En ujevn utstilling reddes av et bevegelig sosialt arkiv og en Kafka-lesning som tar form av en skulptur.
På begynnelsen av Ingmar Bergmans Persona ser vi en liten gutt som ligger og sover på en operasjonsbenklignende seng. Han våkner, reiser seg, går mot noe som ser ut som en lysende vegg. Gutten fører, undersøkende og ømt, hånden over den monokromatiske veggen, før det hvite sprekker opp i ansikter: kvinneskikkelsene i filmen, Elisabeth Vogler og søster Alma, dukker opp, først suksessivt, deretter sammenmontert til ett eneste, forvridd, ansikt. Guttens saumfaring av veggen, som viser seg å være et lerret, og dermed en fordobling av kinoduken, er det første bildet som slår meg da jeg kommer inn på On The Six-Cornered Snowflake på 0047. Hovedverket er nemlig en tilsvarende screen sentralt plassert i utstillingens hovedrom – også her er det menneskelige skikkelser som kjenner på duken, men på baksiden, skjult. Det vil si: menneskene er faktisk ikke der, finner jeg fort ut, skyggene vi ser er projisert på baksiden av lerretet. Jeg finner også snart ut, etter en prat med Marianne Zamezcnick, at arbeidet er en dokumentasjon, et spor, av en performance eller interaktiv skulptur kunstneren tidligere har stilt ut. Forgjengeren og opphavet til skulpturen jeg nå står og ser på, var som følger: tilskuerne gikk inn i et lite kvadratisk rom med et motsvarende transparent lerret de ble filmet gjennom. Samme filmsekvens ble så projisert tilbake på samme duk, men med en liten forsinkelse, slik at personene i rommet kunne se sine egne bevegelser, det speilvendte bildet av hvordan de tok seg ut fra kameraets perspektiv (på andre siden av lerretet), fra noen øyeblikk tilbake. Følgelig kunne de også interagere med skyggen av sine egne kropper, sine egne bevegelser. Det er denne interaksjonen vi er vitne til i Jakob Simonsons «Untitled (Projection)». Ovenfor kalte jeg verket en dokumentasjon, men det er nok mer presist å kalle verket et sosialskulpturelt spor: den opprinnelige hendelsen er arkivert i verkets elementære form, uten at det av den grunn er underlegent den opprinnelige performance. Tvert imot er det et selvstendig verk som utgjør andre ledd i en billedmessig undersøkelse av kroppen, tilskueren, og dennes forhold til seg selv og selvets billedmessige fordobling. Det er også en mediaundersøkelse som integrerer både det konsumerte objekt og det konsumerende subjekt i samme figur. Vi kunne også kalle den en analytisk skulptur, eller – med henblikk på hvordan den innskriver resepsjonsflaten av det opprinnelige verket som notasjoner til det neste, det jeg her ser – et arkiv i bevegelse.
 |
| Untitled (Arrival) av Jakob Simonson |
Jakob Simonsons andre verk på utstillingen, «Untitled (Arrival)», er også sterkt. Her har kunstneren konstruert en liten modell av vertshuset i Kafkas Prosessen, slik han husker det, men som en åpen og umiddelbart omorganiserbar konstruksjon. Dette for at kunstneren skal kunne forandre på vertshusets fysiognomi i takt med hvordan han oppfatter det. Denne formen for eksternalisering av lesningen av litteratur er besnærende, spesielt siden elementet som hentes ut av fiksjonsrommet verken pretenderer å gi noe endelig bilde av fiksjonen verken som del eller helhet. Skulpturen er i så måte ingen lesning i hermeneutisk forstand, hvor fiksjonens horisont smelter sammen med leserens, men snarere et gjenbrukselement basert på piratvirksomhet og manglende respekt for fiksjonens tilsynelatende hellige helhet. Slike appropriasjonssykluser mellom billedkunst og litteratur skulle jeg gjerne sett mer av.
Utstillingen er ellers ujevn. Steffen Håndlykkens «Like Nailing Jelly to a Wall» er en festlig one-liners man drar på smilebåndet av: det er like vanskelig, om jeg leser ham rett, å opprettholde overskridelsesimpulsen i kunsten som å stifte gele til veggen. Haha. Morro, men ikke noe mer. Da er kunstnerens realiseringer av den matematiske figuren i Albrecht Dürers Melancholia mer interessant – en serie skulpturer som også tar for seg realiseringselementet i kunstproduksjonen. Her undersøker han forholdet mellom ide og realisering, ved å fokusere på hvordan ideen, umediert, lett blir en forvridd og forvansket form. Stian Eide Kluges verk «Untitled (Pappa) / Untitled Folder [Overhead Edition]»fremfører en komparativ arkiveringsanalyse: det upersonlige folder-ikonet vi alle kjenner, uansett om det Mac eller PC som brukes, settes opp mot en tegning av kunstnerens far, mot slutten av hans liv. Verket er fiffig i den forstand at det medium folderen og farens ansikt figurerte på – nemlig A4-arket – illuderes som projeksjon på galleriveggen: størrelsen på billedfeltet er den samme, men teknikken er en annen. Arkets materialitet, dets nådige, predigitale, stofflighet og portabilitet, er her redusert til forgjengelige og skjøre lysfelt. Bildene er en avskygning som menneskene i «Untitled (Projection)», men det spøkelsesmessige artikulerer verken tilsvarende visuell eller umiddelbar poetisk appell. Dets analytiske potensial fremstår for demonstrasjonsartet, for påpekende, og arbeidet blir nærmest innpåslitent i sin tidsriktige mediearkelogiske anretning. Verket virker relevant og konsistent nok, men en smule klamt, som en overivrig tjener, i sin insistering på viktigheten av arkivets mediale passasjer. Kluges appropriasjonsarbeid «Untitled (Sometimes There is so Much Beauty in the World it Feels Like My Heart is Just Going to Cave in / Video as a Poor Excuse)» er noe av et sjarmtroll i sammenhengen: kunstneren har filmet sekvensen fra American Beauty hvor voyeuristen Buddy Kane viser jenta han er forelsket i, Jane Burnham , en video av en plastpose som blåser rundt, «danser», på fortauet, og langs murveggen bak. Eller, mer presist, han har filmet filmen i filmen, plastposedansen, slik at vi stilles i samme sted som den forelskede gutten (eller jenta han er forelsket i). Sjarmen i dette arbeidet ligger jo i at man gjerne vil vise noe man syns er vakkert igjen og igjen – en impuls som, selv innenfor galleriets vegger og verkets appropriasjonsteknologiske presentasjonsform, ikke lar seg avskrive. Men legitim naivitet og sjarme til tross: det er Jakob Simonson som bærer – og redder – denne utstillingen.
Ingressbilde: Oversiktsbilde fra utstillingen On The Six-Cornered Snowflake.
Fra venstre: Contra Melancholia av Steffen Håndlykken, Untitled (Projection) av Jacob Simonsson, Untitled (Pappa)/Untitled Folder (Overhead Edition) av Stian Eide Kluge, Contra Melancholia av Steffen Håndlykken.
