I denne forestillingen blir vi servert en estetisme og formalisme som vitner om en stivnet dannelse. Fra å være et oppgjør med forsteinede teaterkonvensjoner har Hotel Pro Forma selv blitt en konvensjonelt dannet teaterinstitusjon.
Endelig kom den veletablerte og velrenomerte gruppen Hotel Pro Forma til Norge, nærmere bestemt til Black Box Teater i forbindelse med årets Ultimafestival. Hotel Pro Forma er kjent for sine visuelle og billedsterke forestillinger, som gjerne kalles performance-teater. Forestillingene befinner seg et sted mellom billedkunsten, performance-kunsten og teaterkunsten. Regissøren Kirsten Dehlholms arbeider er ofte konseptuelle og intellektuelle, samtidig som de er utpreget estetiske i sanselig forstand. De er en fryd for øyet og øret. De er i grunnen på alle måter utpreget dannede.
Dannelsens dilemmaer
Calling Clavigo er en forestilling som handler om dannelse på alle nivåer, uttrykt med alle kunstneriske virkemidler. Dannelse er som kjent in igjen, etter å ha vært veldig ut i mange år pga 1968-generasjonen. Sekstiåtterne betraktet dannelse som klassetypisk borgerlig konvensjonsrytteri, og de erstattet den med kritikken. Nå er vi i ferd med å erstatte kritikken med dannelsen igjen, og da blir det svært viktig hva slags dannelse man gjenreiser eller iscenesetter. Det kan ikke være borgerskapets tradisjonsbundne og stivnede konvensjoner vi vil vende tilbake til, like lite som vi ønsker å hylle det skoleflinke, men akk så lite kreative, fagmennesket som dannelsens ideal. Calling Clavigo er slik sett en veldig tidstypisk forestilling som setter dannelsen og dens dilemmaer på dagsorden, tidstypisk som så mye annet Kirsten Dehlholm lager.
Jeg er i utgangspunktet fan av både Dehlholms følsomhet for tiden og hennes estetiske formspråk, så det er derfor med tungt hjerte jeg må innrømme at Calling Clavigo ikke falt i smak hos meg, og smak tilhører som kjent også dannelsens univers. Så må jeg da i beste dannete ånd spørre meg selv: Hva er det ved denne forestillingen som jeg ikke satte pris på? Hvorfor forlot jeg salen en smule skuffet og ikke så lite tom i sjela? Hva var det som ikke fungerte?
Calling Clavigo er bygget opp i tre deler. Først får vi lest opp en monolog om Goethes dannelsesforståelse. Vi blir introdusert til dannelsens univers gjennom å bli opplyst, altså dannet. Monologen avsluttes med at oppleseren tenner en sigarett på scenen, mao en utpreget udannet gest i den norske konteksten. Jeg velger å tro det er tilsiktet, men det kan vi ikke vite. Spennet mellom dannet opplesing av opplysende tekst og udannet røyking av filtersigaretter i offentligheten fungerte effektivt nok. I bakgrunnen ser vi abstrakte figurer bli til i et svart-hvitt rutenett, et bilde på det faste mønsteret som brytes i stadig nye overraskende konstellasjoner: dannelsen mellom konvensjonene og bruddet med dem. Jeg synes det virker lovende, både med tanke på dannelses-synet og formspråket som skal uttrykke det.
Dannet samtale om dannelse
Deretter følger en dannet dialog mellom to såkalt dannede mennesker, denne kvelden mellom professor Per Thomas Andersen og forfatter Hanne Ørstavik som snakker om dannelsen. Samtalen var dannet nok, men etter min mening var den ikke spesielt interessant. Det er nok ikke nødvendigvis et problem for dannelsen, men det er definitivt et problem for forestillingen. Hvem som samtaler varierer fra kveld til kveld, og paret velges ut av spillestedet selv, her Black Box Teater. Siden det snakkes både lenge og vel både fra scenen og over høytalernettet, og siden snakket er selve innholdet i forestillingen, er det helt avgjørende hvem som er samtalepartnere og hva de har å si om dannelsen. De autentiske, dannede samtalene er en grunnpilar i selve forestillingens konsept. De er Calling Clavigos autentiske aspekt: Ekte dannede personer fra virkeligheten snakker om noe de kan.
Dette er forestillingens reality-effekt, en effekt Dehlholm ofte gjør bruk av. I forestillingen Snehvids billede fra 1994 er f.eks dvergene ekte kortvokste mennesker, de er real og ikke fiksjonelt spilt av skuespillere. Ved å la spillestedet selv velge ut samtaleparet, tar Dehlholm en stor risiko. En dårlig samtale vil farge publikums resepsjon av hele forestillingen. Jeg vil ikke si at kveldens samtale mellom professoren og forfatteren var direkte dårlig, men jeg er sikker på at jeg ville opplevd hele forestillingen annerledes hvis den hadde vært bedre. Samtalen tar så stor plass at man kunne tenke seg at den ble et trekkplaster i seg selv, at man så forestillingen mange ganger for å høre på de dannede samtalene. Men da må de være gode, bedre enn den jeg hørte.
Dehlholm tar en risiko ved å gi fra seg kontrollen over samtaleparet, samtidig som det nettopp er utskiftingen av samtalepartnerne som så å si beveger konseptet framover; det produseres helt bokstavelig en diskurs om dannelse som kan få konsekvenser for hvordan vi tenker om dannelse. Calling Clavigo er slik sett i bevegelse fra kveld til kveld, og den blir ikke én stivnet form. Jeg vil tro at alle forestillingene blir dokumentert, slik at de vil utgjøre et historisk performance-doku-minne om dannede samtaler om dannelse. Summa summarum er jeg begeistret for dette konseptet, og jeg kan innfinne meg med at jeg var litt uheldig med valg av kveld og samtalepar.
Performancedans
Forestilingens tredje ledd som starter etter en 25 minutters pause, er laget over et skuespill av Goethe. Vi ser tre dansere og hører to sangere. Scenen er dekket av speil, ild og blått lys. Danserne bedriver typisk performance-dans. Det vil si de beveger seg på scenen men de danser ikke på ordentlig; det overlater man til den klassiske og moderne balletten. Personlig er jeg veldig lei denne genren, nå vil jeg heller se danserne utfolde seg og vise fram alt de kan gjøre med kroppene sine. Men det forventer jeg altså ikke å få se i en Hotel Pro Forma produksjon.
Det er vanskelig å se sammenhengen mellom det vi ser etter pause og det vi hørte før pause. Det er i høyden irriterende, men ikke graverende i denne typen performance-teater. Her kan vi heller ikke vente oss logisk og kronologisk fremdrift. Det er derimot mulig at denne sammenhengen ville vært helt krystallklart hvis man nettopp hadde lest Clavigo fra 1774, og kanskje denne forestillingen rett og slett er en test i dannelse? Jeg som er doktor i teatervitenskap strøk i så fall den testen med glans. Clavigo av Goethe stod aldri på mitt pensum. Dermed demonstreres i hvert fall en av dannelsens sider, dens eksklusivitet: Jo mer dannet, desto mer ekskluderende. Hvem faen er Clavigo? er liksom ikke det du spør om i pausen på Black Box Teater heller. Hvem vil være udannet der? – eller hvem av dem som går på Ultima-festivalen vil noen gang opptre udannet? Som sådan er forestillingens eksklusive Clavigo-grep en effektiv demonstrasjon på dannelsens dilemmaer. Hvorvidt dette er tilsiktet eller ei fra regissørens side, spiller jo ingen rolle så lenge det virker: Dannelsen er satt på spill i en av sine mindre sympatiske varianter.
Det som derimot gjør meg mindre begeistret for denne forestillingen er bruken av selve performance-formen i forhold til dannelsesínnholdet i den. For å forklare hva jeg mener, må vi gå tilbake til monologen om dannelse som ble presentert først, sammen med bildet av de mønstrete figurasjonene. I lys av Goethe settes det opp to typer forståelse av dannelse.
Dannelse og dannelse
På den ene siden har du det konvensjonelle dannede menneske som slavisk følger tradisjonen og normene uten opprør og selvstendig stillingstagen. Det er slik den borgerlige dannelsen ble oppfattet av 68-erne. Herunder hører også fagidioten som nok kan mye, men som ikke kan gjøre bruk av sin kunnskap på en selvstendig og utviklende måte. På den andre siden har du det selvstendig dannede menneske, det som danner seg selv gjennom kunnskap, endringsvilje og kreativ tenkning. Det er et menneske som skaper sin egen form, er formfornyende, slik den romantiske kunstneren og avantgardisten var det. I lys av både hva som ble sagt og hva som visuelt ble vist, fikk jeg et klart inntrykk av at Dehlholm selv tok parti for Goethes selvstendige dannelsesvariant. Som det visuelle bildet på bakveggen viste: Du må kjenne mønsteret og lære deg det, dannelse som utdannelse – før du kan bryte ut av det og skape nye figurer og nye mønstre. Dette har jo også vært Hotel Pro Formas credo, å være for formen, for formens skyld, men samtidig å bryte med de eksisterende og å eksperimentere med nye. Så hvorfor gjør ikke Dehlholm det i denne forestillingen? Det forundrer og skuffer meg.
Bildet jeg fikk servert var for konvensjonelt dannet, for pent og for forutsigbart, uten en overraskelse, et brudd eller en provokasjon. Performance-formene ble i sin tid oppfunnet for å provosere, de var et opprør mot bl.a. det realistiske teatrets konvensjoner og billedkunstens varekarakter som investeringsobjekt. I dag er performance-teatret helt institusjonalisert, det provoserer ingen lenger, men det kjeder nok noen; det har rett og slett blitt for dannet. Paradoksalt nok bidrar Dehlholm selv til å stivne performance-teaterformen, og det i en forestilling som handler om dannelsen som bevegelse og oppbrudd. Visst er det vakkert, både bildet og musikken, men det er konvensjonelt estetisk vakkert. Det er estetisisme, formalisme og den stivnede dannelsen vi blir servert.
Etter min smak har Dehlholm valgt en form som ikke passer til forestillingens dannelsesinnhold. Kanskje er det meningen fra regissørens side; jeg synes uansett at resultatet er skuffende kjedelig og konformt. Hvis det ikke var meningen, så er dette for dårlig tenkt av den forøvrig så konseptuelt-orienterte Dehlholm. Nå går det an å tolke denne produksjonen som Hotel Pro Formas fall fra å være et selvstendig dannet teaterprosjekt til å bli en konvensjonelt dannet teaterinstitusjon. Er det slik det alltid går med dannelsen når den får virke over tid? At den stivner, blir fast form og konvensjon? At den blir helt pro forma, kun en formalitet? På et plan er denne forestillingen svært vellykket: Calling Clavigo evner å produsere en rekke tanker om dannelsens vesen og uvesen. Det er jo ikke en uvesentlig effekt av en (for) dannet forestilling.
Jeg sitter og nøle veldig lenge om jeg skal bruke tid på å formulere noen setninger som gir uttrykk for mitt standpunkt – eller om jeg bare skal holde det for meg selv og gå videre til en annen artikkel jeg hadde lyst å lese.
Poenget er kanskje at standpunktet først kan bli tydelig for meg selv i det øyeblikket da jeg tvinger meg til en formulering.
Men egentlig skulle en slik formulering komme helt naturlig.
Slikt er også essensen i en god samtale. At den flyter helt naturlig. Det var ikke tilfellet med samtalen jeg var vitne til på første kvelden (mellom Rolf Utgård og Solveig Aareskjold). Den virket på meg kunstig og krampaktig, slik at jeg nesten ble pinlig berørt av å være vitne til den. Og det har mye med forventningene å gjøre som bygges opp i forveien. Er det dannelse som er tema møter man ikke bare opp med en åpen nysgjerrighet, men med en skeptisk holdning som er stivnet i forveien. Jeg fikk lyst til å riste meg selv og dem som samtalte på hele kroppen for å bli litt mer avslappet.
Derfor ble jeg kanskje også litt skuffet over den rene estetikken som fulgte i tredje delen. Jeg synes nok at den var en nytelse, men jeg hadde allikevel en tom følelse etterpå fordi den føltes så glatt. Den gav meg ikke den ønskete ristningen men heller holdt på stivheten og malte den pen med gjennomført estetikk.
Mest avslappet oppfatter jeg første delen av forestillingen. Uten spesielle forventinger til det som skjedde på scenen og til meg selv, kunne jeg lene tilbake og gli mellom det jeg hørte og det jeg så.
Det er noe rart med hele opplevelsen.
Det var skuffelse og en viss tomhet etter forestillingen. Men allikevel eller kanskje derfor sitter jeg igjen med mye å tygge på. Forestillingen har etterlatt meg med en bekreftelse på holdningen overfor dannelsesbegrepet. I den definisjonen som ble gitt i første delen (da hovedtrekket er at man gjør seg selv til en del av en større helhet ved å opparbeide seg en forståelse for sammenhenger), er dannelse noe verdt å streve etter, men så snart det blir gjort til (et omtalt og diskutert) emne, er det fare for at det tømmes for innhold og man sitter igjen med et kunstig og konstruert hylster.
Takk, takk og atter takk for en meget kritisk kritikk av Calling Calvigo! Jeg tilhører en av de som satt skuffet tilbake etter et etterlengtet og forventningsfult møte med Hotel Pro Forma. Som kjent, er nyhetsidealet (avantgadens ideal/ønske om å stadig skape nye uttrykk) innen performance-tradisjonen formelt sett dødt, men som tilskuer ønsker jeg fremdeles å oppleve nye uttrykk – og har i den forstand ingen tro på denne “døden”. Jeg ønsker i hverfall ikke å bli satt årevis tilbake, slik jeg opplevde denne forestillingen. Det sterkeste elementet i forestillingen var, slik jeg ser det, lyskunsten. På et tidspunkt ble forestillingen spesielt interessant; da speilene ble lagt ned og det åpnet seg et rom bak disse, hvor to personer hang opp ned etter føttene og en pendlende blå lyssøyle var den primære lyskilden…..men da var det hele slutt.
Takk til Julie M. Løddelsøl for kritisk kommentar til min anmeldelse av Calling Clavigo. Jeg er primært glad for at andre er mer begeistret for denne forestillingen enn meg selv. Som sagt er jeg et fan av regissøren Kirsten Dehlholm, og jeg ble derfor skuffet når jeg ikke fallt for denne forestillingen. Mine innvendinger går derimot ikke primært på at jeg kjedet meg, det gjorde jeg ikke så ofte, men på valget av form i forhold til diskursen om dannelse. Det er selve konseptet til Dehlholm jeg kritiserer, og siden hun alltid jobber så konseptuelt og intellektuelt mener jeg det er en relevant kritikk. Utforskingen av langsomhet og alt det andre performance-aktige har performance-teatret alltid holdt på med, det er ikke typisk for denne forestillingen. Derimot er denne forestillingen typisk performance-teater, og jeg skulle ønske meg at Dehlholm brøt med den formen i akkurat denne forestillingen om dannelse og om dannelse i bevegelse og oppbrudd. Jeg skulle ønske at hun hadde fornyet performance-teatret i Calling Clavigo, så hadde vi kanskje sett rebellen Clavigo bedre. Forøvrig skrev jeg “Hvem faen er Clavigo?” og ikke “Hvem pokker er Clavigo? Sannsynligvis et spørsmål om dannelse.
Gran
Elisabeths Ryghs anmeldelse av forestillingen i Aftenposten:
http://oslopuls.no/cityguides/nav/review.jhtml?context=culture&id=888258
Jon Refsdal Moes anmeldelse av forestillingen i Morgenbladet:
http://www.morgenbladet.no/index.php?show_article=1009504&search_string=hotel+pro+forma
“…for pent og for forutsigbart, kjedelig og konformt…” skriver du, ABGran. Jeg er IKKE enig. For meg var Calling Clavigo blant annet en utforsking av langsomhet, som jeg oppfattet som en kommentar til vår tids puls. Det var enerverende og interessant (kjedelig, syns du) Dessuten så jeg forestillingen som en lek med rom, optikk og lys og mitt blikk, som var stimulerende og utfordrende, der spørsmål som: hva er det vi ser, hva klarer vi høre av et messende, gammeldags (dannet) foredrag når det samtidig foregår optiske bedrag foran øynene våre? Altså en lek med sansene – hvilken er sterkest? Tankene gikk til 1600-tallets England, der debatten gikk høyt om synet eller hørselen var den viktigste sansen.
Du får ikke de tre elementene i forestillingen til å henge sammen. Men gjorde det noe? Det ligger til performance som genre at det ikke nødvendigvis er en rød tråd. Fortolkningsarbeidet , eller “bevisbyrden” for at dette er teater, så å si, ligger hos tilskueren. Jeg har ikke sett Hotell Pro Forma før. For deg ble det for konformt. For meg en ny sanseutfordring som ga energi og glede. Hva er galt med det? MÅ det rive i hjerterøttene for at du ikke skal kjede deg? Er det ikke noe galt med sanseapparatet ditt da? Eller likte du det ikke fordi din venstre hjernehalvdel ikke fikk nok å jobbe med?
Forøvrig takk for grundig kritikk, og 100 poeng for at du påpeker “ den eksklusive dannetheten” som også finnes i Black Box-sammenheng, der man absolutt IKKE sier i pausen: Hvem pokker er Clavigo?
cheerio – Julie