Nytt Oslo-galleri åpner 7. mai

Den 7. mai får Oslo ytterligere et nytt, ambisiøst visningssted for samtidskunst. «1857» ligger i Tøyenbekken på Grønland og åpner med utstillingen Like Eskimo Space.

Her er det! Fasaden til det nye galleriet 1857 i Tøyenbekken 12 i Oslo.

Den 7. mai får Oslo ytterligere et nytt, ambisiøst visningssted for samtidskunst. «1857» ligger i Tøyenbekken på Grønland og åpner med utstillingen Like Eskimo Space med Haegue Yang (Korea), Falke Pisano (Nederland) og Tim Furey (Irland).

Etter nyheten om det nye kunstsenteret i Bjørvika kommer nå nyheten om ytterligere ett ambisiøst visningssted for kunst på Oslos østkant. Det kunstnerdrevne galleriet «1857» vil bygge en relasjon mellom lokale initiativer og den internasjonale kunstscenen og starter med gode forutsetninger i et nedlagt trelastlager på Grønland i Oslo. Lokalet har blant annet et stort rom på 250 kvadratmeter med 11 meter takhøyde. Bak galleriet står Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge, begge med bakgrunn fra Kunsthøgskolen i Oslo og sist sett sammen i utstilingen «On the Six-Cornered Snowflake» på Galleri 0047 i Oslo i 2009.

Følgende intervju ble utført på epost.

Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge, hva betyr «1857»?

Et sted må man starte.

Hva kan 1857 tilføre Oslos kunstliv?

Det finnes flere gallerier og institusjoner i Oslo som gir yngre lokale kunstnere muligheter til å vise seg fram. 1857 vil i stedet konsentrere seg om den internasjonal samtidskunsten som definitivt fortjener mer oppmerksomhet her på berget.

I hvilken grad er dette en videreføring av 00-tallets uavhengige kunstscene?

Flere av de kunstnerdrevne galleriene har vært drevet som en åpen eller implisitt protest mot de offentlige institusjonene. Likevel har de i større grad befestet den lokale kunstscenen enn utfordret den. Kunstnerdrevne visningssteder har skapt rom for lokale kunstnere til å stille ut hverandre, i påvente av å slippe til i institusjonene.

Selv om kunstnerdrevne visningsrom er like viktige for et livskraftig kunstmiljø som før, har den stigende graden av internasjonalisering av den norske kunstscenen de siste 20 årene (tenk på Internett og Norwegian) gjort at et utelukkende lokalt perspektiv i dag fremstår som utdatert. Spørsmålet er snarere hvilken rolle de lokale initiativene kan spille på den internasjonale scenen – og vice versa.

Tidligere trelastlager, nå galleri. Dette utstillingsrommet er på 250 kvadratmeter og har 11 meter takhøyde.

Hvordan vil dere beskrive den kunstneriske profilen til 1857?

Den første utstillingen som åpner 7. mai heter ”Like Eskimo Space” og er en gruppeutstilling med tre utenlandske kunstnere, både godt etablerte og helt nyutklekka.

Det er for tidlig å si noe om det øvrige programmet. Men det er mye vi savner å se i Oslo og mange kjente og nye internasjonale kunstnerskap vi vil bringe til byen. I tillegg vil de spesielle forholdene i lokalene være vesentlig for utstillingene vi lager.

Utenom selve utstillingsprogrammet vil vi også vise prosjekter av kortere varighet, som gjerne kan være samarbeid med andre aktører. Særlig om sommeren har trelasthallen nærmest uutømmelige muligheter til aktiviteter og tilstelninger. Vi forsøker også å opprette et produksjonsverksted for kunst, hvor trelasthallen kan brukes av eksterne til å produsere større prosjekter utenom utstillingsperiodene. Så selv om utstillingene vil ha en internasjonal profil vil vi ha nær kontakt med den lokale kunstscenen.

Ser dere noen sammenheng mellom det nye kunstsenteret i Bjørvika og 1857?

Kunstsenteret i Bjørvika og 1857 har lokaler som er sammenlignbare i størrelse, men veldig ulike i uttrykk. Og siden vi starter på samme tid har vi hatt mange samtaler med Will og Per Gunnar underveis.

Utgangspunktene våre er forskjellige. Kunstsenteret i Bjørvika har stor økonomisk frihet, men er samtidig bundet av støtten fra eiendomsutviklerne i Bjørvika. Vi har startet opp utelukkende på dugnadsarbeid noe som betyr at vi har gjort lite annet enn å pusse opp i et halvt dusin måneder, men også at vi ikke er forpliktet til noe annet enn vårt eget prosjekt.

Når gangbroen over jernbanen blir ferdig vil det bare være noen få hundre meter mellom stedene, så det vil være naturlig med samarbeidsprosjekter i fremtiden. Vi synes også det er positivt om kunsten i Bjørvika kan knytte bånd til Grønland og østkanten, ikke bare Operaen og Vestbanen.

Dere må selv forholde dere til Olav Thon som huseier. Sånn sett er vel heller ikke helt fri fra påvirkning fra Eiendomsutviklere? Er dere redde for å være en del av gentrifiseringen av Grønland?

– Olav Thon er ikke involvert på eiersiden, han er kun huseier, så det anser vi som et avklart forhold. Når det gjelder gentrifiseringen av Grønland så har denne på gått i lang tid og kan ikke stanses ved å la være å virke i området. De lokalene vi har er et av de eldste i nabolaget og ligger midt mellom nyere prosjekter som Galleri Oslo og Grønland Basar. Kanskje kan man si at vi tar vare på det gamle Grønland gjennom bruken av disse lokalene. Vår virsomhet kan like gjerne sees i det perspektivet, avslutter Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge.

Diskussion