Alt blir så mye mer

Sille Storihle

Med Martine Flaathen, Amie Stefanie John og Rebecca Schneegans



Kunsthall Oslo, Oslo
14. april - 20. maj 2018
Kritik Artikel på Engelska|18.04.18

Udiagnostiserte kropper

Sille Storihle, Alt blir så mye mer, 2018. Stillbilde fra film.

Rebecca fremstår som en arketypisk ungdomsrebell: hun har farget håret rødt, går i militærstøvler, skriver låter og spiller gitar. «Jeg liker at jeg er hyper […] når du liker noe, så liker du det ikke bare litt», forteller hun innledningsvis i Sille Storihles kortfilm Alt blir så mye mer som vises på Kunsthall Oslo. Gjennom stykkvise innblikk i hverdagen til Rebecca, Martine og Amie – alle i slutten av tenårene – forsøker filmen å gi et innblikk i hvordan det er å leve med den kroppslige uroen og flakkende oppmerksomheten som ADHD innebærer.

I filmen brytes korte intervjusekvenser og monologer med nærbilder av hoder, hender og føtter som tvinner rastløst. I en sekvens, hvor Amie ser komiserien Friends på laptopen, dveler kamera ved de ustanselig kveilende føttene hennes. I en annen, hvor Rebecca venter på t-banen, festes kamera på rytmisk trampende støvler. Slike kroppsnære bilder bidrar til et inntrykk av energisk potensial, selv om kroppen ikke alltid samarbeider. Samtidig lar ikke filmen hovedpersonene defineres av diagnosen – vi får innblikk i at Martine liker å tegne, er interessert i anime og spiller online-spillet Final Fantasy XIV. Rebecca synger, skriver låter og spiller gitar. En svakhet i portretteringen er imidlertid at Amie får mindre skjermtid enn de andre to, og dermed en mer utydelig identitet.

Sille Storihle, Alt blir så mye mer, 2018. Stillbilde fra film.

Til forskjell fra kjente mainstream-dokumentarfilmer om tenåringer – for eksempel Hanne Myrens Jenter (2007) eller Margreth Olins Ungdommens råskap (2004) – så kjennes Alt blir så mye mer forfriskende empatisk. Her fremstilles ikke hovedpersonene som i konflikt med storsamfunnet fordi det er vanskelig å være tenåring. Jentene fremstilles heller ikke som enigmaer som må dechiffreres eller som spesielt normoverskridende. Tvert om, så suppleres refleksjonene rundt hvordan det er å ha ADHD oftest med glimt fra udramatiske undervisningssituasjoner og hverdagens mange tidsfordriv.

En mulig innvending er at filmen mangler en mer overordnet drøfting av medisinering og skolesystemet, ikke minst en forklaring av hvordan diagnosen ADHD har blitt til og utbredelsen den har fått. Men nettopp ved å utelate et slikt samfunnsperspektiv, får filmen fram sitt kritiske hovedpoeng: bakom hver diagnose finnes et mylder av kropper som møter verden ulikt. En svakhet ved denne tilnærmingen er at enkelte, interessante utsagn blir hengende i luften. For eksempel forteller Rebecca at hun får til mer i drømmene sine enn i det virkelige liv, uten at den erfaringen blir utbrodert i særlig grad.

Fraværet av ekspertuttalelser fremstår dessuten som ideologisk og politisk fundert. Å sette en diagnose, er per definisjon å kategorisere en kropp på bakgrunn av en gruppe symptomer. I dette ligger det en risiko for at enkeltindividet kan oppleve å bli definert av diagnosen. Når Martine forteller at samfunnet oppfatter henne som lat, minner dette om at mediene gjerne omtaler den økende forekomsten av ADHD-diagnoser som en samfunnsutfordring. Fokuset i Alt blir så mye mer er på den subjektive erfaringen; Storihle ber om at vi glemmer diagnosens kriterier et øyeblikk og heller forsøker å forstå noen utfordringer som vi ikke nødvendigvis står i selv.

Sille Storihle, Alt blir så mye mer, 2018. Stillbilde fra film.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!