Intervju 21.03.18

Samler #metoo-historier fra kunstskolene

Illustrasjon: Ylva Greni Gulbrandsen.

Metoo-bevegelsen har pågått i snart et halvt år, og nå kommer den første aksjonen som samler inn historier om trakassering og annen maktmisbruk ved de visuelle kunstskolene i Norge.

Initiativet kommer fra kunstnerne Hanan Benammar og Ane Graff, sistnevnte er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). De har fått med seg ytterligere tre kunstnere; Petrine Vinje, som også er i en midlertidig ansettelse ved KHiO, Sara Rönnbäck og Marie Askeland Gundersen. Sammen har de dannet det private initiativet #Metoo – Art Education Norway, som nå tar imot henvendelser fra nåværende og tidligere studenter og ansatte ved alle landets visuelle kunstskoler.

I invitasjonen, som blant annet er spredt på Facebook, heter det at gruppen ønsker «å avdekke i hvor stor grad individer har blitt rammet av trakassering, trusler, seksuell vold og annen upassende oppførsel basert på kjønn, etnisitet, seksuell legning eller religion i løpet av sin studietid».

Kunstkritikk møter Ane Graff og Petrine Vinje på Kunsthøgskolen i Oslo. Sammen med resten av gruppen sitter de med et voksende informasjonsmateriale. Ane Graff skal informere om arbeidet de har gjort til nå på Nasjonalmuseets og Kunstkritikks debatt om #metoo i kunstfeltet i morgen, 22. mars.

Ane Graff. Foto: Kristian Skylstad.

– Etterhvert som historier har kommet inn har vi blitt mest rystet over å se at folk ikke melder fra gjennom skolenes varslingssystemer, men blir sittende med et traume de ikke vet hvordan de skal håndtere. Det er mange som sitter alene med skammen og skyldfølelsen, som tar på seg ansvaret for hva andre har utsatt dem for, sier Graff og Vinje til Kunstkritikk.

Gruppen startet først en anonymisert spørreundersøkelse ved avdeling Kunstakademiet på KHiO, men innså raskt at prosjektet burde utvides til å gjelde hele Norge og at de også potensielt kunne påta seg å være en kanal for varslere.

– Vi håpet jo at det fantes slike grupper ved skolene allerede, men det gjorde det ikke. Ut fra historiene vi har fått inn opplever vi at det er høy terskel for å varsle gjennom etablerte kanaler, så vi spurte oss selv om vi ikke kan bruke den kunnskapen vi har om institusjonen til å følge noen gjennom for eksempel en varslersak.

Det siste kom som en konsekvens av de alvorlige historiene som kom inn. Flere av disse kunne ha blitt anmeldt, ifølge Graff og Vinje. De oppfordrer fortsatt alle som har historier å fortelle om å ta kontakt.

Melder ikke fra

Selv om aksjonen ikke er avsluttet, bekrefter svarene som er kommet inn ifølge Graff og Vinje at maktmisbruk også i kunstutdanningen har fått eksistere over lang tid, uten nevneverdig motstand eller konsekvenser. Gruppen fører fortløpende statistikk, men vil foreløpig ikke gå ut med antall respondenter.

Selvbebreidelse og usikkerhet preger både de som har opplevd noe selv og de som får høre om utnyttelse og maktmisbruk i studiesammenheng. 71% av respondentene svarer at de ikke har meldt fra om hendelsen de er blitt utsatt for eller har vært vitne til. Forklaringen er i overveldende grad usikkerhet og frykt for å falle utenfor, frykt for å bli oppfattet som dum eller å ødelegge fremtidige karrieremuligheter.

– Det er alvorlig at det tegner seg et bilde av en fryktkultur som går på bekostning av de som rammes, også i tilfeller som kan falle inn under straffeloven, sier Graff og Vinje til Kunstkritikk.

95% av svarene de har fått inn omtaler situasjoner som har funnet sted på institusjonen, mens 5% beskriver hendelser på arrangementer eller i private hjem. De to håper at alle utdanningsinstitusjonene i Norge går grundig gjennom sine systemer og rutiner, og understreker at det også trengs lavterskeltilbud for å fortelle om overgrep utenfor institusjonene.

– Det fins nok minst like mange historier fra man som nyutdannet går i møter, involverer seg i verv og tiltrer ulike stillinger, sier Graff og Vinje.

Flest kvinner

Petrine Vinje. Foto: Tobias Bohm.

De fleste svarene som er kommet inn er fra Oslo, og 85% av svarene er fra kvinner, de fleste i studentalder. Historiene går imidlertid helt tilbake til 1980-tallet, og kommer fra både studenter og ansatte.

Graff og Vinje understreker at hensikten med å samle historiene er å dokumentere alle typer maktmisbruk, ikke bare seksuell trakassering. Og ikke bare av kvinner.

– Jeg tror ikke det er mindre av andre typer trakassering i feltet vårt. Der er det nok store mørketall, selv om hovedvekten til nå har ligget på kvinnehistoriene, sier Graff og Vinje, som legger til at de også har fått inn historier med blant annet rasistisk fortegn.

Manglende engasjement

Graff og Vinje etterlyser nå et større engasjement fra kunstfeltet rundt de undersøkelsene og aksjonene som pågår. Det finnes et nasjonalt initiativ som overlapper med undersøkelsen som startet på KHiO, og plakatutstillingen Between the Lines skal turnere. Graff, som også var involvert i Between the Lines, uttrykker en skuffelse over at ikke de største institusjonene i hovedstaden har vist interesse.

– Vi opplever at dette har gått veldig tregt i det norske kunstfeltet. Vi hadde nok håpet at Kunstnernes Hus eller Nasjonalmuseet skulle hoppet på. Det skjedde ikke. De viktige kunstinstitusjonene må skjønne at de må handle nå for at debatten ikke skal dø ut, sier Graff og Vinje.

Veien videre

Hva tenker dere om veien videre? Hva skal dere gjøre med historiene dere får inn fra denne innsamlingen, og hva bør utdanningsinstitusjonene gjøre?

– Vår innsamling er pågående, og vi har enda ikke bestemt oss for når vi skal avslutte. Det viktigste nå er at folk i kunstfeltet som sitter på historier om trakassering og maktmisbruk tar kontakt, slik at vi får et mest mulig uttømmende bilde av forholdene ved de norske kunstskolene. De kan selvfølgelig være anonyme. Til slutt ser vi for oss å utarbeide et arbeidsdokument, som vi kan presentere for ledelsen ved skolene og som vi også tenker oss at kunstnerorganisasjonene kan bruke dersom de vil ta fatt i problemstillingen, sier Graff og Vinje.

De understreker at arbeidet fremover er strukturelt, og at det er mye kunstinstitusjonene kan og bør gjøre utover behandlingen av denne enkeltsaken:

– Tiltak kan være pedagogikk-seminarer, bevisstgjøring i kontrakter, at folk som underviser får forelagt etiske retningslinjer og at man unngår alkoholservering i settinger hvor studenter og fagpersonale møtes, sier Graff og Vinje til Kunstkritikk.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!