Lewis Baltz, Anna Boghiguian, Tanya Busse & Joar Nango, Nina Canell, Tyler Coburn, Zachary Formwalt, Bodil Furu, Núria Güell & Levi Orta, Erik Holmstedt, Anton Kats & Maia Urstad, Daniel Keller, Sam Lewitt, Park McArthur, Sean Snyder, Diamond Stingily, Ulla Wiggen



On Circulation

Bergen Kunsthall, Bergen
16. november 2018 - 13. januari 2019
Kritik 03.12.18

Skitne økologier

Sam Lewitt, LOST CORE 05, 2018. Ødelagt veivhusform av syntetisk sand, aluminium, 66 x 98 x 18 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren, Miguel Abreu Gallery, New York og Galerie Buchholz, Berlin / Køln / New York. Foto: Thor Brødreskift.

«Det finnes en økologi av dårlige ideer, akkurat som det finnes en ugressets økologi, og det er et kjennetegn ved systemet at grunnleggende feil formerer seg.» Dette systemet «brer seg ut som en rotfestet parasitt gjennom livets vev, og alt blir en heller pussig røre». Ordene tilhører antropologen og kybernetikeren Gregory Bateson, og er fra en tekst der han tar for seg forhold så ulike som økologiene til innsjøen Lake Erie og delfiner på Hawaii. Ideene hans ble publisert i 1972 i boken Steps to an Ecology of Mind. Her definerer han økologi som studiet av «interaksjonen og overlevelsen til ideer og programmer» i ulike miljøer. Det skal godt gjøres å finne et utsagn som bedre definerer den såkalte «andreordens-kybernetikken» fra 60-tallet, en rekke teorier som utforsket potensielle relasjoner mellom biologiske og tekniske systemer. Disse diskusjonene nådde også til slutt samtidskunsten, der det allerede fantes en lignende tenkning.

Dette er idéene som den internasjonale gruppeutstillingen On Circulation på Bergen Kunsthall går i dialog med. Utstillingen viser i hovedsak nye arbeider av nitten skandinaviske og internasjonale kunstnere, som fokuserer på forskjellige problematiske aspekter ved samtiden: global oppvarming, nye arbeidsmarkedsrelasjoner, teknologisk innovasjon, voldelige konflikter knyttet til naturressurser og suverenitet – krefter som presser menneskekropper og materier inn i nye strømmer og sirkulasjoner. I pressemeldingen kan man lese at forskere innen kybernetikk allerede på 1950-tallet «begynte å forestille seg et samfunn grunnlagt på forbindelser og relasjoner mellom separate deler, fremfor et tydelig sentrum». Gjennom kunsthallens fem rom blir disse problemstillingene utforsket i verk som tar for seg relasjoner mellom natur og kultur og det tekniske og det biologiske.

On Circulation, installasjonsbilde fra Bergen Kunsthall, 2018. Sean Snyder, Spinosaurus Aegyptiacus (Visual Identity), 2018. Malt vegg, RAL 3020, RAL 5012, RAL 5017, RAL 707, RAL 9017, 135 x 500 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Om besøkende snur seg rundt etter å ha entret utstillingen, vil de se ordene «Spinosaurus Aegyptiacus» skrevet i store fargesprakende bokstaver over inngangsdøren. Teksten tilhører Sean Snyders Spinosaurus Aegyptiacus (Visual Identity) (2018), et prosjekt som kretser rundt kommersielle koder og informasjonsteknologi, både som språk og kunst. Bokstavene er utformet etter bedriftslogoer: S-en er fra Sony, P fra Deutsche Post, I-en fra IBM osv. Verket inkluderer også en QR-kode, plassert i en vitrine ved siden av andre dokumenter (samlet av Snyder og kunstnerkollega Sam Lewitt). Spinosaurus Aegyptiacus kan tolkes som en metafor som peker mot en historisk lesning av hele utstillingen, der vi minnes om en evolusjon som har nådd slutten. I denne utstillingen eksisterer imidlertid fortsatt denne evolusjonens rest i form av logikk, koder og algoritmer. Lagt under glass fremstår disse tallene som naturhistoriske artefakter. Dette peker mot et videre spørsmål: Hvor blir historien konstruert og prosessert? Er det i maskiner, eller nede i lagene som utgjør den faktiske jorda? Spørsmålet hjemsøker hele utstillingen, som er et sted for reevalueringen av både naturhistorien og vitenskapen om jorda.

Tyler Coburn, 4 Waste Management, 2013 – 2015. Funnet kunstverk, CRT monitor glass, epoxy, fiberpulver fra kretskort, pidestall. Foto: Thor Brødreskift.

I utstillingens andre rom dominerer Sam Lewitts installasjon CORE. BMW-bildeler, transportkasser, beholdere med sand og brukte støpeformer er spredd utover gulvet. Temaet virker å være perfeksjon, materie og form. Ikke i form av de faktiske bildelene, men gjennom samarbeidet mellom Lewitt og Bayerische Motoren Werke. I likhet med den forlengst avdøde spinosauren, kan installasjonen forstås som arkeologiske lag arrangert utover gulv og vegger, denne gangen representerende begjær og kapital, støpt i stål. Over denne ambisiøse installasjonen, som opptar et helt rom, svever et enkelt, beskjedent maleri av Ulla Wiggen, en av kunstnerne som introduserte den svenske kunstverdenen for kybernetikken på 60-tallet. Maleriet Kretsfamilj (1968) viser en stor stolpe med to elektroniske mottakere reiser seg mot en blå himmel. Jorda avsløres som substansløs, kontrollert av signaler som danner en elektronisk krets, og kobler himmelen med jordens overflate via lerretet. Maleriet beskriver kretsen som en åpen eller uendelig entitet, i konstant aktivitet på kryss og tvers av kloden. Kretsfamilj og Wiggens to andre malerier, Översettare (1967) og Kretslöpp II (1967), er de eneste historiske referansene i utstillingen.

Fra det neste rommet kommer det en lyd som kobler betrakterens kropp til disse teknologiene, materialene og signalene. Lyden kommer fra Park MacArthurs verk Pits, et opptak fra en gruve i Larvik. Her utvinnes larvikitt, en type stein som brukes i konstruksjonen av museer og kirker. Steinens kraft som materiale og naturressurs går igjen i Bodil Furus film Manguers de Cuivre (Kopperspisere) (2016), som behandler konflikten rundt kopperproduksjonen i Kongo i tradisjonell dokumentarisk stil. Filmen er preget av et marxistisk syn på materialitet, og Furu benytter seg (kanskje i for stor grad) av empati og affekt for å gjøre oss oppmerksomme på kopperkrigenes ofre. En lesning av materien som en aktiv entitet kunne kanskje ha gitt andre perspektiver på relasjonen mellom mennesker, natur, kapital og historien til de kongolesiske landsbyene som portretteres i filmen.

Ulla Wiggen, Sändare, 1968. Akryl på lerret. 45 x 100 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Utstillingen omhandler også døden, eller mer nøyaktig, kunstverk som ser på relasjoner mellom materialer i ulike stadier av forfall. På en blank hvit sokkel har Tyler Coburn plassert Waste Management (2013–15) – en installasjon som består av to objekter som ser ut som verdifulle steiner. De er imidlertid laget av resirkulerte materialer fra elektronikkindustrien: monitorglass, epoxy og pulver fra kretskort. Flere av disse materialene er kjent for å være miljøskadelige. De har nå blitt omformet til steiner, sirlig dandert på pidestaller, som om det dreide seg om et landartprosjekt fra 60-tallet. Denne materielle transformasjonen peker igjen på problemet med å skille mellom natur og teknologi, og indikerer at disse begrepene ikke står i opposisjon til hverandre. Bruno Latour, Donna Haraway, Timothy Morton og andre teoretikere har hevdet dette i flere år: naturen, som en moderne oppfinnelse, er død. I Waste Management blir avleggs medieteknologi til natur som igjen blir til teknologi, som blir til natur osv., i en evig loop.

På veggen bak Coburns verk henger Diamond Stingilys Spine (2018), en hvit telefonledning dekket med knuter slik at den ligner ryggraden til et menneske eller et dyr. Knutene antyder en likhet mellom ryggraden og telefonsignalet, nå materialisert som et fossil – et dødt medium. Spørsmålet er imidlertid om avfeldige medier noensinne dør? I både Coburns og Stingilys arbeider blir elektronisk avfall fremstilt som objekter som verken er døde eller levende, men giftige materialer som dukker opp igjen i økosystemet for sakte å bryte det ned.

Nina Canell, Cucumbery, 2018, detalj. Vegginstallasjon med prosessorer, syntetiske agurkskiver. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren, Galerie Barbara Wien, Berlin og Daniel Marzona, Berlin. Foto: Thor Brødreskift.

Nina Canells tre installasjoner, alle vist i samme rom, fortsetter denne utforskningen av forholdet mellom liv og død. Cucumbery (2018) er en liten vegginstallasjon bestående av en prosessor koblet til tynne skiver med agurk. Agurkskivene virker våte og friske, og står i skarp kontrast til den mørke, lille maskinen, som er koblet fra hardvaren den normalt styrer. Sammen utgjør de en ny enhet, et nytt kollektiv, der det elektroniske signalet gir liv til agurken og vice versa. Derigjennom antydes en ny måte å utvikle media- og planteøkologier.

Jeg leser On Circulation som en dyptgripende kommentar til vår akselererende postkapitalistiske tilstand. Med et nikk til arven etter andreordens-kybernetikken representerer utstillingen verden som et nettverk av kropper, objekter, koder og media. Kuratorene ser dog ut til å ha oversett at også utstillingsrommet er et sted der kunnskap og relasjoner genereres. Er det ikke det avantgardens historie har fortalt oss, gjentatte ganger? At den visuelle kunsten har potensialet til å kutte, sidestille og skape nettverk og utvidede økologier for å stille kritiske spørsmål om verden, og samtidig utforske andre mulige verdener og virkeligheter? Jeg har forsøkt, både som betrakter og skribent, å lenke verkene og rommene sammen, men i denne utstillingen forblir verkene, selv om de er sterke hver for seg, singulære entiteter heller enn noder i et nettverk. De smelter ikke sammen i den typen enhet en forventer av en såpass ambisiøs utstilling. På tross av dette viser utstillingen kunstens fantastiske mulighet til å synliggjøre symbiosen mellom levende og død materie, og dens akutte betydning for våre fremtidige verdener.

On Circulation, installasjonsbilde fra Bergen Kunsthall, 2018. Lewis Baltz, Cray supercomputer, CERN, Geneva, Switzerland, 1989-91 & Organisation Européenne pour la Recherche Nucléaire (CERN), Geneva, Switzerland, 1989-91. C-Print, hver 111 x 148 cm. Gjengitt med tillatelse fra Galerie Thomas Zander, Køln. Foto: Thor Brødreskift.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!