Intervju 21.11.17

Kritikk uten tåkeprat

Kjetil Røed. Foto: Jan Khür.

Fra januar neste år tiltrer Kjetil Røed som redaktør for tidsskriftet Billedkunst, som utgis av organisasjonen Norske Billedkunstnere. Røed har skrevet om kunst og kultur i en årrekke, de siste årene som fast anmelder i Aftenposten. Tiltredelsen skjer i en tid hvor kritikk og kulturstoff er under press i de store avisene, og hvor den brede offentlige samtalen om kunst og kultur – ifølge de mest pessimistiske rapportene – er i ferd med å forsvinne. Kunstkritikk møtte den påtroppende redaktøren for å snakke om kritikkens tilstand og hvilke visjoner han har for Billedkunst.

Klassekampen skrev forrige uke at antallet anmeldelser i de store avisene er halvert siden 2007. Hva skjer?

De store riksavisene kutter, og kulturstoffet ligger dårlig an. Kunst uten kritikk er veldig problematisk, og det som tar over for kritikken er markedsføring. Kanskje er det en del av en opplevelseskultur, hvor kunst blir et underholdningsprodukt mer enn et erkjennelsesmiddel. Dessuten virker ikke interessen for kulturstoff kjempestor heller. Men kritikken synker i status hvis den snevres inn til veldig fagspesifikke diskusjoner. Vi trenger å sette kunst i en videre sammenheng. Samtidig er det jo ikke sånn at slaget er tapt for kritikken i de store avisene. De kan fortsatt snu skuta, og jeg vil gjerne rette en appell til dem om å gjøre nettopp det: behold og dyrk kritikken! Ta deres mandat som kulturbærere på alvor! Dette er også noe av det jeg vil jobbe med i Billedkunst – og ellers. Jeg vil jo fortsette å være kritiker også.

Nyeste nummer: Billedkunst nr. 5, 2017. Forsidebilde: Performance ved Veronica Bruce / Jennie Bergsli. Presentert av Schloss (kur. Ida Ekblad) For Coast Contemporary. Kostymer og scenografi av Karoline Bakken Lund og Eirik Sæther. Foto: Tanja Sæter.

Du skriver ofte om andre ting enn selve kunstverket. Det siste året har du skrevet mye om høyrepopulisme. Er det et problem å «bruke» kunst til andre formål på denne måten?

Det er en myte, vil jeg påstå. Autonomi-tanken kan ødelegge for hva kunst egentlig er. Det å forankre kunsten i noe annet enn seg selv er det som trengs. Jeg har tillit til at kunsten er robust nok til å utsettes for sin egen samtid. Kunst har en funksjon og nytte for det å være et menneske i verden, og hvis man klarer å gjøre akkurat det veldig tydelig, får man kanskje flere lesere.

Hva tenker du er kritikkens rolle?

Kritikken er et ekstremt viktig ledd i opprettholdelsen av kunstinstitusjonen i et samfunn. Definisjonen av kunst er alltid en dialog mellom de som lager verk og de som tenker rundt det, og hvis de som tenker forsvinner blir det et problem for kunsten. Dagens regjering tenker om kunst som varer, og fjerner seg fra kunstens mer erkjennelsesmessige innhold. Da tømmes kunsten for mening. Én av kritikerens oppgaver i dag er å motarbeide den sittende regjeringens språk om kunst og kultur. Samtidig blir jeg koko av å lese hvordan kunstsystemet selv beskriver kunst med pseudofilosofisk tåketale. Går det ikke an å få litt bakkekontakt?

Du har jobbet i Aftenposten i seks år, hvilke erfaringer har du gjort deg der?

Ja, det er jo at jeg har klart å avlære meg litt av dette tåkespråket, som jeg delvis lærte meg på Kunstkritikk forøvrig. Men når det gjelder en bred og solid samtale om kunst må jeg si at Kunstkritikk har gjort en kjempejobb gjennom mange år – ikke minst på tvers av landegrensene her oppe i nord. Det har vært muligheter for sjangereksperimentering og utvikling av nye stemmer også, deriblant undertegnede. Hadde jeg ikke sluppet til på Kunstkritikk, hadde jeg neppe hverken jobbet i Aftenposten eller blitt redaktør i Billedkunst.

Haha, ja, kontrasten mellom Aftenposten og Kunstkritikk var oppfølgingsspørsmålet.

Det er jo det! Det er mulig å skrive meningsfullt om kunst på en måte som når folk flest. Jeg har kommet til en del innsikter som handler om nettopp dette om kunst som erkjennelsesredskap og at kunst er nyttig for absolutt alle mennesker. Det er en slags utopi, men det er ingen grunn til å begrense tilgangen til kunst med et kryptisk språk. Én ting er dagspressekritikken som bør være et fundament for å henvende seg til en allmennhet. Men den spesialiserte og mer avanserte tenkningen, forskningen, på hva kunst er, kunsthistoriske anliggender og -problemstillinger, er så klart viktig.

Første nummer: Billedkunstneren 1975/1.

Hvilke visjoner har du for tidsskriftet Billedkunst?

Billedkunst begynte som et kunstpolitisk fagblad i forlengelse av Kunstneraksjonen på 70-tallet. Jeg leste igjennom gamle numre og ble betatt av Victor Linds oppildna beskrivelse av kunstneres vilkår. Etter Kunstneraksjonen ble ting bedre, med stipender osv. Men dette er truet i dag. Fra 1995-96 og mot 2000 foldet bladet seg ut til et tidsskrift flere kunne ha interesse av, spesielt under Gaute Brochmann. Det er min hovedvisjon å utvikle bladet i retning av et allment tidsskrift, forankret i billedkunsten. Jeg er opptatt av å åpne kunsten for flere lesere. Samtidig blir det essensielt å synliggjøre kunsten og kunstneres rettigheter.

Hvordan tenker du å utvide leserkretsen?

Jeg kan ikke røpe alt, men jeg vil invitere 3-4 faste spaltister utenfor kunstfeltet til å reflektere om kunst. En er teolog og vil reflektere over forholdet mellom kunst og religion. En annen har et mer uttalt klasseperspektiv, med vekt på sosiale forhold og minoriteter. I tillegg vil jeg røske opp i hvem som intervjues og hva det skrives om. Jeg har lyst til å komme ut av de store byene.

Et gjennomgangstema vil være er «hva er kunstens verdi?» og jeg har lyst til å undersøke dette gjennom andre synspunkter enn billedkunsten selv. Og så har jeg lyst til å få noen nye skribenter som har klare ideer om hva de vil og hvor de står, og som nettopp ikke er veldig opptatt av kunstsjargongen. I tillegg skal nettsidene fikses på.

Du nevnte kampånd, har du noen ideer der?

Jeg kan si én ting. Med denne stillingen ser jeg frem til å sette meg ordentlig inn i stortingsmeldinger og andre ting. Vi må se nærmere på kunstneres arbeidsvilkår. Kunsten er verdifull og da må også kunstnere leve under forsvarlige kår. Det blir spesielt viktig nå med denne regjeringen som ser ut til å pushe grenser.

  1. Kommentar från Siri Wolland

    Hva gjør du med kunstens egen tåkeprat?

  2. Kommentar från Galina Manikova

    Alt dette kunne være vel og bra om kritikken kunne være uavhengig, modig og intelligent fremfor å levere det som gir kritikeren inntekt og selger aviser… ja, det er små økosystemer overalt… og det primitive darwinistiske overlevelseinstinktet på bekostning av alle de som ligger lavere i næringskjeden er hoveddrivkraften for kunstanalyser… hvor er de store tenkerne?.. hvor er de store oppgavene?.. og hvem tar ansvaret?.. kritikerens oppgave er ikke å forsvare lilleputlandets gullivermishandlingen og å fremme sine egne politiske synspunkter… en stortenker skal faktisk være upartisk og se alt i en global perspektiv… ikke å forsvare et korrupt mikrokosmos…

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!