Julkalender 15.12.17

15. desember – Anne Hilde Neset

Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er Anne Hilde Neset, som er direktør for Kunstnernes Hus i Oslo. Neset har tidligere vært leder for nyMusikk og redaktør i musikktidsskriftet The Wire.

Utstillinger

Terre Thaemlitz, Lovebomb / Ai No Bakudan, 2003–05, lyd- og videoinstallasjon, Museum für Sepulkralkultur, Kassel, Documenta 14. Foto: Liz Eve.

Terre Thaemlitz, Deproduction, performance, Documenta 14, 2017. Samproduksjon med Akademie der Künste der Welt, Køln.

Jeg ble kjent med Terre Thaemlitz på slutten av 90 tallet. Da kjørte hun rundt i San Fransisco i en svart AMC Javelin fra 1972. Den var malt med flammer på sidene og hadde et bilhorn som spytta ut en bisarr fanfare. På den tiden var hun en han, med langt hår, sminke og 5 o’clock shadow. Hun lagde konseptuelle CD-utgivelser på det Deleuze og Guattari-inspirerte tyske selskapet Mille Plateaux, et slags tempel der post-strukturalisme og (de-territorialisert) elektronisk musikk møttes. Mille Plateaux skulle ikke bare være musikk, men soniske opplevelser av idéer, som å lytte til teori i ren, ikke-språklig form. Og noen få ganger funka det. Thaemlitz’ utgivelser var eksepsjonelle kulturelle manifester i form av lyd, tekst og film, som dekonstruerte kjønn, rase, etnisitet, seksualitet og klasse. I årene etter dette har hun kjørt ut en vanvittig produksjon av superb house-musikk med aliaset sitt, DJ Sprinkles. I år varmet det dypt i hjerterøttene å se at Thaemlitz hadde en større presentasjon på Documenta 14 i Museum für Sepulkratkultur i Kassel. Et stort høydepunkt for undertegnede. Og siden jeg nå har brukt opp nesten hele plassen min på én kunstner, så får resten bli en oppramsing, selv om alle disse er sidestilte lyspunkter på 2017s vidstrakte og kulturelt generøse himmel.

 

Camille Henrot, The Pale Fox, 2014–2015.

Camille Henrot, Days are Dogs, Palais de Tokyo, Paris.

Carte Blanche-soloutstillingen hennes i digre Palais de Tokyo i Paris var en reise i skulptur, film, installasjon, fotografi, kollasj og maleri over hundrevis av kvadratmeter, delt i kapitler etter ukedagene. En imponerende utstilling, full av presise observasjoner, humor og referanser.

 

Mercedes Mühleisen, Dead Cat, 2017. Installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Oslo.

Mercedes Mühleisen, Dead Cat, Kunsthall Oslo.

Utenomjordiske vesener samtalte med hverandre over tre suspenderte skjermer i denne brilliante filminstallasjonen. Dialogen var klippet fra bøker funnet i et forlatt bibliotek i Death Valley, California. Et abstrakt drama; kanskje om bakterier og mikrober i kroppens indre, kanskje om mikro-skapelser i dype hav, kanskje om mytiske vesener i dype verdensrom, eller om drømmeskikkelser i vårt underbevisste dyp. Poetisk, surrealistisk og fascinerende innoverskuende.

 

Events

Máret Ánne Sara, Pile o’ Sápmi Supreme utenfor Stortinget, 5.-6. desember 2017. Produsert av Tenthaus Oslo. Photo: Øystein Thorvaldsen.

Máret Ánne Sara, Pile o’ Sápmi Supreme, Eidsvolls plass, Oslo.

Office for Contemporary Art har gjort et fremragende arbeid med å sette søkelyset på globale spørsmål omkring urbefolkningsproblematikk med fokus på nordområdene og det arktiske dette året. Kulturrådet fulgte opp med å vie sin årlige konferanse til samisk kultur. Det ble en viktig begivenhet. Máret Ánne Saras installasjon av 400 panneskutte reinsdyrskaller så jeg første gang i Neue Neue Gallerie i Kassel i sommer. Å se verket foran Stortinget i desember, samme dag som høyesterett behandlet sak om tvangsslakting av rein i Finnmark, var en helt annen opplevelse. Det gir håp når samtidskunst fører til debatt og samtale og setter politisk dagsorden.

 

Katie Paterson, Future Library Handover Day with Sjón, 2017.

Katie Paterson, Future Library, 2014-2114.

Katie Patersons Future Library-prosjekt er kunstverket som ikke slutter å gi. De årlige manusoverleveringene i Nordmarka er små ritualer som utspiller seg blant spirer av trær og er en årlig favoritt. Spirene skal bli bøker om 97 år, og manusene lagres i hvelvet i det nye Deichmanske bibliotek i mellomtiden. Kunstverket er «katedral-tenkning» – man bygger noe som er større enn det man kommer til å se i egen tid, slik som de gamle katedralene som det tok generasjoner å fullføre. Å skape noe for fremtidige generasjoner betinger et håp og en optimisme om fremtiden, alt dette ligger i Patersons verk som vi er så utrolig heldige å ha i Oslo.

 

Emmanuel Vigelands mausoleum. Foto: Kjartan Hauglid / Emmanuel Vigelands museum.

Eliane Radigue, OCCAM I, XIII og XVIII, Emanuel Vigelands mausoleum, Oslo. Produsert av nyMusikk/Ultima og fremført av Rhodri Davies, Daphne Vicente-Sandoval og Pia Palme.

Med sin lange gjenklang og intense murmalerier var Vigelandsmausoleet et perfekt fremføringskammer for den franske komponisten Eliane Radigues transcendentale minimalisme. Tre solostykker, for harpe, fagott og kontrabassklarinett, i all sin enkelhet. Lange toner, som skaper komplekse overtoner, så rike at de løfter lytteren inn i verket til man ikke vet om tonene kommer utenfra eller innenfra. Mesterlig.

 

Publikasjoner

Cosey Fani Tutti, Art Sex Music, Faber & Faber, 2017.

Cosey Fani Tutti, performancekunstner og medlem av gruppa Throbbing Gristle, har skrevet sine memoarer. Hun har brukt flere tiår på å bryte ned barrierer og i denne boken tar hun også kontroll over sin egen historie. En fascinerende lesning som ga gjenklang i hennes to retrospektive utstillinger i Storbritannia, samt Frieze Art Fair-prosjektet Sex Work, med verk av Betty Tompkins, Penny Slinger, Renate Bertlmann, Marilyn Minter og Birgit Jürgenssen. Kunne ikke vært mer poengtert i året da #metoo braket løs.

 

Lars Mørch Finborud, Ozenfant Ozenfant, Gyldendal, 2017.

«Et kunstverk i skriftlig form» skrev Dagbladet om kurator og forfatter Lars Mørch Finboruds roman. Jeg er enig. Denne vanvittige, elleville historien om tarmtotter, avføring, pølser og storbyens mørke hjerte – ispedd klasseproblematikk og krim – er frydefull lesning.

 

 

 

Catherine Opie, Keeping an Eye on the World, Henie Onstad Kunstsenter, 2017.

Catherine Opie er opptatt av mennesker, subkulturer og landskap og rettighetene for minoriteter, demokrati og likeverd. Denne flotte katalogen – publisert i forbindelse med hennes utstilling på Henie Onstad Kunstsenter – har en fantastisk høy reproduksjonskvalitet, med gode tekster og intervjuer. En glede å eie.

 

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!