Performance-teatrets dannelsesidealer

I denne forestillingen blir vi servert en estetisme og formalisme som vitner om en stivnet dannelse. Fra å være et oppgjør med forsteinede teaterkonvensjoner har Hotel Pro Forma selv blitt en konvensjonelt dannet teaterinstitusjon.

 

I denne forestillingen blir vi servert en estetisme og formalisme som vitner om en stivnet dannelse. Fra å være et oppgjør med forsteinede teaterkonvensjoner har Hotel Pro Forma selv blitt en konvensjonelt dannet teaterinstitusjon.


Endelig kom den veletablerte og velrenomerte gruppen Hotel Pro Forma til Norge, nærmere bestemt til Black Box Teater i forbindelse med årets Ultimafestival. Hotel Pro Forma er kjent for sine visuelle og billedsterke forestillinger, som gjerne kalles performance-teater. Forestillingene befinner seg et sted mellom billedkunsten, performance-kunsten og teaterkunsten. Regissøren Kirsten Dehlholms arbeider er ofte konseptuelle og intellektuelle, samtidig som de er utpreget estetiske i sanselig forstand. De er en fryd for øyet og øret. De er i grunnen på alle måter utpreget dannede.

Dannelsens dilemmaer
Calling Clavigo er en forestilling som handler om dannelse på alle nivåer, uttrykt med alle kunstneriske virkemidler. Dannelse er som kjent in igjen, etter å ha vært veldig ut i mange år pga 1968-generasjonen. Sekstiåtterne betraktet dannelse som klassetypisk borgerlig konvensjonsrytteri, og de erstattet den med kritikken. Nå er vi i ferd med å erstatte kritikken med dannelsen igjen, og da blir det svært viktig hva slags dannelse man gjenreiser eller iscenesetter. Det kan ikke være borgerskapets tradisjonsbundne og stivnede konvensjoner vi vil vende tilbake til, like lite som vi ønsker å hylle det skoleflinke, men akk så lite kreative, fagmennesket som dannelsens ideal. Calling Clavigo er slik sett en veldig tidstypisk forestilling som setter dannelsen og dens dilemmaer på dagsorden, tidstypisk som så mye annet Kirsten Dehlholm lager.

Jeg er i utgangspunktet fan av både Dehlholms følsomhet for tiden og hennes estetiske formspråk, så det er derfor med tungt hjerte jeg må innrømme at Calling Clavigo ikke falt i smak hos meg, og smak tilhører som kjent også dannelsens univers. Så må jeg da i beste dannete ånd spørre meg selv: Hva er det ved denne forestillingen som jeg ikke satte pris på? Hvorfor forlot jeg salen en smule skuffet og ikke så lite tom i sjela? Hva var det som ikke fungerte?

Calling Clavigo er bygget opp i tre deler. Først får vi lest opp en monolog om Goethes dannelsesforståelse. Vi blir introdusert til dannelsens univers gjennom å bli opplyst, altså dannet. Monologen avsluttes med at oppleseren tenner en sigarett på scenen, mao en utpreget udannet gest i den norske konteksten. Jeg velger å tro det er tilsiktet, men det kan vi ikke vite. Spennet mellom dannet opplesing av opplysende tekst og udannet røyking av filtersigaretter i offentligheten fungerte effektivt nok. I bakgrunnen ser vi abstrakte figurer bli til i et svart-hvitt rutenett, et bilde på det faste mønsteret som brytes i stadig nye overraskende konstellasjoner: dannelsen mellom konvensjonene og bruddet med dem. Jeg synes det virker lovende, både med tanke på dannelses-synet og formspråket som skal uttrykke det.


Dannet samtale om dannelse
Deretter følger en dannet dialog mellom to såkalt dannede mennesker, denne kvelden mellom professor Per Thomas Andersen og forfatter Hanne Ørstavik som snakker om dannelsen. Samtalen var dannet nok, men etter min mening var den ikke spesielt interessant. Det er nok ikke nødvendigvis et problem for dannelsen, men det er definitivt et problem for forestillingen. Hvem som samtaler varierer fra kveld til kveld, og paret velges ut av spillestedet selv, her Black Box Teater. Siden det snakkes både lenge og vel både fra scenen og over høytalernettet, og siden snakket er selve innholdet i forestillingen, er det helt avgjørende hvem som er samtalepartnere og hva de har å si om dannelsen. De autentiske, dannede samtalene er en grunnpilar i selve forestillingens konsept. De er Calling Clavigos autentiske aspekt: Ekte dannede personer fra virkeligheten snakker om noe de kan.

Dette er forestillingens reality-effekt, en effekt Dehlholm ofte gjør bruk av. I forestillingen Snehvids billede fra 1994 er f.eks dvergene ekte kortvokste mennesker, de er real og ikke fiksjonelt spilt av skuespillere. Ved å la spillestedet selv velge ut samtaleparet, tar Dehlholm en stor risiko. En dårlig samtale vil farge publikums resepsjon av hele forestillingen. Jeg vil ikke si at kveldens samtale mellom professoren og forfatteren var direkte dårlig, men jeg er sikker på at jeg ville opplevd hele forestillingen annerledes hvis den hadde vært bedre. Samtalen tar så stor plass at man kunne tenke seg at den ble et trekkplaster i seg selv, at man så forestillingen mange ganger for å høre på de dannede samtalene. Men da må de være gode, bedre enn den jeg hørte.

Dehlholm tar en risiko ved å gi fra seg kontrollen over samtaleparet, samtidig som det nettopp er utskiftingen av samtalepartnerne som så å si beveger konseptet framover; det produseres helt bokstavelig en diskurs om dannelse som kan få konsekvenser for hvordan vi tenker om dannelse. Calling Clavigo er slik sett i bevegelse fra kveld til kveld, og den blir ikke én stivnet form. Jeg vil tro at alle forestillingene blir dokumentert, slik at de vil utgjøre et historisk performance-doku-minne om dannede samtaler om dannelse. Summa summarum er jeg begeistret for dette konseptet, og jeg kan innfinne meg med at jeg var litt uheldig med valg av kveld og samtalepar.


Performancedans
Forestilingens tredje ledd som starter etter en 25 minutters pause, er laget over et skuespill av Goethe. Vi ser tre dansere og hører to sangere. Scenen er dekket av speil, ild og blått lys. Danserne bedriver typisk performance-dans. Det vil si de beveger seg på scenen men de danser ikke på ordentlig; det overlater man til den klassiske og moderne balletten. Personlig er jeg veldig lei denne genren, nå vil jeg heller se danserne utfolde seg og vise fram alt de kan gjøre med kroppene sine. Men det forventer jeg altså ikke å få se i en Hotel Pro Forma produksjon.

Det er vanskelig å se sammenhengen mellom det vi ser etter pause og det vi hørte før pause. Det er i høyden irriterende, men ikke graverende i denne typen performance-teater. Her kan vi heller ikke vente oss logisk og kronologisk fremdrift. Det er derimot mulig at denne sammenhengen ville vært helt krystallklart hvis man nettopp hadde lest Clavigo fra 1774, og kanskje denne forestillingen rett og slett er en test i dannelse? Jeg som er doktor i teatervitenskap strøk i så fall den testen med glans. Clavigo av Goethe stod aldri på mitt pensum. Dermed demonstreres i hvert fall en av dannelsens sider, dens eksklusivitet: Jo mer dannet, desto mer ekskluderende. Hvem faen er Clavigo? er liksom ikke det du spør om i pausen på Black Box Teater heller. Hvem vil være udannet der? – eller hvem av dem som går på Ultima-festivalen vil noen gang opptre udannet? Som sådan er forestillingens eksklusive Clavigo-grep en effektiv demonstrasjon på dannelsens dilemmaer. Hvorvidt dette er tilsiktet eller ei fra regissørens side, spiller jo ingen rolle så lenge det virker: Dannelsen er satt på spill i en av sine mindre sympatiske varianter.

Det som derimot gjør meg mindre begeistret for denne forestillingen er bruken av selve performance-formen i forhold til dannelsesínnholdet i den. For å forklare hva jeg mener, må vi gå tilbake til monologen om dannelse som ble presentert først, sammen med bildet av de mønstrete figurasjonene. I lys av Goethe settes det opp to typer forståelse av dannelse.


Dannelse og dannelse
På den ene siden har du det konvensjonelle dannede menneske som slavisk følger tradisjonen og normene uten opprør og selvstendig stillingstagen. Det er slik den borgerlige dannelsen ble oppfattet av 68-erne. Herunder hører også fagidioten som nok kan mye, men som ikke kan gjøre bruk av sin kunnskap på en selvstendig og utviklende måte. På den andre siden har du det selvstendig dannede menneske, det som danner seg selv gjennom kunnskap, endringsvilje og kreativ tenkning. Det er et menneske som skaper sin egen form, er formfornyende, slik den romantiske kunstneren og avantgardisten var det. I lys av både hva som ble sagt og hva som visuelt ble vist, fikk jeg et klart inntrykk av at Dehlholm selv tok parti for Goethes selvstendige dannelsesvariant. Som det visuelle bildet på bakveggen viste: Du må kjenne mønsteret og lære deg det, dannelse som utdannelse – før du kan bryte ut av det og skape nye figurer og nye mønstre. Dette har jo også vært Hotel Pro Formas credo, å være for formen, for formens skyld, men samtidig å bryte med de eksisterende og å eksperimentere med nye. Så hvorfor gjør ikke Dehlholm det i denne forestillingen? Det forundrer og skuffer meg.

Bildet jeg fikk servert var for konvensjonelt dannet, for pent og for forutsigbart, uten en overraskelse, et brudd eller en provokasjon. Performance-formene ble i sin tid oppfunnet for å provosere, de var et opprør mot bl.a. det realistiske teatrets konvensjoner og billedkunstens varekarakter som investeringsobjekt. I dag er performance-teatret helt institusjonalisert, det provoserer ingen lenger, men det kjeder nok noen; det har rett og slett blitt for dannet. Paradoksalt nok bidrar Dehlholm selv til å stivne performance-teaterformen, og det i en forestilling som handler om dannelsen som bevegelse og oppbrudd. Visst er det vakkert, både bildet og musikken, men det er konvensjonelt estetisk vakkert. Det er estetisisme, formalisme og den stivnede dannelsen vi blir servert.

Etter min smak har Dehlholm valgt en form som ikke passer til forestillingens dannelsesinnhold. Kanskje er det meningen fra regissørens side; jeg synes uansett at resultatet er skuffende kjedelig og konformt. Hvis det ikke var meningen, så er dette for dårlig tenkt av den forøvrig så konseptuelt-orienterte Dehlholm. Nå går det an å tolke denne produksjonen som Hotel Pro Formas fall fra å være et selvstendig dannet teaterprosjekt til å bli en konvensjonelt dannet teaterinstitusjon. Er det slik det alltid går med dannelsen når den får virke over tid? At den stivner, blir fast form og konvensjon? At den blir helt pro forma, kun en formalitet? På et plan er denne forestillingen svært vellykket: Calling Clavigo evner å produsere en rekke tanker om dannelsens vesen og uvesen. Det er jo ikke en uvesentlig effekt av en (for) dannet forestilling.

Comments (5)