Henrik Placht, Morten Traavik

Nyhet Artikel på Engelska|24.09.14

Starter pop up-akademi i Nord-Korea

Kunstentreprenørene Morten Traavik og Henrik Placht har oppkalt pop up-akademiet etter sonen som deler Korea i to, her på nordkoreansk side ved Panmunjom. Foto: DMZ Academy.

Kunstentreprenørene Morten Traavik og Henrik Placht har oppkalt pop up-akademiet etter sonen som deler Korea i to, her på nordkoreansk side ved Panmunjom. Foto: DMZ Academy.

«Dette er på mange måter en liten månelanding i forhold til mitt tidligere arbeid i Nord-Korea,» sier Morten Traavik om pilotprosjektet med det allegoriske navnet DMZ Academy, oppkalt etter den tungt bevæpnede demilitariserte grensen mellom Sør-Korea og Nord-Korea, hvor forhandlingene som førte til at Koreakrigen stanset i 1953 fant sted.

– Vi vil være en demilitarisert sone, der man skal ha albuerom til å kunne leke med forestillingene om hverandre i større grad enn hva den politiske situasjonen tillater. Uten å legge for sterke føringer, er det snakk om en slags konseptuell fundering rundt grenser og skillelinjer. Målsetningen er å skape en gjensidig plattform for kunstnerisk refleksjon og inspirasjon. Like mye som nordkoreanere, trenger vi å få utfordret våre forestillinger om verden og om Nord-Korea, mener Traavik og Placht.

Henrik Placht bygget opp det internasjonale kunstakademiet IAAP i Ramallah på Vestbredden fra 2003 til 2009, i samarbeid blant annet med Kunsthøgskolen i Oslo. Underveis i prosessen snudde han i sitt standpunkt for boikott av israelske kunstinstitusjoner. For et drøyt år siden innledet han og Traavik et samarbeid, og Placht ble eneste styremedlem i stiftelsen Traavik Info.

– Det finnes krefter i Nord-Korea som vil åpne opp for omverdenen. Da er det viktig å ikke snu ryggen til, sier Placht.

Støttet av nederlandske Prince Claus Fund, er DMZ Academy foreløpig en to uker lang workshop og en gruppeutstilling med inntil åtte nordkoreanske kunstnere og like mange internasjonale deltakere, i forbindelse med markeringen av 70-årsjubileet for Japans kapitulasjon neste år. En nordkoreansk instruktør for massegymnastikk og den franske black metal-designeren Jean Emmanuel «Valnoir» Simoulin er bekreftede deltakere, sammen med aktører fra Storbritannia, Sverige, Kambodsja og Kina, samt nordkoreanske kunststudenter og profesjonelle fra kunstfabrikken Mansudae Art Studio, hvor landets mange monumenter og portretter av regimets ledere blir produsert. Performativ og figurativ kunst har en sentral propagandafunksjon i diktaturstaten, og ved Mansudae arbeider en elite bestående av omlag tusen kunstnere, under avdelinger som også involverer treskjæring, broderi og tegning.

– Jeg er interessert i totalitær estetikk og symbolbruk, sier Morten Traavik, som her  her latt seg potrettere av nordkoreansk plakatmaler etter mal av  et kjent propagandamotiv.

– Jeg er interessert i totalitær estetikk og symbolbruk, sier Morten Traavik, her portrettert av en nordkoreansk plakatmaler etter mal av et kjent propagandamotiv.

Målet for DMZ Academy er å skape nytt arbeid i et kunstnerisk fellesskap, og at gruppeutstillingen og kunstnerne etter hvert skal besøke land utenfor Nord-Korea, finansiert av et internasjonalt spleiselag av respektive ambassader. I prosjektbeskrivelsen, som ligger på bordet hos Kulturkomiteen, heter det at de to kunstentreprenørene er «overbevist om at kunst og kultur kan fungere som et felles språk, og at gjensidig forståelse og respekt er det første premisset for å skape fred og forsoning, i Korea som alle andre steder i verden». En viktig del av workshopen vil være kunstnernes foredrag om eget arbeid, og muligheten til å bli kjent med kunstneriske medier som i dag ikke er tillatt innenfor det strenge nordkoreanske sensur-regelverket. For eksempel forsøker de to å få inkludert Henrik Plachts abstrakte malerier, en genre som ikke finnes innenfor den nordkoreanske realismen. Men det vil være opp til Kulturkomiteen om pop up-akademiet kan bli en mer permanent institusjon.

– Vi har ett år på oss til å myke opp forsvarsverkene og til å strekke den kulturelle gummistrikken videre, slik jeg har gjort i mange år. Vi har helt klart en baktanke med å introdusere et bredt spekter av kunstneriske uttrykk, som for eksempel videokunst. Det har vi foreløpig fått gehør for i Komiteen. Forholdet til håndverk er veldig sterkt i Nord-Korea, og de har et ekstremt høyt teknisk nivå, hvor kun en liten del av det som lages er direkte propaganda. Men de har strenge regler og restriksjoner når det gjelder subversiv kunst og elementer som fargevalg og perspektiv, som det er mulig å utfordre ved å bringe inn kunstnere utenfra. Det finnes masse å la seg inspirere av, selv om man ikke er enig i det politiske innholdet. Men det vil være meningsløst å lage skandale som bare vil føre til masse ubehageligheter for nordkoreanere som ønsker å åpne opp for verden utenfor, mener Traavik og Placht.

Morten Traavik har siden 2012 iscenesatt et omfattende kultursamarbeid med nordkoreanske myndigheter, gjennom en serie kontroversielle kunstprosjekter under fellesbetegnelsen Interventions. Teaterregissørens kunstneriske sammenstillinger av norsk og nordkoreansk nasjonalisme gir rom for kritisk fortolkning, og har skapt verdifulle menneskelige møter med en lukket kultur, mener noen. Motstanderne derimot hevder at det bare tjener til å legitimere regimets propaganda-estetikk, og at Traaviks kunstdiplomati pleier for nær kontakt med et diktatur som FN fastslår at begår grove forbrytelser mot menneskeheten. FNs rapport, som beskriver brudd på menneskerettighetene på linje med nazistenes grusomheter, anbefaler «people-to-people dialogue and contact» innenfor blant annet kunst, vitenskap og sport, for å gi nordkoreanere mulighet til å «exchange information and be exposed to experiences outside their home country». Historikeren Bård Larsen i den liberale tenkesmia Civita mener allikevel at et formalisert samarbeid med kulturmyndighetene har marginal betydning.

­– Et prosjekt som DMZ Academy vil bare være tilgjengelig for kadere godkjent av regimet, ovenfra og ned. Effekten av denne type kultursamarbeid med tanke på reform er svært, svært marginal. Nord-Koreas myndigheter har full regi når det gjelder å holde orden på gjester fra utlandet. Forandring i landet skjer på helt andre områder og i et betydelig omfang via det svarte markedet overfor Kina; gjennom korrupsjon som uthuler systemet og innsmugling av USB-pinner med kinesisk og sørkoreansk underholdning, alt nedenfra og oppover i systemet, sier Larsen.

Traavik selv mener at en endring av regimet på lang sikt vil være et «nesten uunngåelig positivt biprodukt» av hans kunstneriske intervensjoner med verden som scene.

En nordkoreansk jente under portrettene til avdøde Kim Jong-il og landets nåværende leder Kim Jong-un. Foto: Morten Traavik.

En nordkoreansk jente under portrettene til landets tidligere ledere Kim Il-sung og Kim Jong-il. Foto: Morten Traavik.

– Historien har bevist at boikott er fåfengt. Det totalitære regimet eksisterer jo som før. Men det er ikke vår oppgave som kunstnere å endre Nord-Korea. Kunsten skal ikke være instrument for entydige politiske budskap, enten det er snakk om nordkoreansk systempropaganda eller vestlige menneskerettighetskampanjer. Vi drar ikke dit verken som instrumenter for regimeforandring, demokratisering eller påføring av våre verdier. Derimot kan vi bidra med inspirasjon utenfra. Store deler av befolkningen vet ikke om at det finnes noe annet, det kan vi vise dem.

Nord-Korea-forsker ved PRIO, Stein Tønnesson, tror at DMZ Academy kan påvirke positivt. Det gjør også programkoordinator for Norges Røde Kors i Nord-Korea, Torben Henriksen, som gjennom de siste ti årene har vært på plass for å hjelpe den underernærte befolkningen med blant annet mat og medisiner.

– All eksponering nordkoreanere får fra utenomverdenen er i utgangspunktet positivt, og det vil være viktig dersom de norske kunstnerne kan bidra til at nordkoreanere får besøke land utenfor sitt eget. Men å navigere overfor nordkoreanske myndigheter er generelt et veldig komplisert terreng, sier Henriksen.

– Kontakt med kunstnere i Nord-Korea kan bidra til den surdeigen som gradvis endrer regimet. Den prosessen er i gang. Men Traavik og Placht må ikke la seg forlede til å møte Kim Jong-un eller hans nærmeste, til å bidra til spektakulære propagandashow eller til å forsvare Nord-Korea i internasjonale medier. Det gjelder å holde seg på et rolig plan og å skape flest mulig kontakter, mener Stein Tønnesson.

Så langt har Traavik møtt både verdens yngste diktator og hans far, Kim Jong Il, kun på en liten armlengdes avstand i et hav av hysterisk jublende koreanere.

– Jeg jublet IKKE, og er fortsatt velkommen i landet. Men om jeg ville sagt ja til å møte Kim Jong-un avhenger selvsagt av konteksten og forutsetningene. Jeg kaller Nord-Korea halvt spøkefullt for verdens største teaterforestilling. Min rolle i dette er nettopp å arbeide ut ifra de mulighetene og begrensningene som finnes. Jeg synes jeg har bevist bortenfor enhver tvil at mine prosjekter i Nord-Korea har mange subversive lag, men det foregår på et subtilt plan, mer enn som ren fordømmelse, sier Morten Traavik.

Morten Traavik foran et av   Pyongyang mange monumenter. Foto: Morten Traavik.

Morten Traavik foran et av Pyongyangs utallige monumenter. Foto: Morten Traavik.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!