Salong Mise en abyme

Visningsstedet Entrées presentasjon av frisørsalongen DKUKs presentasjon av Jóhanna Ellen ser man helst døsig og adspredt fra svingstolen.

Detalj, DKUK salong på Entrée. Foto: Bent René Synnevåg.
Detalj, DKUK Salon på Entrée. Foto: Bent René Synnevåg.

Frisørsalong skråstrek visningssted for kunst – DKUK i London-bydelen Peckham lyder som en parodi på en hipster-bedrift i et gentrifiseringsutsatt nabolag. Men motivasjonen bak salongen, som drives av den frisørutdannede kunstneren Daniel Kelly, er genuin nok. Kelly sier at han ønsker å gjøre nye publikumsgrupper kjent med samtidskunst, og samtidig «tilby kunstnere unike omgivelser å vise og utvikle arbeider i, på avstand fra den kommersielle kunstverdenens press, og fra de offentlig støttede visningsrommenes kompleksiteter», som det heter på hjemmesiden.

Ironisk nok, men kanskje også ventet, har Kellys alternative forretnings- og visningsmodell tiltrukket seg oppmerksomheten til den samme kunstverdenen som den skulle gjøre seg selvstendig fra; i år har DKUK dukket opp som pop up-salong både på Glasgow International Art Festival og på Manifesta 11 i Zürich. Sistnevnte utstilling iscenesatte nettopp «møter» mellom kunstnere og diverse arbeidsplasser omkring i byen, slik som Torbjørn Rødlands fotografier installert på venteværelset til en tannlege.

Jóhanna Ellen, Capitals, 2016. Videostill.
Jóhanna Ellen, Capitals, 2016. Videostill.

Når Kelly åpner en midlertidig filial i det kunstnerdrevne galleriet Entrée i Bergen, synes avlegger-DKUK å ha blitt et svært svakt ekko av det opprinnelige initiativet. For selv om noen få utvalgte fikk klippet håret i åpnings- og avslutningshelgen, er dette selvsagt en salong i anførselstegn. Entrée-versjonen av DKUK minner om «transformasjons-installasjonene» til en annen Manifesta 11-kunstner, belgiske Guillaume Bijl, der han forvandler gallerier til fiktive, men virkelighetstro kjøreskoler, supermarkeder eller hundesalonger. I Bergen får vi det kunstnerdrevne visningsstedets utstilling av frisørsalongen som visningssted, en utstilling som for å komplisere det ytterligere er kuratert av kunstneren Lars Sture. Dypt inne i denne mise en abyme-en befinner Jóhanna Ellens utstilling Digital Retreat Dot Com seg.

Galleriet – eller salongen, om man vil – har fått et eksentrisk interiør signert den britiske arkitekten Sam Jacob: en diger konstruksjon av gulmalte stendere og bjelker som krysser rommet og ender i en hylle med diverse hårpleieprodukter ved vinduet. Det er ingen frisør der når jeg besøker Entrée, og det er et staffasjepreg over hårpleieproduktene, forklærne, fønerne og svingstolene. Likevel er det ikke vanskelig å tenke seg at Ellens animerte digitale abstraksjoner og monotone elektroniske lydspor av skarpe drypp og pulserende droner er perfekt avstemt til situasjonen.

I stedet for speil setter man seg foran én av to monitorer som begge viser videoen Noise Landscapes, en halvtimelang svart-hvit animasjon som ser ut som en digital décollage, med remser av kornete støy som beveger seg over skjermen. I den andre enden av rommet vises Capitals, en video som gir fornemmelsen av å bevege seg baklengs gjennom skissene til et uferdig pc-spill fra siste del av 90-tallet. Scenene er satt til et endeløst, folketomt bylandskap, men ofte forvrenges den primitive 3D-grafikkens glatte, konturløse bygninger, og andre ganger kollapser omgivelsene fullstendig og glir over i helt utflytende former.

Jóhanna Ellen, Capitals, 2016. Videostill.
Jóhanna Ellen, Capitals, 2016. Videostill.

I Noise Landscapes er de visuelle effektene på så lav intensitet at det nærmer seg den signalløse analoge tv-skjermens hypnotiske støy, og man kan sitte behagelig tilbakelent i den polstrede svingstolen og dreie fra den ene skjermen til den andre i flere titalls minutter, uten nevneverdig rastløshet. Det er på mange måter motsatsen til Ellens avgangsverk fra Kunstakademiet i Oslo på Kunstnernes Hus for et par år siden: en vegg av sammenkoblede gamle tv-apparater der den visuelle støyen var overveldende og den statiske elektrisiteten knatret i rommet. Der avgangsverket bokstavelig talt utgjorde et kraftfelt som ga fysisk ubehag, responderer man døsig og adspredt på Noise Landscapes. Hvis man skulle lukke øynene et par minutter mens man fikk hodebunnsmassasje, vil man ikke ha gått glipp av stort.

Med tanke på situasjonen de vises i er det fristende å holde både lydinstallasjonene og videoene til Ellen opp mot produsenten Brian Enos krav til den musikalske ambient-sjangeren: «den må være like lett å ignorere som den må være interessant». Mot dette kriteriet lykkes både utstillingen og utstillingen-i-utstillingen godt, for DKUK Presents: Jóhanna Ellen Digital Retreat Dot Com er først og fremst en lek med utstillingsformer, der Ellens arbeider og Kellys «salong» veksler på å være hverandres møblement. Som presentasjon av et alternativ til tradisjonelle gallerimodeller er den mindre overbevisende.

DKUK Presents: Jóhanna Ellen Digital Retreat Dot Com, installasjonsbilde fra Entrée. Foto: Bent René Synnevåg.
DKUK Presents: Jóhanna Ellen Digital Retreat Dot Com, installasjonsbilde fra Entrée. Foto: Bent René Synnevåg.

Diskussion