Máret Ánne Sara

Intervju 04.12.17

Tvunget inn i politikken

Máret Ánne Sara med en versjon av verket Pile o’ Sápmi: Halsbånd i porselen laget av aske fra reinsdyrbein. Foto: Andreas Breivik.

I helgen åpnet utstillingen Pile o´Sápmi Supreme in Context på galleri Tenthaus i Oslo. Bakgrunnen for utstillingen er Máret Ánne Saras protest mot myndighetenes vedtak om å redusere antall reinsdyr på Finnmarksvidda med tvang. Pålegget rammer også Saras bror, som har tatt saken til rettssystemet og vunnet i to instanser på menneskerettslig grunnlag. Staten har derimot anket, og denne uken kommer saken opp for Høyesterett.

Til de to foregående rettssakene i Tana og Tromsø har Sara oppført Pile o´Sápmi, et kunstverk som består av en installasjon av reinsdyrhoder, samt et program hvor Sara har invitert flere kunstnere og aktivister til å ta del i protesten. Utstillingen på Tenthaus i Oslo omfatter et videoprogram, nye produksjoner, dokumenter fra rettssakene og arbeider av andre kunstnere. Sara håper å gi saken en bredere kontekst som viser at den ikke bare dreier seg om en enkelt hendelse, men om statlig innblanding i en sårbar kultur over svært mange år.

Én tegning i utstillingen er signert Hans Normann Dahl. Den er fra 1979 og viser et reinsdyr med store, nesten naive øyne. Dyret er lenket fast til jorden samtidig som geviret fungerer som mast for høyspentledninger. – Vi kan ikke bare diskutere overbeite, sier Máret Ánne Sara til Kunstkritikk, myndighetenes pågående industrielle invasjon av beiteområdene må også tas i betraktning.

Under den første oppføringen av Pile o’Sápmi, utenfor rettssalen i Tana, plasserte Sara et norsk flagg på toppen av en stabel med reinsdyrhoder. Senere tok hun verket med seg til Tromsø, før hun i sommer stilte ut en versjon under den internasjonale utstillingen Documenta 14 i Kassel. Tirsdag og onsdag denne uken fører hun opp Pile o’Sápmi utenfor Stortinget.

Máret Ánne Sara, Pile o´Sápmi, Tana 2016. Foto: Iris Egilsdatter.

Kunstkritikk møtte Máret Ánne Sara en svært hektisk fredag kveld, før åpningen av hennes utstilling på Tenthaus.

Kunstkritikk: Du har vist Pile o’ Sápmi flere ganger, verket har også endret seg?

Máret Ánne Sara: Jeg vil ikke si at det har endret seg, verket utvikler seg med saken. Pile o’ Sápmi begynte med 200 hoder under rettssaken i Tana, men jeg jobber med tematikken hele tiden. Min lillebror, Jovsset, har jobbet med saken i fem år. Han er i etableringsfasen og har 115 rein, men staten har pålagt ham å slakte 38% av flokken. Det er snakk om 30 reinsdyr, og staten tar gutten til Høyesterett! Du berger ikke Finnmarksvidda ved å tvinge han til konkurs, men ved å opprettholde systemet klarer du å tvinge bort de minste, ungdommen vår, så vi ser fram mot aktiv forgubbing av samisk reindrift.

De sier tvangsslaktingen skal beskytte beitelandet og sikre fremtidig samisk reindrift. Men i samme åndedrag eksproprierer den samme overmakta landet til industrielle etableringer, og straffer oss deretter for at det blir trangere kår. Hvis staten vil diskutere press på beitearealer, må de først snakke om vern av gjenværende beitearealer.

Så kommer de inn i sirkuset og påstår at vi er gitt selvbestemmelse. Det er bare lek og offentlig fasade. Vi i næringen blir ikke hørt, og hvis Sametinget prøver å gå imot ved konsultasjoner, blir de ikke lyttet til. Å kalle det for internt selvstyre er en hån. Dette selvstyret er å sitte rundt bordet og krangle om hvem av oss som skal slakte eller få bli. Denne urettmessige tvangsmetoden er laget for å splitte oss, å skape strid i vårt lille og sårbare samfunn, der samarbeid er nøkkelen til overlevelse.

Máret Ánne Sara, Pile o´Sápmi, Tromsø 2017. Foto: Matti Aikio.

Er overbeite et reelt problem?

Staten har i en årrekke talt alle reinsdyr i Finnmark, og når de snakker om et overbeiteproblem kan de med et klikk finne ut hvor problemet befinner seg og hvem som er ansvarlig. Istedenfor å gå etter problemet der det faktisk eksisterer, iverksetter de en kollektiv straffemodell som danner en drepende hengemyr for hele næringen og vår kultur.

Pile o’ Sápmi er todelt, det er reinhodene og et større kunstnerisk program?

Ja, jeg følte at jeg trengte flere stemmer, flere vitner for å få en bredde i debatten. Jeg har tidligere kalt prosjektet for en kunstnerisk stevning av et samfunn som har sviktet i alle ledd. Jeg sier ofte at jeg dessverre ikke har tid til å kose meg med skapelser og kunst, det føles nesten trivielt. Det er så blodig alvor, at jeg føler jeg må drasse med meg to hundre blodige reinhoder for å bli hørt. Vi blir tvunget til å ha politikken med oss hele tiden. Det er aldri snakk om å bare leve.

I Tromsø la jeg mesteparten av energien på den kollektive delen av prosjektet. Det å invitere inn andre kunstnere som kunne bidra med noe viktig i debatten. Målet var å okkupere hele byen med politisk kunst slik at vi måtte bli sett. Der ble mitt eget verk kompromisset. Det ble mindre. Jeg sperret hodene inne i en boks. Tanken var mer systematisering, jeg synes overgrepet er så gjennomtenkt og kynisk. Alt er satt i perfekt demokratisk system.

Máret Ánne Sara, Pile o’ Sápmi, 2017, installationsbilde. Neue Neue Galerie (Neue Hauptpost), Kassel, documenta 14. Foto: Mathias Völzke.

Og så reiste du til Documenta…

Der tok jeg den systematiske formen fra Tromsø videre. Den vinteren samlet jeg to hundre hoder til. Jeg hadde ikke tid til å la vær og vind bleke dem, så jeg endte opp med to forskjellige fargenyanser og plutselig kunne jeg jobbe med mønster. Mønsteret er en referanse til det første utkastet av det sameflagget som aktivister og kunstnere lagde på slutten av 70-tallet, og det nåværende, offisielle samiske flagget.

Under Documenta ville jeg føre debatten slik at folk internasjonalt skulle kunne forholde seg til den. Temaet ble nykolonialisering i verdens mest utviklede demokrati. Den grove kolonialiseringen pågår den dag i dag, men det skjer bare så innmari sofistikert ved bruk av politiske systemer og lovverk.

Det er en ganske aggressiv estetikk, jeg synes det er en kontrast til Masi-gruppa fra 70-tallet. Er det to forskjellige estetiske tilnærminger til noen av de samme problemene?

Jeg må korrigere deg litt. I fjor ramla jeg over bildene til Arvid Sveen som var en aktiv illustratør på den tiden, han hadde tegna nesten de samme motivene som meg. Jeg begynte å gjøre research og fant ut at Hans Ragnar Mathisen hadde laget et samisk skrik likt det jeg tegnet i 2013. Hans Normann Dahl lagde også motiver som ligner det kunstnere tegner i dag. Jeg spurte også Mathisen om kartene, og han sa det ikke var mulig å få støtte til kunstprosjekter som omhandla politikk på den tiden. Kartene var høyst politiske, men han måtte pynte med samiske ornamenter for å få penger til å trykke. Det kan ha vært strategiske valg fra deres side.

Verk av Máret Ánne Sara og Cecilia Vicuña på Pile o’Sápmi Supreme in Context på Tenthaus Oslo, 2017.

Hva tenker du om å protestere innenfor kunstinstitusjonen, risikerer verket å bli en kunstgjenstand istedenfor en politisk ytring? Ser du en fare i det?

Både ja og nei. Jeg føler ikke at mitt verk har mista sin kraft etter å ha vært på Documenta, tvert imot. Men skulle jeg stilt ut på et museum i Oslo hadde det blitt et helt annet språk og oppfattet i en helt annen setting.

For Sápmi har kunsten alltid vært et must. Kunsten har banet vei for politiske endringer. Pile o’ Sápmi begynte som et desperat rop om hjelp mot et overgrep som ble gjennomført i det stille. Med Pile o’ Sápmi har vi klart å bryte igjennom. Kunsten skaper synlighet og gir saken en stemme i offentligheten. Det tvinger frem en debatt, og det var det som var hensikten.

Skriv en kommentar
Name (only post under your real name are allowed)*:

E-post (visas inte)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!