Juryen til årets utgave av Oslo Screen Festival fikk inn 964 bidrag fra 60 land men hadde problemer med å se hvor de ulike bidragene kom fra. – Vi opplever en globalisering av videokunsten, sier festivalkoordinator Margarida Paiva til Kunstkritikk.
Oslo Screen Festival – en festival for eksperimentell film og videokunst – arrangeres denne helgen for andre gang. Hovedarena er Filmens Hus og festivalen byr på visninger, presentasjoner, prisutdelinger og fest – og det er alt sammen gratis.
Festivalkoordinator Margarida Paiva, som er kunstner med fullført master fra Kunstakademiet i Oslo i 2007, var også en av initiativtakerne til den første festivalen i 2008, sammen med filmudannede Rune Sandnes og Marianne Cestari Zecca. Hun forteller til Kunstkritikk at tanken bak festivalen først og fremst er å promotere videokunst og eksperimentell film i Norge. Selv om det vises en god del videokunst i galleriene, mener hun at det er behov for et arrangement som kan skape en plattform for videokunstfeltet. Paiva legger til at videokunsten ofte ikke blir tatt på alvor i filmmiljøet, og at det er noe festivalen forsøker å endre litt på – blant annet ved å gi den ordentlige visningsforhold, på Filmens Hus. Videokunstens opphav i bildekunstfeltet er også en del av forklaringen på at arrangementet er gratis.
– Folk er vant til å kunne se videokunst gratis i gallerier. Det hadde uansett utgjort en marginal del av inntektene, og vi synes særlig at det er viktig at studenter og unge kunstnere, som har behov for å orientere seg men som gjerne ikke har så sterk økonomi, skal ha mulighet til å få med seg dette, sier Paiva.
– Når vi setter en festivalramme rundt videokunsten, skaper vi et større rom for internasjonal utveksling, sier Margarida Paiva, som sammen med kunstnerne Mona Bentzen og Ane Lan har sittet i årets festivaljury. De tre har valgt ut et konkurranseprogram bestående av 60 filmer med utgangspunkt i hele 964 innsendte bidrag fra 60 land. Paiva forteller at utsilingen foregikk i to omganger – i første omgang ble de bidragene som ikke ble vurdert som gode nok skilt fra, før juryen så gjennom de resterende filmene og diskuterte seg frem til det utvalget som presenteres på festivalen. Mens festivalen i 2008 ba bidragsyterne forholde seg til et bestemt tema – Identitet – var det i år en helt åpen utlysning, uten tematisk begrensning. Paiva antyder at det kan være noe av grunnen til at de i år opplevde en sterk økning i antall innsendte bidrag.
Paiva forteller at selv om Oslo Screen Festival denne gangen har fått innsendte bidrag fra hele 60 land, er det påfallende at det er veldig få man kan plassere i forhold til kulturell bakgrunn. Hun foreslår at man derfor kan snakke om en slags globalisering av videokunsten, det er rett og slett vanskelig å se hvor bidragene kommer fra, geografisk sett. Men hun presiserer at det finnes en rekke forskjellige språk; noen lager videokunst som er narrativt basert, andre arbeider rent visuelt eller strukturelt, mens andre igjen har en konseptuell tilnærming, osv. Paiva legger vekt på at festivalen har et ønske om å vise noe av den bredden og variasjonen i uttrykk som finnes.
Nye rammer for eksperimentell videokunst
På spørsmål fra Kunstkritikk sier jurymedlem Ane Lan at den tydeligste trenden innefor videokunsten er at det blir flere og flere påkostede produksjoner som nærmer seg film, filmspråk og filmestetikk.
 |
| Videostill fra Copy City av Denise Hauser (N) |
– En del nyere videoarbeider tar form som kortfilmproduksjoner med et relativt høyt budsjett men med et eksperimentelt utgangspunkt. Kunstnere som jobber med video blir også mer og mer avanserte hva gjelder animasjonsteknikk. Softwarerevolusjonene innefor dette feltet har gjort at man ser kunstnere som leker seg med nye, finurlige animasjonsteknikker som for noen år siden var forbeholdt de store filmselskapene. Det ser også ut til at den politiske og samfunnsengasjerte videokunsten fremdeles står sterkt blant dagens kunstnere, sier Ane Lan.
Muligheten for orientering er også noe Ane Lan trekker frem når Kunstkritikk spør hva det betyr for videokunstfeltet å ha en slik festival.
– Oslo Screen Festival har stor betydning for videokunstfeltet i Norge fordi det er det eneste arrangementet av denne typen som har et spesielt fokus på videokunst, og er den største mønstringen av internasjonal og norsk videokunst i Norge. For kunstnere som jobber med video er det enormt viktig å få muligheten til å kunne se så mange videoarbeider som mulig og da fortrinnsvis av høy kvalitet, både for å kunne relatere sitt eget arbeid til trender innenfor feltet internasjonalt men også for å få ny inspirasjon og kunne diskutere problemstillinger innefor videomediet med andre kunstnere, sier Ane Lan til Kunstkritikk.
Bred festival
På nettsidene til Oslo Screen Festival, screenfestival.no, kan man lese korte intervjuer med en rekke av de deltakende kunstnerne på festivalen. Enkelte av kunstnerne sier at de ønsker seg en festival hvor det er anledning til seminarvirksomhet og diskusjoner, noe Margarida Paiva betrakter som en god idé, spesielt med tanke på situasjonen her i Norge – med diskusjonen om opprettelse av et nasjonalt videokunstarkiv osv. Hun forteller at noe av grunnen til at de intervjuet deltakerne nettopp var et ønske om å få slike tilbakemeldinger, og sier at innspillet om seminar er noe de vil vurdere til neste gang. I år er det imidlertid lagt mest vekt på visninger.
 |
| Videostill fra Stone on Stone av Rob Carter (USA) |
– Men vi har også invitert noen av deltakerne til å gjøre presentasjoner. Den svenske kunstneren Per Teljer, som arbeider med narrativt basert videokunst, kommer til å holde en presentasjon, antakelig med korte eksempler fra tidligere arbeider, i forkant av premierevisningen på hans nye film Stugan/The Cabin, og kuratoren for CologneOFF, Wilfried Agricola de Cologne, vil i forbindelse med spesialvisningen sin holde en kort presentasjon av prosjektet, sier Paiva.
I tillegg til konkurranseprogrammet presenterer Oslo Screen festival flere slike «special screenings», og Paiva kan fortelle at mens de forrige gang, som ny festival, måtte ta kontakt med mulige samarbeidspartnere selv, var de denne gangen i den heldige situasjonen at mange sendte henvendelser med ønsker om samarbeid, slik at de kunne plukke ut de som passet best overens med festivalens profil.
Ut over selve festivalarrangementet reiser Oslo Screen Festival også rundt med et spesialprogram på samarbeidende festivaler – i år har de blant annet på planen et besøk på Festival International de Film et Video de Creation i Beirut, og de skal også delta på festivalen LOOP i Barcelona – den sistnevnte festivalen deltar for øvrig også med en spesialvisning under årets Oslo Screen Festival – her drives det med andre ord en gjensidig utveksling.
I tillegg til de gjestende prosjektene, har Oslo Screen Festival også valgt å inkludere i sitt program The Dream that Kicks, som er et månedlig arrangement som ble startet på Cinemateket/Filmens hus i januar i år. Dette prosjektet, drevet av Greg Pope, viser både nyere ting og gamle klassikere, og denne gangen er det et utvalg Super 8-klassikere fra New York og London på 70- og 80-tallet som blir vist, og som får avslutte hele festivalen på søndag kveld.
Takk.