Idiot Cards For a Bygone Revolt

André Tehrani

NoPlace, Oslo
4. oktober - 13. oktober 2013
Kritik Artikel på Engelska|11.10.13

Intrikate sammenstillinger

André Tehrani, {ITALIC}Built by an idiot full of sound and fury signifying nothing{ENDITALIC}, 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

André Tehrani, Built by an idiot full of sound and fury signifying nothing, 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Med sin utstillingsdebut Idiot Cards For a Bygone Revolt på NoPlace i Oslo inviterer norskiranske André Tehrani til en vandring gjennom et hektisk historisk landskap. I sju verk foretar den 33-årige kunstneren ulike øvelser i å sammenstille kulturelle og intellektuelle «uromomenter», med den internasjonale situasjonistbevegelsen som det tematiske bindemiddelet. Tehrani viser seg som en formidlingsvillig turleder, fullastet av innsikter og anekdotisk kunnskap om stort og smått langs veien. Utstillingens anliggende er, i følge et fyldig presseskriv, å undersøke «den politiske og kulturelle betydningen av randsonene i avantgardebevegelser fra midten av forrige århundre». Idiot Cards er en estetisk og innholdsmessig svært forseggjort solodebut, men samtidig så kompakt i referansematerialet at den kunstneriske ideen truer med å forsvinne i den intrikate veven av krysskoblinger og sammenstillinger i tid og rom.

André Tehrani, {ITALIC}The Letter V in Various Media 1963-1998{ENDITALIC}, 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen.

André Tehrani, The Letter V in Various Media 1963-1998, 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen.

De omtalte randsonene er 1950- og 60-tallets utopiske og motkulturelle prosjekter, som lettrist-bevegelsen og altså de senere situasjonistene. Idiot Cards forsøker å spore opp sammenhenger mellom disse nå etablerte og kanoniserte prosjektene, og mer samtidige hendelser i litteratur og musikk. Tehranis referansegalleri bringer oss i kontakt med alt fra situasjonistenes sjefsideolog Guy Debord, via John Squire, maler og gitarist i det britiske åttitallsbandet The Stone Roses, til galtonbrettet – hvilket jeg regner med at du, som meg, må google deg frem til hva er (altså et redskap for statistisk sannsynlighetsberegning, utarbeidet på 1800-tallet av Darwins yngre fetter Sir Francis Galton).

André Tehrani, {ITALIC}Come Taste the End (Industrial Painting){ENDITALIC}, 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

André Tehrani, Come Taste the End (Industrial Painting), 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Fremgangsmåten for å sy dette tilsynelatende sprikende materialet sammen, går gjennom koblinger som delvis ligger i selve materialet – som at gausskurven som formes av Galtons metode ble brukt som utgangspunkt for Asger Jorns tekst The Situationists and Automation (1958) – og delvis gjennom mer tilfeldige koblinger mellom Tehranis egen utforskning og bevissthetsstrøm. Det er et interessant, men også ganske utmattende arbeid å følge Tehranis vei gjennom villniset av kulturhistorisk memorabilia. Selv måtte jeg tegne tankekart for å få oversikten over logikken i enkelte av verkene – som i Come Taste the End, et 68 meter langt maleri delvis liggende utover gulvet, delvis sveivet opp som en rull på en stang på veggen. Målene og monteringen er etter mønster fra Giuseppe Pinot-Gallizios «industrielle malerier» fra 1950-tallet: rullebåndsproduserte bilder utført med husmaling på ukappet lerret. Langs kanten av Tehranis lerret ses et gjentakende mønster: tre grove penselstrøk i trikolorens rødt, hvitt og blått. Dette er kopier av et tilvarende visuelt arrangement på The Stone Roses’ debutalbum, malt av Squire, som i sin tur var ment som en henvisning til studentopprøret i Paris i 1968 – hvor situasjonister som Pinot-Gallizio og Debord var pådrivere – og Squires ekspresjonistiske penselstrøk skal ha vært inspirert av malere som nettopp Pinot-Gallizio og Jorn.

Tehrani konkluderer med at den mekaniske gjengivelsen av Squires penselstrøk over det langstrakte lerretet – som følgelig er en abstraksjon av en abstraksjon – fører sammen Squires hommage med sin «originale, poetiske og motkulturelle kilde». Som resultatet av møysommelig research er dette interessant nok, og noe som motiverer til videre utforskning av et historisk materiale. Et ankepunkt blir likevel at prosjektets investering i overveldende mengder leksikalsk informasjon legger bånd på betrakterens egen abstraksjonsevne og mulighet til innlevelse.

André Tehrani, {ITALIC}Alternate Routes{ENDITALIC}, detalj, 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

André Tehrani, Alternate Routes, detalj, 2013. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Artikkelen ble sist rettet 11.10.2013 kl 14.15.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!