Hvis man besøker Office for Contemporary Arts tekstilutstilling Unwoven world, kan man i forsøket på å finne Brit Fuglevaags Rosa Hav komme til å snuble over en liten installasjon som er plassert innunder den enorme trappekonstruksjonen. Den består av fire tv-skjermer stilt opp foran to sofaer. På hyllene ved siden av Fuglevaags verk på den bakre veggen står en pamflett med tittelen Alexander Kluge RAW MATERIALS Present Impressions, Past Wishes and Future Fulfillments, samt noen utvalgte bøker forfattet av Kluge. For øvrig står det også et garderobestativ ved denne veggen, men det har formodentlig ingenting å gjøre med verken Kluge eller Fuglevaag.
Plasseringen av Fuglevaags vev i presentasjonen av Kluge kunne lede en til å tro at dette dreide seg om et slags teoretisk appendiks til Unwoven world, eller i det minste at det fantes en tematisk sammenheng. Også i hovedutstillingens katalog er Kluge sitert, men i mangel av en artikulert kobling fremstår det som et noe anstrengt forsøk på å knytte de to avdelingene sammen. I det hele tatt er det temmelig uforståelig hva anledningen eller motivasjonen for å vise Kluges «materiale» egentlig er. Den fjerde juni byr man riktignok en forelesning av Rainer Stollman, en tysk akademiker som har befattet seg med Kluges arbeid, etterfulgt av visningen av Kluges film The Blind Director (1985), og dette vil forhåpentlig gi noen svar, men da har man altså hatt nærmere to måneder på å klø seg i hodet i undring.
OCAs katalog kan fortelle at Alexander Kluge er en sentral figur i tysk kulturliv, som i sitt arbeid som filmskaper, forfatter og tv-produsent har undersøkt «the capacity of fantasy to organise individual experience otherwise concealed by structures of consciousness and the screens capturing our attention». Hvilke «bevissthetsstrukturer» det dreier seg om forblir uuttalt, som det meste i denne presentasjonen. Og selv om Kluge etter alt å dømme er en velkjent figur i Tyskland, ville litt mer bakgrunnstoff være ønskelig for et ikke-tysk publikum.
Når det er sagt er videosnuttene som vises interessante i all sin forvirrende heterogenitet. Hver av de fire skjermene består av et videoprogram, som også enkeltvis introduseres i katalogen. Flere av videoene, som varer fra 36 sekunder til 24 minutter og er datert fra 1990 til 2007, benytter digitale redigeringsteknikker på filmmateriale som ser ut til å stamme fra mellomkrigstiden. Disse bevegelige collagene der statiske diagrammer og tegneseriebilder legges over arkivfilmer, tar opp tradisjonen fra den tidlige eksperimentelle filmen på et vis som kan minne om Godards Histoire(s) du cinéma. Kluge har da også uttalt at hans film- og tv-praksis har hatt som mål å innfri løftene fra 20-årenes montasjefilm. «Art is the bond between the eras», sier han i et forelesningsopptak som vises på en av skjermene, «It is a Noah’s Ark that glides through history».
Videoene som vises på OCA kan sees som en massemedial underbevissthet bestående av et århundres fragmenterte kino- og tv-bilder. I et intervju fra 2011 sier Kluge at det er tilskuerens forestillinger som gjør skjermen levende, og kanskje er det dette tittelens «råmateriale» spiller på. En tilføyelse og motsats til collagefilmene vises på den siste skjermen der Kluge leser høyt fra tre av sine kortfattede skjønnlitterære historier – et grep som inviterer til en samtidig betraktning av skjermen og visualisering av fortellingene. På den første av skjermene, som også er den mest vellykkede videomontasjen, vises teksten som utgjorde den tyske krigserklæringen fra 1914 slik den ble mottatt av den tyske ambassadøren i Paris. Kun usammenhengende fragmenter av telegrammet lot seg dekryptere, men disse tekstbitene, som Kluge presenterer som et dadaistisk dikt, ble likevel tolket som en aggresjon. Videoen etterfølges av et lengre intervju med filosofen Oskar Negt om de historiske forskyvningene i hvordan man har forstått begrepet «krig». Man kan kanskje lese dette som en hermeneutisk inngang til hele presentasjonen av Kluges visuelle fragmenter, men det er paradoksalt nok en tilnærming som fremhever fortolkningens vilkårlighet.
Videoene er i seg selv både fascinerende og tankevekkende, men det er først i lys av Kluges helhetlige praksis at de virkelig blir interessante. Kluge hadde allerede en karriere som en av den tyske etterkrigsfilmens fornyere da han sammen med Oskar Negt ga ut Offentlighet og erfaring (1972). Boken ligger i forlengelse av Jürgen Habermas’ Borgerlig offentlighet, men der Habermas hadde studert den liberaldemokratiske offentlighetens historiske oppkomst, var målet for Negt og Kluge undersøkelsen av mulighetsrommet for en motoffentlighet, en Gegenöffentlichkeit, som kan bryte illusjonen om den borgerlige offentligheten som en syntese av samfunnet. I åpningen av boken spør de hva bruksverdien for det offentlige rom kan være (for arbeiderklassen, dette er tross alt en bok fra 1972). Mens dette diskuteres teoretisk i boken, har Kluge selv tematisert spørsmålet i sin langvarige film- og tv-praksis. Og det er i fokuset på massemediene at Negt og Kluge virkelig skiller lag med den tilbakeskuende Habermas og hans idealisering av opplysningstidens trykksaker. Negt og Kluge skriver om det fåfengte ved en kritikk av tv-mediet som ikke er på innsiden av apparatet.
Det var nettopp en slik kritikk Kluge ga seg i kast med da han begynte å arbeide med kommersielt fjernsyn. Han hadde i mange år faste sendinger på kanalene RTL og Sat 1, der han viste korte montasjefilmer og intervjuer med forskjellige politikere og teoretikere, og det er, antar jeg, herfra det meste av materialet som presenteres på OCA stammer. Disse programmene var imidlertid først og fremst betydningsfulle i kraft av sitt fremvisningsmedium, som negasjon av de tv-bildene som omringet dem (det er ikke for ingenting at det var Theodor Adorno som anbefalte sin venn Kluge å arbeide med film). «A sequence of irritations that ruptures the indifference», kaller Hans Ulrich Obrist filmfragmentene i et intervju med Kluge, og Kluge tilføyer: «And maybe it is not only an irritation but also the opportunity to peek through, in the same way that children can immediately detect gaps.»
Det er åpenbart at noe av pregnansen som Kluges montasjevideoer ble tilført ved å vises på en kommersiell tv-kanal, ikke lenger er tilstede når de vises i et utstillingslokale. OCAs presentasjon av Kluge er likevel et godt og velkomment initiativ. Men man kunne ønske at råmaterialet var noe mer bearbeidet; i sin nåværende form fremstår presentasjonen som litt for mye av et halvfabrikat. Videoene kan nok anspore den enkelte betrakters fantasi, men noen virkelig utfordring av en medial offentlighet utgjør de ikke.
