Teju Cole

Litteraturhuset, Oslo
29. augusti 2018
Kritik 10.09.18

Mørket i enden av tunnelen

Teju Cole, Black Paper, 2017. Foto: Paula Court.

Fotografen og forfatteren Teju Cole (f. 1975) har hatt en høy profil i den amerikanske offentligheten i senere år, også som sosial kommentator. Utspillene hans berører ofte raseproblematikk, tidvis med provoserende brodd. I fjor gjorde Cole seg bemerket under Performa-festivalen i New York med forestillingen Black Paper. Her opptrådte han i uteliggerhabitt, liggende på scenen omgitt av skjermer der det ble vist bilder, blant annet av avisforsider som fortalte om Trumps valgseier. Versjonen som ble vist på Litteraturhuset i Oslo onsdag forrige uke, var et timelangt audiovisuelt essay, og manglet noe av desperasjonen og indignasjonen som fikk anmelderen i New York Times til å dra til med beskrivelsen «thoroughly devastating». Oslo-utgaven av Black Paper var en vesentlig annen, mer temperert og åpen henvendelse.

En rekke fotografier følger hverandre i langsom takt: et sammenkrøllet svart ark, lysspill på himmelen over et kystlandskap, en sittende svart mann i profil badet i et vermeersk lys. Så kommer lyden: spredt klimpring på instrumenter, brokker av samtaler, løsrevne utsagn og, etter hvert, en guttural knurring som gir assosiasjoner til Tom Waits’ sangstemme på sitt mest tilgjorte. Intensiteten i lydbildet øker, men det beholder sin dissonante og heterogene karakter. Bildene ruller hele tiden videre: en haug med redningsvester på bakken mellom to båter, en mann med ryggen til kameraet og hendene i baklommene foran et stort vindu, en annen foran en sokkel med en marmorbyste, en provisorisk gravplass med trekors, et utsnitt av himmel mellom trekroner, en hylle med likposer. Etter hvert som vi nærmer oss slutten, blir bildene gradvis mørkere i tonen.

Fotografiene i Black Paper spenner over en stor krets av motiver, og deler ved første øyekast lite utover det estetiserende blikkets utjevnende og distanserende virkning. Coles blikk flakker følsomt, men avkoblet over verden; i et intervju i The Guardian beskriver han kameraet sitt som en «usynlighetskappe». Det er denne melankolske distansen som skaper kontinuitet i materialet. Ansiktene er, når mennesker av og til dukker opp, med få unntak gjemt eller snudd vekk fra objektivet. Disse ryggene og bakhodene peker tilbake på fotografen som observatør fremfor deltaker, men grepet har også en abstraherende effekt: uten ansiktenes individuerende signatur, blir menneskene også likere. De er midlertidige positurer, mer enn personer.

Teju Cole, Chicago, April 2015.

Lydsporet til Black Paper åpner med et sitat fra den franske filmskaperen Chris Markers Sans Soleil (1983): «if they don’t see happiness in the picture, at least they’ll see the black», kanskje med referanse til kreftene som truer med å konstituere hudfargen som et suverent og determinerende identitetsmerke. Om man skal tolke Litteraturhuset-versjonen av Black Paper som uttrykk for en spesifikk identitet, er det imidlertid ikke den utsatte svarte kroppen som først melder seg som referanse, men heller et nomadisk, kosmopolitisk subjekt. Dette nøytraliserer såklart ikke Coles erfaring av å være svart. «Det uovertrufne sløseriet med tid som er rasisme» – som Cole treffende beskriver det i essayet Black Body – er nettopp hva Black Papers avmålte interesse for kroppens overflate synes å være en reaksjon på.

Black Paper er ifølge Cole inspirert av et mareritt han hadde. Drømmen er, med dens forskyvninger, fragmenteringer og obskuritet, egnet til å demontere snarere enn befeste kategorier. I drømmen er alt porøst, elastisk, omskiftelig. Samtidens politiske traumer reduseres i Black Paper til tvetydige tegn, som ordet «muslim» gjentatt en håndfull ganger, bildet av likposene, som Cole etter forestillingen forteller er fra et likhus på grensen til Mexico, eller redningsvestene, som vel knappest behøver forklaring. Disse politisk pregnante detaljene foldes inn i en strøm av mer uavklarte soniske og visuelle inntrykk. Coles hvilepuls på sytti slag i minuttet strukturerer lydsporet og indekserer kunstnerens kropp i verket på primalnivå.

Black Paper er blitt tillagt en funksjon som vitnesbyrd for den svarte amerikanerens reaksjon på Trump. Men det er ikke dette som er det mest fremtredende når verket presenteres som et audiovisuelt essay. Her oppleves den melankolske bildestrømmen og det vagt aggressive, soniske drømmelandskapet som en demonstrativ bevegelse vekk fra posisjoner på det politiske kartet. Drømmen er mer personlig enn all annen erfaring, fordi den er avskåret fra lovene som styrer vår felles virkelighet. Av samme grunn er drømmen også fremmedgjørende. Om det finnes et «politisk» potensial i drømmen slik den fremstilles i Black Paper, er det ikke som arnested for utopier eller som medium for ekspressiv identitetspolitikk, men som negativ tilstand, som en sone der kroppen er koblet fra de eksterne protokollene som instruerer det våkne livet.

Teju Cole, Pima County Medical Examiner’s Office, Tucson, 2011.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!