som utfyller hverandre. Utstillingen mer enn antyder at disse normene har gyldighet fremdeles, og at når kvinnens rolle er blitt redefinert gjennom kvinnekamp og påfølgende frigjøring, må også mannens rolle redefineres tilsvarende.

Disse videoene og en video som heter «Hangman» har form av sosiologiske eksperimenter hvor kvinnens definisjonsmakt utforskes og diskuteres, mens i to av de resterende videoene settes denne definisjonsmakten i perspektiv gjennom approprierte bilder av idealmenn fra film, media og tegneserier. I tillegg kommer et videotekstarbeid basert på en test kalt Bem Sex Role Inventory (BSRI) som blir benyttet i psykologien til å definere grad av femininitet, maskulinitet, androgynitet og udifferensiert kjønn og en video som minner om live rollespill hvor unge menn utforsker ridderrollen.

Omvendt de Beauvoir

Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009

I videoen «Det annet kjønn» er intervjuobjektet en psykolog som forsker på kjønnsroller ved hjelp av BSRI-testen. Testen som ble laget av den amerikanske psykologen Sandra Ruth Lipsitz Bem på midten av 70-tallet for å forske empirisk på androgynitet og kjønnsrollebevissthet hos pasienter, består av 60 ord som enten er stereotype maskuline og feminine verdier eller kjønnsnøytrale. Pasienten skal da definere hvilke verdier som er ettertraktede på en stigende skala. Ordene fra denne testen som vi kan lese i videotekstarbeidet kalt «BSRI (Bem Sex Role Inventory)», som er det første vi møter i utstillingslokalet, kan være f.eks. ’lavmælt, dominerende, føyelig, stoler på seg selv, godtroende, aggressiv, mild og ambisiøs’.

Psykologen som blir intervjuet i «Det annet kjønn» hevder at de tradisjonelt maskuline verdiene i større grad er idealer for begge kjønn nå enn for tredve år siden. Hun foreslår å erstatte begrepene maskulinitet og femininitet med indiviualisme og kollektivisme for å fjerne noe av ladningen ved begrepene da maskulinitet og femininitet står i et tilfeldig forhold til biologisk kjønn.

Intervjuet er klippet sammen med bearbeidelser av Simone de Beauvoirs bok hvor begrepet «mann» erstatter «kvinne» i teksten. Grepet minner om det Gerd Brantenberg gjør i boken «Egalias døtre» fra 1977 hvor hun snur om på kjønnsrollene slik at kvinnen har makten i samfunnet og mannen er hjemme med barna. Vanligvis synes jeg slike «subversive» strategier har begrenset funksjon, det er liksom blitt klisjeen på politisk kunst å vende opp ned på gitte strukturer for å synliggjøre makthierarkier, men jeg synes likevel det fungerer overraskende bra i Høsts regi. Det kan være fordi at det ikke lenger finnes et gitt kjønnshierarki hvor kvinnen er underlagt mannen, men at dette maktforholdet er blitt mer nyansert.

Udefinert ståsted

Katja Høst, Whats in it for me?, DVD pal, 3 min, 2009

Jeg etterlyser litt flere synspunkter på sammenhengen mellom biologisk kjønn og sosiale kjønnsroller i Høsts prosjekt. Butler mener blant annet at det biologiske kjønnet allerede er fortolket inn i en dualistisk struktur idet man blir født, at det ikke finnes en ren natur i forkant av den kulturelle meningsdannelsen. Dette mener jeg blir bekreftet av de undersøkelsene psykologen refererer til, men det blir ikke fulgt opp i utstillingen. Tvert imot faller utstillingen hele tiden tilbake på det heterofile forholdet mellom mann og kvinne og en heteronormativ lesning av kjønn. Dette blir riktignok utfordret noe i videoverket «What’s in it for me» hvor Høst har brukt romantiske bilder av Supermann og Lois Lane fra film og tegneserier som i sammenhengen må ses som en kritikk av kvinnens forventninger om en super mann, og som kanskje også kan leses som en kritikk av fokuseringen på det vellykkede heteroseksuelle, men dette blir ikke videre diskutert.

I etterkant av skeiv teori, hijabbrenning på Youngstorget den 8. mars og Sykepleierforbundets parole om at «regjeringen synes kvinner bør tjene 80% av det menn tjener» kan man jo spørre seg hvilke kvinner som snakker i utstillingen, og hvem de snakker til. Dette blir dessverre ikke tydelig definert og det kan virke som om Høst ser sitt eget ståsted som et universelt ståsted, eller ihvertfall med en generell gyldighet utover samfunnsklasser, etnisitet og kulturell posisjon. Jeg mistenker at utstillingen henvender seg til et heteroseksuelt, kunstinteressert publikum med høy kulturell kapital og kjennskap til og refleksjoner rundt postmoderne kjønnsrollekonstruksjoner. Utstillingen blir et smalt bidrag i et stadig pågående forhandlingsprosjekt mellom kjønnsroller hvor det mest forfriskende er at det er en kvinne som ønsker å a tak i mannsrollen og gjennom den strategien antydes det at kvinners valg av menn og deres forvaltning av egen posisjon fortjener å revurderes og kritiseres.

Mannsroller i kunstfeltet

«Instructional Interview II» sier et av intevjuobjektene at hun opplever mannsollen som overraskende tradisjonell i kunst og kulturverden. Hun mener at den mannlige kunstneren fremdeles spiller ut en rolle som minner om den som var gyldig på Edvard Munchs tid hvor menn pulte rundt og ruset seg på absint, bare at nå er absinten byttet ut med kokain. Hvis vi tar dette som et utgangspunkt for en lesning av hvem som snakker og til hvem kan kanskje utstillingen ses som en selvkritikk for kunstverden hvor man har feilet i å fornye kjønnsrollebegrene og hvor menn fremdeles er de mest attraktive utstillerne. Her kunne selvsagt denne påstanden fått større tyngde hvis den ble understøttet av empiri og statistikk. Det snakkes mye om dette misforholdet mellom menn og kvinner i utstillingsrommet, senest i Kristian Skylstads kritikk her på kunstkritikk.no av den pågående utstillingen på galleri Standard (Oslo), men reelle tall som påviser prosentandelen kunne kanskje gitt et bedre utgangspunkt for en diskusjon rundt dette emnet.

Katja Høst, Instructional Interview I, DVD pal, 13 min, 2009

Et paradoks i forhold til at tradisjonelle mannsroller bevares i det kulturelle feltet kommer til uttrykk i «Instructional Interview I» hvor en av kvinnene bemerker at hun ikke er flink til å slippe til andre typer menn enn den tradisjonelle og at kvinner sonderer de sosiale situasjonene og kjapt merker seg hvem som er den mest attraktive mannen utfra tradisjonelle begjærsmekanismer. Den mannen som har mest makt har mest potens og er dermed den mest attraktive. Hva man ønsker seg i en mann og hva man sier man ønsker seg i en mann stemmer dermed ikke overens. Konklusjonen hennes blir at kvinnen må slippe fra seg makt og slippe menn til, og at kvinner må tåle en lavere eller annerledes standard enn det man er vant med.

Naturgitt omsorgsrolle

Valg av partner knyttes til forventninger rundt sosial status, og det blir noe primitivt over måten man velger «stammeledere» som seksuelle og forholdsmessige partnere. Men dette går også den andre veien hvor menn velger kvinner for å realisere sine maskulinitetsprosjekter og familieprosjekter. Det handler dermed kanskje mer om et felles jag etter status, posisjon og makt enn noe som er kjønnsbetinget. Men det forkludrer jo kanskje den kjønnsmessige frigjøringen at man etterlyser en type menn (og kvinner), men velger en annen. Her sniker også klasse, kultur, etnisitet og lokalitet seg inn. Hvilke verdier som gjelder i hvilke kontekster blir det som nevnt lite snakket om.

Til dette kommer også en refleksjon over det som er knyttet til hjemmet og barn, hvor en av intervjuobjektene innrømmer at når det kommer til den private sfæren, så slippes mannen i mindre grad til. Dette knyttes opp til at når man får barn så kobles tradisjonelle mekanismer inn i forhold til kvinnen som omsorgsperson. Det blir vanskeligere å være rasjonell og følelsene setter inn, blir konklusjonen.

Dette henger kanskje sammen med en etablert sannhet om kvinnen som naturgitt omsorgsperson knyttet til det biologiske. Det blir lett å ta debatten om kvinners inkludering i det offentlige rom som karakteriseres som et konstruert rom, mens kvinnen som mor og omsorgsperson er noe som knyttes til noe naturlig. Og alt som fremstår som naturlig, kan ikke kritiseres eller revurderes, det naturlige blir ofte fremstilt som en gitt størrelse og fremstår som det som er «ekte», ettertraktet og mest positivt for mennesket.

Opptakt til nye diskusjoner

Katja Høst, IC/OOC, DVD pal, 4 min, 2009

Alt i alt har jeg en ambivalent opplevelse av utstillingen. Den er godt gjennomført og er en visuell nytelse. Problemstillingene er interessante og har høy aktualitet i forlengelsen av diskusjoner rundt mannsrollepanelet til Karita Bekkemellem og diskusjoner om at guttene er taperne i skolesystemet, men dessverre blir synspunktene for unyanserte. Jeg tipper at de fleste som er innom og ser utstillingen allerede har vært gjennom mange av de refleksjonene som presenteres her, men man kan jo også se det som en slags foreløpig konklusjon, en slags bekreftelse av hvor vi er nå i diskusjonen og et utgangspunkt for å gå videre.

At neste utstiller på programmet hos Fotogalleriet er Ane Lan som nettopp går inn i kritikken av kjønnsrollebegrepet som sådan og knytter det opp til andre strukturer som etnisitet og forestillinger og myter om Den andre, får meg til å se utstillingen som en opptakt til nye diskusjoner rundt et tema som har preget kunsten, og kanskje særlig videokunsten, siden 60-tallet. Kjønnsrolleproblematikk er sett i et tidsperspektiv ganske ungt i den offentlige debatten, og absolutt nødvendig hvis reell frigjøring på det feltet skal finne sted. Jeg synes Høsts bidrag fortjener honnør, men jeg tenker at prosjektet hennes trenger modning og nyansering for å få reell påvirkningskraft i debatten.

Ingressbilde fra Katja Høst, Det annet kjønn, DVD pal, 15 min, 2009.

Comments (30)